Birkebeinere i tre versjoner

Birkebeinerne
av Jon Ewo
Illustrasjoner: Kristoffer Caspar Damskau
Ena Forlag 2016

Birkebeinernes prins
av Cecilie Winger
Illustrasjoner: Geir Moen
Spartacus 2016

Birkebeinerne
Regi: Nils Gaup
Paradox 2016

Filmer som baserer seg på bøker er nokså vanlig, men i romanen Birkebeinerne går forfatter Jon Ewo motsatt vei. Resultatet er at boken er bedre enn filmen på enkelte punkter. Likevel er det problemer knyttet til begge versjonene. Handlingen i filmen Birkebeinerne er lagt til Norge anno 1204, og dreier seg om birkebeinernes kamp mot baglerne, og de dramatiske omstendighetene rundt Håkon Håkonsson, barnet som skal arve tronen etter giftmordet på kong Håkon Sverresson. Vi følger de to heltemodige birkebeinerne Skjervald og Torstein mens de frakter vesle Håkon til Nidaros. Mye av filmen er klassiske action-scener ute i naturen, hvor Skjervald og Torstein flykter på ski gjennom li og daler med baglerjævlene på slep.

Mindre endimensjonale karakterer

De noe langtrukne fluktscenene er visuelt vellykkede på grunn av det spektakulære landskapet, og fordi de skiftende kameravinklene skaper en følelse av variasjon. I romanen bruker Ewo skiftende fortellerperspektiver og tankereferat til å skape spenning i det som ellers ville vært monotone beskrivelser av flukt i terrenget:

«Torstein benyttet anledningen til å speide rundt seg. Oppdaget ikke noen svarte baglersoldater noe sted. Inntil videre hadde de lagt forfølgerne bak seg. Det føltes likevel som om et ondt, stort øye fulgte med på alt de gjorde. Torstein skjønte at det var øynene til Orm han så for seg.»

Skulle vi fått vite noe om Torsteins indre liv i filmen, ville det sannsynligvis vært ved bruk av voice over. Dermed har romanen et fortellerteknisk fortrinn som Jon Ewo vet å benytte flittig til å gi karakterene langt mer dybde og personlighet enn de endimensjonale og sjablongaktige figurene filmen byr på. Filmen har et gjennomgående teatralsk uttrykk, som Ewo på sin side unngår ved å forsterke og utvikle de følelsesmessige sidene ved personene. For eksempel beskriver han en gryende forelskelse mellom Torstein og mor til Håkon, Inga fra Varteig. Dette er fraværende i filmen.

Rotete oppbygning

Parallelt med at vi følger Torstein og Skjervald på flukt med vesle Håkon utspiller det seg et drama i kongsgården. Diverse intriger oppstår i kjølvannet av det innledende giftmordet på kongen, men ingen av scenene fra kongsgården er spesielt vellykket i verken film eller bok. Det kaotiske førsteinntrykket kveler spenningsoppbygningen – i begynnelsen har man nok med å få oversikt over hvem som er hvem, og slektskapet mellom dem. Mens brødre, sønner, stemødre og døtre spankulerer rundt og lirer av seg replikker, forsøker filmen å skape en gåte rundt hvem som beordret forgiftningen av kongen. Med et så overtydelig tegnet persongalleri kommer avsløringen ikke akkurat som en overraskelse.

I kongsgården handler det om to brødre, Gisle og Inge (ikke i slekt med kongen) og datteren til den forgiftede kongens stemor (altså halvsøsteren til kongen). Gisle er ond, Inge god. Her er til tider filmen bedre enn boken fordi Gisle, spilt av Pål Sverre Hagen, trer frem som en karakter med personlighet. Han er omspunnet av en iskald taushet, tilbaketrukket og uutgrunnelig i ansikt og i kroppsholdning. Stemmen er neddempet, på grensen til følelsesløs. Når Gisle låser sin bror Inge ned i fangekjelleren og sier: «Du kjenner meg ikke bror, du har aldri kjent meg», har det effekt i filmen på grunn av godt skuespill. I Ewos bok fremstår de samme scenene langt mer klisjéfylte.

Når Skjervald forlater Torstein og Håkon og drar hjem en tur, der en liten hær baglere venter på ham, truer baglerne med å drepe kone og barn hvis ikke Skjervald røper hvor Håkon er, noe Skjervald gjør uten videre. Dette forræderiet blir skjebnesvangert, for kona har nemlig vært atskillig sterkere enn sin mann og holdt munn også etter tortur. Full av forakt for Skjervalds Judasoppførsel dreper baglerne kona og barnet likevel.

I filmen blir hendelsen stort sett brukt til å gi Skjervald personlige motiver for å ta rotta på baglerne. Ewo bruker på sin side drapet på kona til å gi Skjervald et bredere følelsesregister. Noen ganger er han martret av skyldfølelse, andre ganger dominerer hevntørsten, eller sorg og savn. Med andre ord utnytter Ewo potensialet som ligger i Skjervalds svik bedre enn filmen gjør, noe som nok en gang bekrefter at romaner egner seg bedre til personskildringer enn filmmediet med sitt «objektive» kamerablikk.

Boken har jevnlige innslag av helsides illustrasjoner. Illustratør er Kristoffer Caspar Damskau, og for meg ser det ut som dataanimerte tegninger gjort på bakgrunn av stillbilder fra filmen. De karakteristiske ansiktstrekkene til Erik Hivju og Jacob Oftebro er lett gjenkjennelige. Stil og fargebruk får tankene hen på Rembrandt – særlig den tunge, mørke bunnfargen i sterk kontrast til hvite, opplyste ansikter. Det kan fort bli noe stivt og livløst over dataanimerte bilder, så også i denne boken, og det til tross for at de bygger på levende bilder fra film.

Fiksjon og fakta

Hvis man er ute etter å lære noe om samfunnet i middelalderen, så har filmen og romanen Birkebeinerne kun overfladisk kunnskap å by på. Derfor bør man heller lese Cecilie Wingers sakprosabok Birkebeinernes prins. Håkon Håkonsson og kampen om tronen. I fremstillingen veksler kapitlene mellom fakta og fiksjon. Fiksjonskapitlene er formet som dagboksnotater til den nå trettenårige Håkon, som skildrer hverdagen som kommende konge. I fiksjonskapitlene lusker Håkons onde onkel Skule truende i bakgrunnen og gjør enhver situasjon utrygg, noe som fungerer utmerket som spenningselement. I faktakapitlene skriver Winger godt, og skaper en munter og intim tone med hyppige leserhenvendelser og en sjarmerende bruk av fotnoter hvor hun informerer og småprater med leseren.

Nyanserer historien

Når det gjelder fremstillingen av henholdsvis birkebeinere og baglere er Birkebeinernes prins langt mer historisk korrekt enn det Birkebeinerne er. Winger gir et riss av borgerkrigen som herjet i Norge på 1200-tallet, og i hennes versjon er det ingen tydelige skurker og helter. Wingers saklige og informative fremstilling får filmens glorifisering av birkebeinerne til å minne om nasjonalpropaganda.

Winger bruker hyppig gode sammenligninger for å illustrere hvordan vår verden skiller seg fra middelalderen på viktige punkter. For å forstå hvor sentral kirken faktisk var i folks hverdag den gang, skriver hun:

«Baglerne var kirkens folk. Kirken hadde stor makt på denne tiden. Tidlig på 1200-tallet var det ca. 2000 kristne prester og munker her i landet. Det blir en prest per 150 mennesker. I vår tid er det 1335 prester, det vil si en prest per 3820 mennesker. Det sier litt om hvor rik og mektig kirken var, og hvor mye den hadde å si i samfunnet.»

På denne tiden var prester gjengledere og biskoper hadde egne hærer, og boken får godt frem at dette var en ulykksalig og kaotisk tid for nordmenn flest: «Det var en vill tid der alle kjempet mot alle. Småkonge mot småkonge. Bror mot fetter mot bror. Øst mot vest. Kirken mot kongen. Giftmord, knivstikking, kvinnerov og intriger var daglig kost.»

Det gjelder også å forstå slektens betydning i dette samfunnet. Mens filmen presenterer kongelige slektsrelasjoner på en mildt sagt forvirrende måte, forklarer Wingers bok hvorfor det er av aller største betydning at det rette kongeblodet, representert ved Håkon Håkonsson, sitter på tronen. Kun de som nedstammer direkte fra Harald Hårfagre har rett til å være Norges konge. Dette holder filmen tett om.

Originale illustrasjoner

Birkebeinernes prins er illustrert av Geir Moen, og hvert kapittel er pyntet med et grønt ornament i middelalderstil som minner leseren om tiden handlingen utspiller seg i. Med jevne mellomrom støter vi på helsides tegninger i en figurativ, nærmest tegneserieaktig stil, som får denne anmelders tanker over på den fordums tegneseriehelten prins Valiant.

Enkelte ganger er illustrasjonene kraftfulle og slående vitale, som der Moen har illustrert Norge for 800 år siden med silhuetten av to ulver og to kors på hver sin side av en grå, uhyggelig himmel. Nederst på bildet er det tegnet blodrøde hjelmer og hender som løfter spyd og sverd. Tidene er utvilsomt brutale.

Moen lar også kvinner og menn tegnet i blodrødt bli brutt av svarte og hvite partier. Det minner om en hånd som legger seg over et bilde. Moen er med andre ord en illustratør som varierer uttrykket, og når han beveger seg bort fra rene tekstillustrasjoner og tolker teksten mer fritt, blir bildene overraskende originale.

Virkelig kunnskapsformidling

Av de tre versjonene er det bare Birkebeinernes prins som kan kalles kunnskapsformidling i ordets rette forstand. Filmen Birkebeinerne og boken med samme navn er mest interessant som underholdning, eller som studie i bruk av ulik fortellerteknikk.