Tittel: Bittet
Tekst: Hilde Hagerup
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2007
Antall sider: 172

ISBN 9788203248764

Bittet

Skarp og sår ungdomsskildring – som helst bør leses av voksne

Det er så skittent. Det er det han tenker. At alt er møkkete. At ingen rydder. At ingen vasker. At ingen pynter.

Pyntingen blir dermed Jonas Nilsens oppgave. Jonas er 14, går i dress på skolen, og hater skitt og dårlig hygiene. Dessuten har han både kjæreste, venner og elevrådsverv – i fantasien. Moren sitter i fengsel, og for å trøste henne, fremstiller han fantasien som virkelighet. Men snart skal hun løslates – og da vil alt avslørt..
I virkeligheten er Jonas nemlig klassens ”pervo”, ”psycho” og klovn. Som klipper ut jentebilder fra skolekatalogen – for å runke til dem. Som titter jentene oppunder skjørtet. Som gjerne reiser seg opp på stolen og roper FYFAENFORPULTEFITTEJESUSHORE! Som deklamerer selvkomponerte kjærlighetsdikt på 17.mai-festen. Eller griper mikrofonen på kristent vekkelsesmøte og priser Gud i beste gospel-stil – formodentlig for å imponere kristen-Tone med de store puppene, som han vekselvis trakasserer og beiler til.
Tone forstår det den ”antenneløse” Jonas nekter å innse – nemlig at han er klassens mobbeoffer. Og det er når hun forklarer ham dette, at tilværelsen rakner fullstendig. Da er mamma nettopp løslatt, og de pene løgnhistoriene hans avslørt. Nå skjønner Jonas at han har en ”bikkje i magen” – og la meg antyde at romanen ikke bærer sin tittel uten grunn…

Et viktig budskap – men for hvem?

Jonas’ rasende desperasjon og pyntemani er heller ikke grunnløs. Bittet er en fortelling om voksensvikt. Om hvordan barn kan perverteres når både lærere og foreldre abdiserer som autoritetspersoner. Og her er jeg inne på et lite ankepunkt. Et slikt budskap er særlig viktig når det rettes til voksne som virkelig trenger å se konsekvensene av unnfallende feighet hos nettopp voksne. Men Bittets hovedmålgruppe er ungdom, og da blir spørsmålet hva boken har å si til dem. Kanskje kan den fungere terapeutisk – hjelpe ungdommer til å forstå sin situasjon, gi dem som selv har blitt sviktet av voksne noen nøkler til det å kunne håndtere eget liv. Boken kan dessuten gi de sviktedes venner bakgrunn til å forstå sine problematiske klassekameraters vansker. Jeg tror romanen kan tjene til alle disse formålene – for noen. Andre vil rett og slett se en historie om en utrivelig gutt ingen ønsker å gå i klasse med. Og det spørs om noen vil finne oppmuntring. Det går ikke godt med Jonas, og til slutt sies det med rene ord at det ikke finnes noen vei ut. Persson, farens bomsete svirebror, hjelper Jonas til å bli hvor han er og innse det triste: ”Det blir ikke alltid sånn man tror”.

Troverdig og sårt portrett av klasseklovnen

Jonas er ingen sympatisk gutt, og langt fra så ”helgen-aktig” som sin navnebror i Bjørneboes skoleroman. I Jonas er de fleste skikkelsene ganske sjablongaktige. I Bittet hefter det også noe parodisk ved både voksenskikkelser og tenåringer, men ikke ved Jonas. ”Du er ikke som andre unger”, påpeker Persson, og treffer spikeren på hodet. Likevel er Jonas både troverdig og gjenkjennelig, for alle klasser har vel en Jonas-skikkelse – en sårbar og destruktiv klasseklovn som kanskje gjør narr, men som hånes tilbake i dobbelt monn. Få klasseklovnportretter kan måle seg med Jonas Gardells Juha-skikkelse i En komikers oppvekst, men Hilde Hagerup er langt på vei like stilsikker i sin skildring av gutten uten sosiale antenner. Jonas handler riktignok etter en indre logikk som leserne langt på vei forstår – men ikke alltid. Dette er en sterk side ved romanen, og kombinert med Hagerups skarpe blikk for subtile mobbemønstre, veier det opp for de litt svake bifigurene.

Svart humor og gnistrende språk

Apropos oppveiing – Bittet hadde nok blitt i overkant vond og brutal hvis det ikke hadde vært for humoren. Kullsvart, ja vel, men likevel varm nok til at fortellingen blir til å bære. Dette er kjente toner fra Hagerup, som har benyttet lignende virkemidler i de prisbelønte romanene Bølgebiter (1998) og Løvetannsang (2002). Men Bittet er dystrere – og noen avsnitt er så svarte at en voksen synsvinkel må til. Da er det Jonas’ skakkjørte mor som taler, i korte, kursivskrevne avsnitt som hurtig nøster opp fortiden – i presensform. Dette er et effektivt fortellergrep, men kanskje en smule oppbrukt? I Bittet blir det dessuten litt uryddig, for Jonas kommer også til orde i disse avsnittene. Hvis Hagerup konsekvent hadde reservert kursivavsnittene for voksenstemmen, hadde de vært mer effektfulle. Det er et originalt grep å la voksne komme til orde i ungdomslitteraturen – dette er positivt, men burde vært utnyttet som komposisjonsprinsipp.

Ellers er det oppsiktsvekkende lite å sette fingeren på når det gjelder komposisjonen. Språket er absurd og originalt, rått og direkte – og så godt som plettfritt. Springende og abrupt handling til tross, forfatteren lykkes i å opprettholde et stramt og jevnt driv i fortellingen. Det er godt gjort av Hagerup å tøyle et så sprelsk og overraskende tekstkorpus.

Spørsmålet blir da om unge desperadoer som Jonas lar seg tøyle. Ja, det kommer vel an på om de voksne makter å være voksne.
Det makter de ikke i Bittet.



Skrevet av:
Kommentarer