Biografier om Flagstad og Wergeland

Heidi Merete Wold
Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad
ISBN 978-82-05-37692-2
133 sider
Gyldendal 2008

Mette Hofsødegård og Rune Kippersund
Biografien om Henrik Wergeland. Vill og gal og genial
ISBN 978-82-05-37921-3
135 sider
Gyldendal 2008

HUNDRELAPPDAMEN OG DEN NASJONALE DIKTERHØVDINGEN

Der Wolds Flagstad er regressiv og konfliktsky, er Wergeland-biografene –
i tråd med sitt objekt – engasjerte og engasjerende.

Selv om biografien lenge har vært uglesett blant høylitterært anlagte mennesker, er det ikke til å komme utenom at de fleste, og kanskje særlig barn og unge elsker å lese biografier. Men hva kan de egentlig lære av dem? Hva må til for at en ung leser anno 2008 skal være i stand til å ta innover seg livene til mennesker som levde for lenge siden, under helt andre forhold? Og på hvilke måter bidrar biografiene til å forme unge leseres oppfatning av seg selv som deltakere i en større samfunnsmessig helhet? To av årets biografier for unge lesere, Jenta som ville synge. Fortellingen om Kirsten Flagstad av Heidi Merete Wold og Biografien om Henrik Wergeland. Vill og gal og genial av Mette Hofsødegård og Rune Kippersund, viser seg å ha vidt forskjellige svar på disse spørsmålene. Noen av disse forskjellene knytter seg nok til at bøkene er tiltenkt forskjellige målgrupper, rent aldersmessig. Men forskjellene kan ikke forklares utelukkende som uttrykk for markedsmessige realiteter. Bøkene bidrar også til å skape sitt publikum, gjennom måtene de henvender seg til dem på.

Hva sang hun?
Blar man kjapt gjennom Heidi Merete Wolds Flagstad-biografi, Jenta som ville synge, tar det ikke lang tid før man forstår at den først og fremst retter seg mot yngre lesere, kanskje ned i åtte-niårsalderen, og kanskje aller helst jenter. Boken er satt med sekstenpunkts Sabon, det er mye luft mellom linjene, og den er dessuten utstyrt med border. Språket er enkelt, papiret er glanset og billedmaterialet rikt. I tillegg merker man seg tittelen, som slår fast at biografiens objekt, Flagstad, er jente i bestemt form, hun er jenta, og jenta det er snakk om har dessuten et prosjekt: hun er jenta som ville synge.

Man merker seg at det slett ikke angis hva Flagstad sang, altså opera, verken på bokens forside eller bakside, selv om det fine og informative etterordet, som bærer tittelen ”Fakta om opera”, bør nevnes. Men dette er like fullt plassert sist i boka, etter historien om jenta og viljen til å synge. Det virker derfor nærliggende å tro at forlaget med en slik tittel først og fremst håper å nå ut til andre jenter som vil synge, at tittelen oppretter en form for forbindelse mellom jenta som ville synge og gjorde det, og som dessuten altså ble verdensberømt på grunn av sin sang, og de jentene som også vil synge, som kanskje drømmer om en gang å opptre på Idol eller å gi ut plate, og som derfor gjerne vil lese om noen som faktisk fikk til det de selv ikke helt har fått til. Den direkte henvendelsen, som er implisert gjennom tittel og layout, kommer også hardt inn i første setning i første kapittel, der vi kan lese at ”Damen du kan se bilde av på de norske hundrekronesedlene, var en verdensberømt sanger” (s. 9). Dermed er forbindelsen opprettet mellom leser og det biografiske objektet, som altså primært identifiseres gjennom sin berømmelse og gjennom sangen som gjorde henne verdensberømt.

Barnespråk eller dårlig tekst?
Wold tar ingen forbehold, dette er ingen fortelling om usikkerhet eller om berømmelsens pris. I stedet går hun rett fra hundrelappen til Flagstads tidlige barndom. Og det første vi blir fortalt, er at Flagstad allerede før hun kunne snakke rent presenterte seg som det hun senere skulle bli, som ”Titten Tangerin”, eller Kirsten Sangerinne. Dermed er Wolds fortelling etablert som en suksesshistorie, om ei lita jente som vet hva hun vil og som gjennomfører det, takket være medfødt musikalitet og gode hjelpere, og som forblir den samme gjennom hele livet. Titten Tangerin er Kirsten Flagstad, et poeng som også understrekes i fortellingens siste setning (s. 115). At Kirsten Flagstads identitet er den samme fra vugge til grav er et av Wolds konstituerende grep, forskjellen består først og fremst i at Titten Tangerin ville synge, mens Kirsten Flagstad sang. Men personlighetsmessig forblir Wolds Flagstad et lite barn livet igjennom. Mye av motivasjonen for dette grepet synes å ligge nettopp i henvendelsen til den unge leseren, som blant annet gir seg utslag i at Wold gjennomgående benytter seg et påtakelig barnlig språk, med korte helsetninger, en mengde utropstegn og et begrenset register: ”Hun likte seg godt i barnehagen, men noen dager ville hun ikke dit. Da ville hun bare være hjemme” (s. 15). ”Å synge, det var kjempegøy, syntes hun, men piano var ofte kjempekjedelig!” (s. 17). Og på side 23: ”Flagstadhuset var stort, men det bodde alltid noen slektninger hos dem, og da ble det litt trangt likevel.” Slike setninger bidrar til å forsterke båndet mellom den unge Kirsten og den unge leseren, som formodentlig vil kunne kjenne seg igjen i slike beskrivelser, og dermed også vil kunne tenke at Flagstads umåtelige suksess er innenfor rekkevidde også for henne.

Naiv fremstilling av voksen-Kirsten
Problemet oppstår, som antydet, først når Flagstad uunngåelig blir voksen. For skal man fremstille den voksne som radikalt annerledes enn barnet, eller som et barn i en voksen kropp? Som antydet velger Wold det andre alternativet, muligens fordi man kan hevde Kirsten Flagstad faktisk forble naivt barnlig gjennom store deler av livet. Men fordi fortellerperspektivet er lagt såpass tett opp til barne-Kirsten, som altså langt på vei tilsvarer den impliserte leserens perspektiv (på side 38 snakkes det om å ta ”videregående skole”), blir Wolds biografi langt på vei et forsvar for en barnlig måte å forholde seg til verden på også som voksen. Når den vel 20-årgamle Kirsten har flyttet til Stockholm, blir det noen ganger ”litt ensomt på det lille rommet” hun leier. Og når hun møter mannen hun skal gifte seg og få barn med, er kapitteloverskriften ”Kirsten møter Sigurd”, mens grunnene som oppgis for at hun gifter seg, er at ”Sigurd var morsom å være sammen med” og ”en kjempeflink danser” (s. 64). Og når de to skiller seg, er forklaringen enkelt og greit at ”de levde så forskjellige liv” (s. 69).

Voksenverden og samfunnet rundt er så å si fraværende i disse passasjene, alt er sentrert rundt Kirstens subjektivt-barnlige opplevelse av livet som morsomt eller trist. Ikke minst sees voksenlivets viderverdigheter nærmest utelukkende i forhold til Kirstens karrieremuligheter. Derfor er det første vi får vite etter at Kirsten får en datter, Else, at stemmen hennes nå blir ”enda bedre” på grunn av fødselen (s. 65). Og selv om vi forsikres om at Kirsten ”gikk helt opp i stellet av den nydelige datteren”, blir det snart tydelig at Else først og fremst er en hindring for Kirstens videre karriere. (Moren Maja er derimot en pådriver, og Wolds Kirsten plasseres konsekvent midt mellom disse to kontrastfigurene.) Når Else mistrives i Stockholm og flytter tilbake til Oslo uten moren sin, får vi høre at det ”gjorde vondt både for mor og datter å skilles. Men Kirsten så ingen annen utvei” (s. 74). Det riktige ved å velge karrieren fremfor datteren understrekes ved at Kirsten i Wolds fortelling straks får rollen som Elsa i Lohengrin ved Nationaltheatret. Det er imidlertid ikke gjenforeningen med Else i Oslo som fremheves som det morsomste ved dette oppdraget, men snarere at Kirsten hadde fått notene til Lohengrin på 10-årsdagen sin og hadde kledd seg ut og spilt Elsa da hun var liten. ”Det var gøy å spille Elsa! Kirsten følte seg så trygg og glad på scenen,” skriver Wold, og fremhever nok en gang det tette båndet mellom barne-Kirsten og voksen-Kirsten, på stilltiende bekostning av det faktiske barnet, Else (s. 74).

Unyansert om opphold i okkupert hjemland
Virkelig problematisk blir portrettet av Kirsten Flagstad som et barn i en voksen kropp først når vi kommer til Wolds versjon av Flagstads tilbakevending til Norge og familien under 2. Verdenskrig. For Wolds valg av stemme og perspektiv hindrer henne i gi de unge leserne noen forklaring på hva denne krigen dreide seg om og hvorfor reaksjonene på Flagstads oppførsel ble så sterke som de ble. Flagstad befant seg i USA, ansatt ved The Metropolitan Opera House i New York, da krigen brøt ut, og reiste hjem til det okkuperte Norge og sin daværende ektemann, Henry Johansen, våren 1941. Men Johansen var krigsprofitør, og hadde vært medlem av NS siden 1933, og etter at krigen var over ble han arrestert, og døde i fangenskap.

Man kan godt argumentere for at Flagstad (og Johansen) ble utsatt for en ekstrem svertekampanje, men da bør man også forklare hvorfor og hvordan en slik svertekampanje ikke nødvendigvis fremsto som urimelig der og da. Wold fokuserer i stedet på Flagstads sjokk, sorg og uskyld, og presenterer aldri grunnene til at Johansens handlinger under krigen faktisk var høyst problematiske for alle andre enn dem som sto ham nær. Det eneste vi får høre, er at ”[f]irmaet hans hadde solgt trelast til nazistene under krigen” (s. 97), noe som høres relativt uskyldig ut tatt ut av kontekst. Derfor virker også ryktene Flagstad blir utsatt for i Norge og, senere, i USA komplett uforståelige for leseren, og ikke minst for Kirsten selv, som jo står leseren nær. Når hun vender tilbake til New York, stiller pressefolkene henne uspesifiserte, ”merkelige spørsmål”, og i avisen skriver man ”stygt” om henne (s. 99, 105). Det er først når Kirsten er tilbake i familiens sfære, med barnebarnet Sigurd på armen, at hun klarer å glemme ”de rare spørsmålene” (s. 99). Den innadvendte, naivt-barnlige, familieorienterte uskylden blir nok en gang fremhevet som motgift mot en uforståelig og hatsk verden, og leseren får ikke den minste anledning til selv å ta stilling til de ”rare” spørsmålene og hvor legitime de egentlig var. For da ville leseren måtte begynne å ta verden, samfunnet og de voksnes tilværelse inn over seg, og det tar Wold for gitt at de ikke er interessert i. Den voksne verden er til for å bejuble det talentfulle barnegeniet og til å hjelpe det frem slik at det kan få realisert seg selv, noen ganger endog gjennom velment, men smertelig kritikk.

Frykten for å sverte
Wolds problem er dette: skulle hun begynt å problematisere Flagstad og Johansens oppførsel under krigen, måtte hun også forberedt leseren på at hennes nåværende syn på seg selv og verden i lengden kan vise seg å være utilstrekkelig, og som krigskonteksten mer enn antyder, til og med potensielt skadelig for andre. I sin solidaritet med Kirstens og leserens felles, naive perspektiv, må Wold derfor ofre ethvert tilløp til moralsk kompleksitet i sin egen tekst. Men dermed står hun også i fare for sterkt å undervurdere sine lesere, ved å forutsette at de er unge og tanketomme jenter som ikke ser noen annen verdi i verden der ute og de voksne generelt enn at de kan applaudere dem når de står på en scene og ellers hjelpe dem frem.

Wergelandbiografi tar de unge på alvor
Problemene i Wolds tekst blir akutt synlige med en gang man plukker opp en annen av Gyldendals biografier av året, Mette Hofsødegård og Rune Kippersunds flotte Biografien om Henrik Wergeland, med undertittelen Vill, gal og genial. For der Wolds Flagstad er regressiv og fortellingen konfliktsky, er Wergeland-biografene – i tråd med sitt objekt – engasjerte og engasjerende, og går ikke av veien for å presentere vanskelige problemstillinger for leserne sine. Kanskje har den historiske distansen mellom dem selv, deres publikum og Wergeland hjulpet dem. De to hundre årene som har gått siden Wergeland ble født gjør nemlig at de i større grad enn Flagstads biograf er nødt til å forklare og levendegjøre, heller enn å stole på at det allmenngyldige ved det biografiske objektets liv og psyke er nok til å bære fortellingen. Det har nok også hjulpet at målgruppen for Wergelandbiografien er noe eldre enn den for Flagstadbiografien, men spørsmålet som da melder seg, er selvsagt hvorfor ikke Wold også har villet skrive en biografi for litt eldre barn som begynner å bli nysgjerrige på verden rundt seg.

Kompleks nasjonalhelt
De to forfatterne går hardt ut allerede i forordet, der de plasserer Wergeland – og statuen av ham i Studenterlunden – ”midt mellom kunst og politikk i Norge,” i bokens første avsnitt (s. 7). En slik abstraksjon markerer fra begynnelsen av at leseren kommer til å måtte strekke seg i det som følger. Og det må leseren, selv om det skal sies at Hofsødegård og Kippersund aldri faller for fristelsen til å bli kjedelig abstrakte. I stedet lanserer de Wergeland som en entusiastisk villstyring og en rettferdighetens forkjemper, men de karakteriserer ham også som ”et rotehode som gjorde det vanskelig for seg selv” (s. 7). Dermed er den distansen som så sårt savnes i Wolds Flagstad-biografi etablert helt fra starten av, og det er ved hjelp av denne distansen at Hofsødegård og Kippersund kan tegne opp et bilde av en Henrik Wergeland som riktignok er ganske annerledes enn sine moderne lesere, men som like fullt fortsetter å fascinere oss. Han drikker. Han røyker. Han slåss. Han har sex. Han krangler og ydmyker seg offentlig. Og han tenker, skriver, snakker, og påvirker samfunnet rundt seg.

Lysten til videre lesning
I tråd med dette, kan de to biografene tidlig etablere at de bedriver tolkningsvirksomhet, at faktaopplysninger ikke vil være tilstrekkelige for den som ønsker å forstå Wergelands liv og tekster, og at leseren kan bli nødt til å bedrive sitt eget detektivarbeid hvis han vil vite mer. Og det lille miraklet består i at man faktisk vil vite mer, etter å ha lest ferdig denne biografien, en trang som er foregrepet ved at forlaget har inkludert en fyldig litteraturliste bakerst i boken, med nettadresser til Wergelands samlede skrifter på nett. For en gangs skyld virker ikke dette tillegget bare konvensjonelt. Hofsødegård og Kippersund vet at de gjennom å skrive en god biografi om Wergeland for ungdom i 2008 ikke bare gjenforteller allerede kjent stoff i en enkel form for lesere som ikke kan forventes å vite all verden. De er også med på å forme unge lesere gjennom å vise frem både en eksemplarisk figur til etterfølgelse (den engasjerte Wergeland) og sitt eget engasjement som formidlere av Wergeland. De produserer kunnskap, og de produserer samfunnsborgere.

Usentimentalt
Det er oppsiktsvekkende nok at dette engasjementet – biografenes engasjement – aldri står i fare for å skygge for det biografiske objektet. Wergeland er jo som regel et av de mest sentimentaliserte, nasjonale forbildene som unge mennesker i skolealder blir pådyttet, ofte på en så aggressiv måte at få faktisk tar seg bryet med å lese ham på egen hånd. Men her er det få kjepphester å spore, og befriende lite sentimentalitet. I stedet får vi fortellingen om en ung mann som ustoppelig handler, dels ut fra ytre press og dels ut fra egen overbevisning, dels ut fra en lynende intelligens og dels ut fra en oppsiktsvekkende dumhet, men alltid med en voldsom tilstedeværelse. Og det er nettopp ved å være så sammensatt at biografiens Wergeland fremstår som en av oss, på tross av den store distansen, historisk og samfunnsmessig.

Friske sitater bak mosegrodd forside
Biografien om Wergeland er levende skrevet, tidvis morsom og tidvis spennende, og alltid lærerik. Det er et stort pluss at biografene ikke går av veien for å sitere raust fra Wergelands skrifter, og at de peker på kompleksitet heller enn å forenkle når de kommenterer sitatene. Det eneste som trekker ned, er vel i grunnen det rotete omslaget i forskjellige grønntoner, som nok ikke er spesielt velegnet til å lokke frem leselysten. Gamle Henrik hadde fortjent bedre enn dette! Men alt i alt har dette blitt en biografi som fortjener mange lesere, unge som gamle. Og får den det, er det liten grunn til å tro at dette blir det siste de leser om (eller av) Henrik Wergeland.