Bjerke, André: Kaldt nedover ryggen

Jeg vokste opp i et møblert hjem. Ikke minst var det godt møblert med bøker, i grunnen var det vel kanskje først og fremst bøker det var møblert med. Det å lese var noe vi dreiv med hele tida alle sammen. Etterpå snakket vi om bøkene og så leste vi enda flere bøker og så snakket vi om dem også. Av oss unga var det eldstebroren min som leste aller mest. Han var også den som snakket mest om det han leste, og så anbefalte han bøker for oss andre. Men gutter i tenårene skal være litt forsiktige med småsøstrene sine. Ikke minst skal de tenke seg nøye om før de introduserer litteratur for dem.

Det var sommer og vi lå i telt fordi alle soverommene på hytta var fulle. Vi var fire unger i ulik alder, selv antar jeg at jeg må ha vært omtrent ni år. Så kom eldstebroren inn med en bok under armen. Han var ti år eldre enn meg, og nå ville han lese en godnatthistorie for oss. Boka han hadde med, het ”Kaldt nedover ryggen” og var en antologi med spøkelseshistorier samlet av André Bjerke.

Dette skulle bli koselig! Spøkelseshistorier i telt om sommeren. Brødre og fettere og kusiner og lommelykter og gamle soveposer. Ingenting kunne vel bli mer spennende enn det!

Den kvelden rakk broren min å lese tre historier for oss. Han begynte med den som heter ”Den siste seanse” av Agatha Christie. Han leste med lav, intens stemme. Det var ikke stemmen hans i det hele tatt. Det var en spøkelsesstemme med nifs, metallisk klang.

Selve historien handler om et medium som fremkaller de døde i substansiell form på bekostning av sin egen kropp. Mot slutten gallopperer Christie inn i uhyggen med et vanvidd det er umulig ikke å bli med på.

Vi ble med.

Fra nå av var vi vettskremte.

Det var da det begynte å regne utenfor. Langt borte hørte vi noe som minna om torden.

Broren min smilte. Han koste seg skikkelig. Regn og torden var visst midt i blinken.

Så leste han ”Edderkoppen”, en historie jeg på en eller annen måte skulle ønske jeg aldri hadde lest. Den ble med meg i mørke trapper og rom og kjellere i mange, mange år. Den har ingenting med mørke trapper og rom og kjellere å gjøre, men den etset seg inn i den delen av meg som er aller reddest. Jeg kan anbefale den til folk som syns at livet er litt monotont. Det kan hende at de vil få fart på sakene etterpå.

Tordenværet hadde kommet nærmere. Det lynte og skralla rett over oss. Så leste broren min den siste fortellingen før vi skulle sove, ”En skolehistorie”. Og det var da alt rakna for alltid for min del. Etter det har jeg aldri våget å gå ut av et telt for å tisse om natten. Etter det trekker jeg for alle gardiner uansett. Etter det er alle lyder jeg ikke kan se opphavet til, blitt til potensielle gjenferd. I hvert fall om natten og særlig når det regner.

Historien er i og for seg ikke all verden. Nå, så mange år etter, leser jeg den på nytt for å gjense hva det var som gjorde meg så livredd. Det er ikke rare greiene. En lærer på en kostskole får noen underlige beskjeder om en brønn. En kveld oppdager en elev av det sitter en skikkelse på gesimsen utenfor vinduet til læreren, en tynn og våt skikkelse som hvisker et eller annet. Dagen etter er læreren forsvunnet. Tretti år seinere finner man to lik i en brønn i en skog i nærheten av skolen. De to likene er tett omslynget.

Vel, vel. Kanskje jeg skulle ha lest den igjen tidligere. Kanskje ville det hjulpet. Mitt liv med spøkelser har vært intenst takket være den boka. Men nå er jeg altså kurert. Pføy! Spøkelser, lissom! Jeg er da en voksen kvinne som vet bedre!

Eller er jeg det? I kveld trekker jeg gardinene for tidligere enn vanlig. Jeg har ikke tenkt meg ned i kjelleren. Jeg skal ikke under noen omstendighet ta turen ut i vedbua. Og skal jeg være ærlig, har jeg ikke spesielt lyst til å kikke ut av vinduet heller. Det kan jo hende det sitter en mager, våt skikkelse der ute og hvisker navnet mitt.