Tittel: Biografien om Inger Gulbrandsen. Jenta fra konsentrasjonsleiren
Tekst: Maria Konow Lund
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2005
Antall sider: 155

Biografien om Inger Gulbrandsen. Jenta fra konsentrasjonsleiren

Sterk historie – svak fortelling

I forordet til Maria Konow Lunds Biografien om Inger Gulbrandsen kommer Johan Galtung med følgende oppfordring: ”Ta boken til ditt hjerte. Den bør nå langt utenfor Norges grenser. Og la Ingers lys ikke bare lyse for deg, men inni deg.” (s. 6) Litt svulstig formulert, kanskje, men Galtung har unektelig et poeng: Innsatsen den unge Inger Gulbrandsen gjorde for jødiske flyktninger før og under annen verdenskring, og den stolthet og uselviske medmenneskelighet hun demonstrerte som fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, står det all mulig respekt av, og hennes liv kan være en inspirasjonskilde for noen og enhver. Men at dette er boka som skal spre Gulbrandsens livshistorie til en hel verden, er det vanskeligere å være enig i. Å ha et spennende og interessant stoff er dessverre ingen garanti for at sluttproduktet blir bra.

Biografien om Inger Gulbrandsen er en del av Gyldendals serie av norskproduserte biografier for ungdom. Den ble første gang utgitt i 1998 og kommer nå i en lett revidert utgave, forsynt med et par nye forord og en ny undertittel. Den opprinnelige tittelen ”Ungdomstid i fangeleir” er i nyutgaven byttet ut med ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”. Biografien om Inger Gulbrandsen er ingen biografi i tradisjonell forstand. Maria Konow Lund følger ikke sin hovedperson fra fødsel til i dag, men plukker ut tolv år av dennes liv som hun vier all oppmerksomhet. Hun begynner i 1933, året Hitler tar over makten i Tyskland. Da er Inger Gulbrandsen 10 år gammel og bor sammen med foreldrene og broren Enor i en gråbeingård på Grønland i Oslo. Fortellingen slutter 26. mai 1945, da Gulbrandsen kommer hjem fra fangenskapet i Tyskland og til et fritt Norge. Selv om dette kan høres ut som en kort periode å skrive en biografi om, inneholder disse tolv årene nok stoff til både én og to bøker, for med den dramatiske vendingen verdenshistorien tok, fikk Gulbrandsen en langt mer begivenhetsrik ungdomstid enn de fleste.

Inger Gulbrandsen tar sine første små skritt inn i verdenshistorien i 1936. Den spanske borgerkrigen bryter ut, og sammen med de andre barna i Framfylkingen samler den 13 år gamle Inger inn ”penger og mat som ble sendt til et norskdrevet barnehjem” (s. 27). Etter hvert blir stadig større deler av Europa trukket inn i krigen og underlagt nazismens og fascismens tyranni, og den engasjerte Inger kommer raskt i kontakt med tyske flyktninger i Norge. Sammen med dem gjør hun en viktig innsats for å smugle ”beskjeder til motstandsfolk i Tyskland. Bittesmå papirruller ble dyttet inni tannpastatuber og esker med Niveakrem” (s. 28). Da krigen kommer til Norge, blir Ingers innsats mer direkte – og dermed også mer farlig for henne selv. 17 år gammel slutter hun seg til motstandsbevegelsen og blir med på hjelpe jødiske flyktninger over grensen til Sverige. I 1942 tar det imidlertid brått slutt. Inger blir arrestert av Gestapo og sendt til kvinneavdelingen ved fangeleiren Grini utenfor Oslo. Året etter blir hun sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der hun blir værende til krigens slutt. Det er i hovedsak tiden i Ravensbrück som står i sentrum for Lunds framstilling. Hun gir små bilder av hverdagslivet i leiren, med alt hva det innbar av slit, sult og sorg. Mest gripende er skildringen av Inger Gulbrandsens daglige kamp for ikke å la seg knekke psykisk. Uansett hvor nedkjørt hun er, glemmer hun aldri at både fangene og vokterne er mennesker, som fortjener å bli behandlet på en respektfull og anstendig måte. Det er denne holdningen – den usvikelig troen på medmenneskelighet midt i menneskehetens svarteste time – som gjør Inger Gulbrandsens livshistorie så sterk og viktig, også seksti år senere. Når Galtung i forordet sammenligner Gulbrandsen med Gandhi, er det på ingen måte ufortjent.

Den som forteller Inger Gulbrandsens historie, Maria Konow Lund, er en skribent med mange gode kvaliteter. Hun lykkes blant annet godt med å gjøre stoffet konkret og levende. De generelle redegjørelsene for livet i konsentrasjonsleiren er kuttet ned til det absolutt nødvendigste, og plassen er i stedet brukt til å gi detaljerte skildringer av dels dramatiske, dels hverdagslige enkeltepisoder. Det er også positivt at Lund aldri faller for fristelsen å glorifisere sin hovedperson, noe som ville vært svært enkelt i dette tilfellet. Inger Gulbrandsen er ingen engel, men et menneske, som selvsagt også har sine feil og mangler, og det legger Lund aldri skjul på.

Dessverre er det ikke alt som fungerer like godt i Lunds tekst. Det største problemet er komposisjonen. Lund har valgt en struktur som i og for seg kan være spennende: Hun begynner midt inne i Gulbrandsens opphold i Ravensbrück, og samtidig som hun gjør rede for de ulike sidene av livet i leiren og utviklingen fram mot frigjøringen i 1945, forteller hun forhistorien gjennom en serie kortere og lengre tilbakeblikk. Dette er imidlertid en krevende teknikk; den forutsetter at man er svært nøye med når man introduserer viktig informasjon, og det er ikke alltid Lund i denne teksten. Etter å ha lest bokas første kapittel har vi som lesere ingen anelse om hvem denne Inger Gulbrandsen er, hvor gammel hun er, eller hvilket krigsår vi befinner oss i. Siden noe av poenget med denne boka er å fortelle om en ung kvinnes opplevelser i konsentrasjonsleir, kunne det vært en god idé å oppgi hennes alder allerede på første side. Å plassere begivenhetene i tid er også viktig for leserens forståelse. Det spiller en rolle om en episode i leiren utspiller seg i 1940 eller i 1945; har fangene fem år med helvete foran seg, eller er frigjøringen like om hjørnet? Det tar for øvrig veldig lang tid før vi får vite hvorfor Gulbrandsen havnet i Ravensbrück. Det kunne vært akseptabelt hvis det var knyttet et spenningsmoment til dette, hvis fortelleren bygde opp til en stor, dramatisk avsløring, men slik er det ikke. Når vi endelig får vite nøyaktig hva Gulbrandsen ble arrestert for, skjer det nærmest i forbifarten, midt i skildringen av arrestasjonen og forhøret hos Gestapo. Det kan se ut til at Lund selv er oppmerksom på svakhetene i komposisjonen, for i et etterord til boka skriver hun: ”Handlingen i Biografien om Inger Gulbrandsen er ikke kronologisk, da det er hendelsene og ikke tidspunktet som er viktigst for Inger.” (s. 147) Det kan godt stemme, men det er faktisk ikke Inger Gulbrandsen denne boka er skrevet for, men alle oss andre, og vi har behov for orden i en historie vi ikke har førstehånds kjennskap til.

Et annen svakhet er selve språkføringen. Biografien om Inger Gulbrandsen skjemmes av en rekke merkverdige formuleringer, som forlaget burde vært i stand til å luke ut. Bokas nye undertittel, ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”, er et talende eksempel. For det første høres dette ut som en tittel på en småmorsom bok eller tv-serie for barn: ”Jenta fra verdensrommet” eller ”Jenta fra framtida” er én ting, men ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”? For det andre er det noe misvisende å bruke ordet ”jenta” når Gulbrandsen faktisk var 20 år gammel da hun kom til Ravensbrück. For det tredje er formuleringen direkte feil; Gulbrandsen kommer vel ikke ”fra” konsentrasjonsleiren. Hvorfor den langt bedre originaltittelen ikke er beholdt, er og blir et mysterium. Lund skriver dessuten i en stil som til tider virker tilgjort barnslig. Formuleringer som ”Guttene i førr’ern var barskinger” går neppe rett hjem hos ungdomsskoleelever.

Svakhetene i Lunds fortelling bør imidlertid ikke skygge over storheten i Inger Gulbrandsens livshistorie. Hennes innsats før, under og etter krigen og de verdiene hun representerer, fortjener den største respekt, og Maria Konow Lund skal ha all ære for å ha valgt å dele denne historien med oss. Hadde hun bare vært litt flinkere til å fortelle den, kunne dette blitt en virkelig essensiell bok for dagens barn og unge.



Skrevet av:

Biografien om Inger Gulbrandsen. Jenta fra konsentrasjonsleiren

Biografi
155 sider
Gyldendal, 2005

Anmeldt av Jonas Bakken

Sterk historie – svak fortelling

I forordet til Maria Konow Lunds Biografien om Inger Gulbrandsen kommer Johan Galtung med følgende oppfordring: ”Ta boken til ditt hjerte. Den bør nå langt utenfor Norges grenser. Og la Ingers lys ikke bare lyse for deg, men inni deg.” (s. 6) Litt svulstig formulert, kanskje, men Galtung har unektelig et poeng: Innsatsen den unge Inger Gulbrandsen gjorde for jødiske flyktninger før og under annen verdenskring, og den stolthet og uselviske medmenneskelighet hun demonstrerte som fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, står det all mulig respekt av, og hennes liv kan være en inspirasjonskilde for noen og enhver. Men at dette er boka som skal spre Gulbrandsens livshistorie til en hel verden, er det vanskeligere å være enig i. Å ha et spennende og interessant stoff er dessverre ingen garanti for at sluttproduktet blir bra.

Biografien om Inger Gulbrandsen er en del av Gyldendals serie av norskproduserte biografier for ungdom. Den ble første gang utgitt i 1998 og kommer nå i en lett revidert utgave, forsynt med et par nye forord og en ny undertittel. Den opprinnelige tittelen ”Ungdomstid i fangeleir” er i nyutgaven byttet ut med ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”. Biografien om Inger Gulbrandsen er ingen biografi i tradisjonell forstand. Maria Konow Lund følger ikke sin hovedperson fra fødsel til i dag, men plukker ut tolv år av dennes liv som hun vier all oppmerksomhet. Hun begynner i 1933, året Hitler tar over makten i Tyskland. Da er Inger Gulbrandsen 10 år gammel og bor sammen med foreldrene og broren Enor i en gråbeingård på Grønland i Oslo. Fortellingen slutter 26. mai 1945, da Gulbrandsen kommer hjem fra fangenskapet i Tyskland og til et fritt Norge. Selv om dette kan høres ut som en kort periode å skrive en biografi om, inneholder disse tolv årene nok stoff til både én og to bøker, for med den dramatiske vendingen verdenshistorien tok, fikk Gulbrandsen en langt mer begivenhetsrik ungdomstid enn de fleste.

Inger Gulbrandsen tar sine første små skritt inn i verdenshistorien i 1936. Den spanske borgerkrigen bryter ut, og sammen med de andre barna i Framfylkingen samler den 13 år gamle Inger inn ”penger og mat som ble sendt til et norskdrevet barnehjem” (s. 27). Etter hvert blir stadig større deler av Europa trukket inn i krigen og underlagt nazismens og fascismens tyranni, og den engasjerte Inger kommer raskt i kontakt med tyske flyktninger i Norge. Sammen med dem gjør hun en viktig innsats for å smugle ”beskjeder til motstandsfolk i Tyskland. Bittesmå papirruller ble dyttet inni tannpastatuber og esker med Niveakrem” (s. 28). Da krigen kommer til Norge, blir Ingers innsats mer direkte – og dermed også mer farlig for henne selv. 17 år gammel slutter hun seg til motstandsbevegelsen og blir med på hjelpe jødiske flyktninger over grensen til Sverige. I 1942 tar det imidlertid brått slutt. Inger blir arrestert av Gestapo og sendt til kvinneavdelingen ved fangeleiren Grini utenfor Oslo. Året etter blir hun sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der hun blir værende til krigens slutt. Det er i hovedsak tiden i Ravensbrück som står i sentrum for Lunds framstilling. Hun gir små bilder av hverdagslivet i leiren, med alt hva det innbar av slit, sult og sorg. Mest gripende er skildringen av Inger Gulbrandsens daglige kamp for ikke å la seg knekke psykisk. Uansett hvor nedkjørt hun er, glemmer hun aldri at både fangene og vokterne er mennesker, som fortjener å bli behandlet på en respektfull og anstendig måte. Det er denne holdningen – den usvikelig troen på medmenneskelighet midt i menneskehetens svarteste time – som gjør Inger Gulbrandsens livshistorie så sterk og viktig, også seksti år senere. Når Galtung i forordet sammenligner Gulbrandsen med Gandhi, er det på ingen måte ufortjent.

Den som forteller Inger Gulbrandsens historie, Maria Konow Lund, er en skribent med mange gode kvaliteter. Hun lykkes blant annet godt med å gjøre stoffet konkret og levende. De generelle redegjørelsene for livet i konsentrasjonsleiren er kuttet ned til det absolutt nødvendigste, og plassen er i stedet brukt til å gi detaljerte skildringer av dels dramatiske, dels hverdagslige enkeltepisoder. Det er også positivt at Lund aldri faller for fristelsen å glorifisere sin hovedperson, noe som ville vært svært enkelt i dette tilfellet. Inger Gulbrandsen er ingen engel, men et menneske, som selvsagt også har sine feil og mangler, og det legger Lund aldri skjul på.

Dessverre er det ikke alt som fungerer like godt i Lunds tekst. Det største problemet er komposisjonen. Lund har valgt en struktur som i og for seg kan være spennende: Hun begynner midt inne i Gulbrandsens opphold i Ravensbrück, og samtidig som hun gjør rede for de ulike sidene av livet i leiren og utviklingen fram mot frigjøringen i 1945, forteller hun forhistorien gjennom en serie kortere og lengre tilbakeblikk. Dette er imidlertid en krevende teknikk; den forutsetter at man er svært nøye med når man introduserer viktig informasjon, og det er ikke alltid Lund i denne teksten. Etter å ha lest bokas første kapittel har vi som lesere ingen anelse om hvem denne Inger Gulbrandsen er, hvor gammel hun er, eller hvilket krigsår vi befinner oss i. Siden noe av poenget med denne boka er å fortelle om en ung kvinnes opplevelser i konsentrasjonsleir, kunne det vært en god idé å oppgi hennes alder allerede på første side. Å plassere begivenhetene i tid er også viktig for leserens forståelse. Det spiller en rolle om en episode i leiren utspiller seg i 1940 eller i 1945; har fangene fem år med helvete foran seg, eller er frigjøringen like om hjørnet? Det tar for øvrig veldig lang tid før vi får vite hvorfor Gulbrandsen havnet i Ravensbrück. Det kunne vært akseptabelt hvis det var knyttet et spenningsmoment til dette, hvis fortelleren bygde opp til en stor, dramatisk avsløring, men slik er det ikke. Når vi endelig får vite nøyaktig hva Gulbrandsen ble arrestert for, skjer det nærmest i forbifarten, midt i skildringen av arrestasjonen og forhøret hos Gestapo. Det kan se ut til at Lund selv er oppmerksom på svakhetene i komposisjonen, for i et etterord til boka skriver hun: ”Handlingen i Biografien om Inger Gulbrandsen er ikke kronologisk, da det er hendelsene og ikke tidspunktet som er viktigst for Inger.” (s. 147) Det kan godt stemme, men det er faktisk ikke Inger Gulbrandsen denne boka er skrevet for, men alle oss andre, og vi har behov for orden i en historie vi ikke har førstehånds kjennskap til.

Et annen svakhet er selve språkføringen. Biografien om Inger Gulbrandsen skjemmes av en rekke merkverdige formuleringer, som forlaget burde vært i stand til å luke ut. Bokas nye undertittel, ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”, er et talende eksempel. For det første høres dette ut som en tittel på en småmorsom bok eller tv-serie for barn: ”Jenta fra verdensrommet” eller ”Jenta fra framtida” er én ting, men ”Jenta fra konsentrasjonsleiren”? For det andre er det noe misvisende å bruke ordet ”jenta” når Gulbrandsen faktisk var 20 år gammel da hun kom til Ravensbrück. For det tredje er formuleringen direkte feil; Gulbrandsen kommer vel ikke ”fra” konsentrasjonsleiren. Hvorfor den langt bedre originaltittelen ikke er beholdt, er og blir et mysterium. Lund skriver dessuten i en stil som til tider virker tilgjort barnslig. Formuleringer som ”Guttene i førr’ern var barskinger” går neppe rett hjem hos ungdomsskoleelever.

Svakhetene i Lunds fortelling bør imidlertid ikke skygge over storheten i Inger Gulbrandsens livshistorie. Hennes innsats før, under og etter krigen og de verdiene hun representerer, fortjener den største respekt, og Maria Konow Lund skal ha all ære for å ha valgt å dele denne historien med oss. Hadde hun bare vært litt flinkere til å fortelle den, kunne dette blitt en virkelig essensiell bok for dagens barn og unge.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.