Tittel: Fengslet. En bok om å sitte inne
Tekst: Bjørn Aril Ersland
Fotograf: Asbjørn Jensen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2010
Antall sider: 103

ISBN: 9788253032863

Bjørn Aril Ersland: Fengslet. En bok om å sitte inne

FLERSTEMT OM FORBRYTELSE OG STRAFF

Mang en rådstale har vært holdt for et ungt menneske. Konfirmasjonstalen er et typisk eksempel på en slik. Bjørn Arild Erslands siste sakprosabok er et strålende, usminket alternativ til de som vil gi råd og til de som søker kunnskap.

Spørrende og reflekterende
Sakprosasjangeren fordrer en spørrende og reflekterende holdning til materialet, emnet eller saken. Måten man velger å la denne holdningen komme til uttrykk i teksten på varierer selvsagt fra forfatter til forfatter og gjerne fra tekst til tekst. I Erslands forfatterskap synes en slik holdning å komme tydeligere og tydeligere til uttrykk. Ja kanskje kan vi si at å vise seg som spørrende og reflekterende er blitt et metodisk og litterært grep i Erslands sakprosaforfatterskap. Et forfatterskap som kanskje først og fremst assosieres med fyr, fyrbyggere og fyrvoktere (Kjell Otto) eller marinarkeologi, fiskeri og fiskere (Onkel Arne).

Den spørrende Ersland finner oftest én bestemt person å intervjue eller samtale med når han arbeider med et emne. Han følger personen på arbeid og avdekker i møtet med den andres arbeidsplass sin egen (og kanskje også mange andres) uvitenhet om hva det aktuelle yrket krever av kunnskap og handling. I tillegg til sin egen fåkunne, legger forfatteren ofte også for dagen sin egen klossethet eller manglende tilpasningsevne i forhold til arbeidssted og arbeidsoppgaver. Det er da også denne uvitenheten og klossetheten som er motoren i de refleksjonene Ersland gjør seg i arbeidet med å skrive om de ulike emnene.

Folkelivsgransking i mer og mer uforutsigbare spenningsfelt
Mens Ersland i bøkene om fyrvokteren Kjell Otto og fiskeren Arne formidler en gemyttlig tone i et mindre eller større arbeidsfelleskap, ser vi at han i arbeidet med boken Bygdepolitikk. En dokumentar (også fotografier av Asbjørn Jensen) beveger seg inn i mer betente og konfliktfylte mellommenneskelige sammenhenger. I Fengslet. En bok om å sitte inne, Erslands nyeste sakprosabok for barn og unge, har han flyttet seg til et sted med enda større og mer uoversiktlige spenninger. Jeg vil tro at det økte fokuset på de spenningene som ligger i emnet bygdepolitikk og i emnet fengsel har vært avgjørende for Erslands økende inkludering av de ulike stemmene i dette spenningsfeltet. I Bygdepolitikk. En dokumentar har Ersland tatt med e-poster, saksframlegg, saksprotokoll og statistikk. Han er også opptatt av å vise leserne hvordan han har arbeidet med boken (hvem han har snakket med og deres ulike ståsteder) og nærmest skrevet en bok om den lokalhistorieboken han skulle skrive. I Fengslet. En bok om å sitte inne møter vi heller ikke bare Erslands stemme, han lar også den og de han skriver om bli synlige. I boken skriver Ersland at han i samtale med fengselsdirektøren forteller at han ”har lyst til å skrive en ærlig bok om hvordan det er å sitte i fengsel (…) Derfor håper jeg å finne en fange som kan gi meg et bra inntrykk av hvordan de har det her.” Det blir Jon, den unge mannen som ble tatt med narkotika på seg, fikk ransaket boligen og endte med en nokså mild dom fordi han hadde lagt kortene på bordet og samarbeidet med politiet. Samarbeidet førte til at han i fengselet ble sett på som en tyster og derfor plassert langt nede i de innsattes interne hierarki. I tillegg til Jon snakker Ersland med advokaten som har Jons sak, med politiet og påtalemyndigheten, med fengselsdirektøren og fengselsbibliotekaren og med en skrivelærerer (en forfatter) som jobber der Jon soner siste del av straffen.

For at leseren tydelig skal kunne skille eller sondre mellom de ulike stemmene i teksten er teksten satt med ulik skrift og i ulike farger. Erslands tekst er svart og utgjør, i to tredjedeler av boken hovedteksten. Jons tekst, som består av dagboksnotater, er blå og satt i en protokoll-liknende courierskrift og advokatens bearbeidete faktainformasjon om blant annet politiets metoder og om det norske rettssystemet er satt med rødrosa skrift. Også fotograf Asbjørn Jensens bilder der farger som brun, brungul, beige, grått eller grågrønt dominerer, tar del i bokens flerstemte saksframstilling. De nesten mennesketomme fotografiene til Jensen viser trøstesløse, skrapete, glatte og kalde rom der stillhet eller tyngende taushet er den sterkeste tale: fengsel er ikke et hyggelig samlingssted.

Innsiden fra utsiden, utsiden fra innsiden
Etter samtalen med fengselsdirektøren begynner Ersland å tvile på prosjektet sitt: ”Trengte jeg å vite alt dette? Kunne jeg ikke finne noe hyggelig å skrive om?” Heldigvis for alle som kan lese, gjorde han ikke det. Heldigvis tok han mot til seg og våget å møte ubehaget ved å besøke et fengsel, besøke en innsatt, samtale med en innsatt og å formulere seg slik at det han forstår, tenker og erfarer etter å ha gjort dette blir en innsikts- og betydningsfull bok for både yngre og eldre lesere. Boken kan kanskje også sette andres formeninger og fordommer om fengsel, forbrytelse og straff på prøve eller i et nytt lys. Ikke bare fordi Ersland engasjerer leseren med sine spørsmål og refleksjoner, men også fordi de andre stemmene, først og fremst Jons, gjør inntrykk og gir mulighet for å se den innsatte som menneske. Et menneske som savner sin mor, som baker kake og lager middag til de andre innsatte, som jobber og som ønsker å klare seg etterpå, når straffen er sonet.

Fengslet. En bok om å sitte inne er en sakprosabok, ikke en reportasje i et avisbilag til en lørdagsutgave eller en artikkel i Vi menn. At det er en sakprosabok som også, eller først og fremst, henvender seg til unge lesere, er viktig fordi bokmediet holder fokus på emnet, lar oppmerksomheten forbli innenfor permene, rammene, murene. Et slikt stoff skal ikke forstyrres av reklame for overflodsprodukter, vinanmelderspalter eller økosofiske livsstilsreportasjer. Å kunne tåle å lese, sitte inne med, en slik bok er en utfordring mange burde ta.



Skrevet av:
Kommentarer