Biografier om Henrik Ibsen, Churchill og Pierre og Marie Curie

Med biografien som påskudd

Biografien er en av de virkelig klassiske sjangrene innen sakprosa for barn, og det er en sjanger som kan tjene en rekke formål. For det første har man siden barnelitteraturens spede begynnelse brukt historier fra beundringsverdige menneskers liv til å formidle samfunnets normer og idealer til den oppvoksende generasjon. For det andre kan biografien tjene som innfallsport til og rød tråd gjennom ulike faglige framstillinger. Biografier kan selvfølgelig også være stor underholdning, noe salgstallene til biografier for det voksne publikummet viser. Det er den andre av disse funksjonene som vektlegges i tre biografier for barn og unge som har kommet ut denne våren: Stein Erik Lundes Biografien om Henrik Ibsen, Robert Blakes Churchill og John E. Seniors Marie og Pierre Curie. I alle tre bøker spiller de personlige opplysningene en beskjeden rolle; i stedet er det Ibsens forfatterskap, Storbritannias politiske historie og forskningen på radioaktivitet som er i fokus.

En god innføring i Ibsens forfatterskap
Det første som slår en i Stein Erik Lundes Biografien om Henrik Ibsen, er den åpne og ærlige stilen den er skrevet i. Allerede i innledningen sier Lunde rett ut hva hans hensikt med boka er: Han vil hjelpe unge lesere til å forstå et knippe skuespill som har blitt en sentral del av vår kulturarv, og historien om mannen som skrev disse skuespillene, kan forhåpentligvis lette forståelsen. Lunde begrunner også sin nedprioritering av Ibsens liv til fordel for hans litterære produksjon: ”[D]et dramatiske, Ibsens dramatiske liv, foregikk inni Ibsens hode” (s. 9). Prinsipielt sett burde man nok være kritisk til en biograf som unnlater å fortelle om sin hovedpersons liv fordi det rett og slett er for kjedelig, men Lunde har gjort sitt valg, og han er ærlig nok til å fortelle det til leseren.

Den åpne og drøftende stilen, der forfatteren klart gir seg til kjenne, går igjen i hele Biografien om Henrik Ibsen. I det biografiske stoffet gjør Lunde rede for sine kilder, og han skiller klart mellom historiske fakta og spekulasjoner. Han lar også de historiske kildene selv komme til orde gjennom lange sitater. Disse er til og med gjengitt i original språkdrakt, noe man sjelden ser i framstillinger av denne typen. Den samme åpenheten preger Lundes omtale av Ibsens skuespill. Han gjør ikke krav på å sitte inne med den eneste sanne tolkningen, men setter ulike tolkninger opp mot hverandre og lar både Ibsen-forskere, samtidige teaterkritikere og Ibsen selv komme til orde. Lunde forklarer også leseren om både mulighetene og farene ved bruk av biografisk stoff i litteraturforskning. Historien om Henrik Ibsen er dermed ikke bare en biografi, men også en opplæring i historisk og litteraturvitenskapelig arbeidsmetode.

Litteraturvitenskapelig sett er Historien om Henrik Ibsen en god tekst, og den er åpenbart skrevet av en forfatter med stor forståelse for både sitt emne og sitt fags moderne utvikling. Det eneste mulige problemet med Lundes biografi er at den drøftende og vitenskapelig bevisste skrivemåten kan bli for kjedelig for målgruppa. Ungdom er ikke de mest tålmodige leserne, og det er ingen tvil om at fortelling er mer underholdende enn drøfting. Men det bør også finnes et tilbud til barn og unge som krever noe annet eller noe mer av en bok enn ren underholdning, og disse vil utvilsomt få seg en intellektuell berikelse av Biografien om Henrik Ibsen.

Lettleste biografier for ungdom?
Å kalle Robert Blakes Churchill en biografi er upresist, siden mennesket Winston Churchill er så godt som fraværende i hele boka. Oppveksten hans gjør Blake seg ferdig med i løpet av ett avsnitt, der barndommen beskrives som ”ulykkelig” og skolegangen oppsummeres med setningen: ”Han var ikke flink i gresk eller latin” (s. 11). Det er Churchills politiske karriere Blake er interessert i, og denne bruker han igjen som den røde tråden i en presentasjon av de politiske forhold i Storbritannia på første halvdel av 1900-tallet. Det er ikke noe galt i å bruke biografisjangeren på denne måten, men hvorfor velger Damm å oversette nettopp denne boka og gi den ut som lettlestbok for norske ”skoleelever, studenter og andre interesserte”? Britisk mellomkrigspolitikk er neppe et fagfelt norske ungdommer hungrer etter mer litteratur om, men Damm skal ikke kritiseres for å berike den norske faglitteraturen med nye emner. Et problem er det imidlertid at Blake forutsetter mye av dette stoffet som kjent. En rekke personer og hendelser fra britisk historie blir aldri presentert, kun referert til, men når leseren ikke aner noe som helst om disse personene og hendelsene, blir boka unødig tung å lese. Men dette er ikke forfatterens skyld; han skrev boka for et britisk publikum.

I John E. Seniors biografi Marie og Pierre Curie er de personlige opplysningene om hovedpersonene holdt enda mer tilbake enn de er i Churchill. Omtrent alt vi får vite om Marie og Pierre, ut over deres vitenskapelige bedrifter, er at de var gift, og at de hadde hver sin sykkel. Derimot får vi en utførlig vitenskapshistorisk beretning om de første revolusjonerende studiene av radioaktive stoffer, der Marie og Pierre Curie spilte en sentral rolle. Jeg vet ikke hvilke lesere Marie og Pierre Curie opprinnelig er skrevet for, men det er neppe norske ”skoleelever, studenter og andre interesserte”, som Damm forsøker å selge denne boka til. Forfatteren forutsetter blant annet at leseren er innforstått med begreper som ”positivisme” og ”empirisk forskningsmetode”, og han slenger om seg med setninger som: ”Kraften var dermed proporsjonal til massen som ble studert, til dens magnetiske mottakelighet, og til derivatet av kvadratet av feltet i fortrengningens retning.” (s. 23) Marie og Pierre Curie er utvilsomt et godt stykke vitenskapshistorie, men en lettlest biografi for norske ungdommer er den ikke.