Blå blondie

JENTA I SPEILET

Linn T. Sunnes nye roman er spennende og velskrevet, men representerer ikke desto mindre en litterær verden der jenter ikke har samme bevegelsesfrihet som gutter.

La det være sagt med én gang: Tidligere Brageprisvinner Linn T. Sunnes bidrag til Samlagets Kometserie, Blå blondie, en liten kortroman om ei jente i krise, er god og spennende, velskrevet og lettlest, og kan trygt anbefales for både trente og utrente lesere. Og sist, men ikke minst, er den interessant i et kjønnsperspektiv, og det er dette jeg vil konsentrere meg om i hoveddelen av denne anmeldelsen. Derfor kommer jeg også nokså inngående til å kommentere diverse plottvendinger i Sunnes tekst. Den som ikke vil vite ”hvordan det går” rådes derfor til å slutte å lese her og nå, og heller komme tilbake etter at de har lest den lille kortromanen, som altså herved er anbefalt selv om den også er problematisk.

Tidligere i høst anmeldte jeg Arne Svingens Adrians Atlas her på Barnebokkritikk.no, og jeg ga den en positiv anmeldelse, uten å reflektere større over tekstens eventuelle kjønnsaspekter. Pinlig nok var det en bok av en kvinnelig forfatter som skulle til før jeg begynte å tenke i slike baner, nemlig Linn T. Sunnes Blå blondie. Derfor kommer jeg også til å bruke en del plass på Svingens roman i anmeldelsen av Sunnes, selv om det er Blå blondie det i all hovedsak skal handle om. Tilsynelatende har Svingens og Sunnes romaner lite til felles, utover at de begge er godt skrevet, og dessuten svært spennende. Den ene retter seg like klart mot et guttepublikum som den andre henvender seg til unge jenter. Men under lesningen av Sunnes Blå blondie slo det meg gang på gang at de to bøkene i grunnen snakker om de samme tingene, og at forskjellene mellom dem i stor grad konstitueres av kjønnsforskjellen, noe som får tildels store konsekvenser for hvordan problemer forelås løst i de to tekstene. For der Svingens ”AA” er skamløst utadvendt, er Sunnes ”BB”skamfullt innadvent. Men kanskje nettopp derfor får leseren en ubehagelig følelse av at de to tekstene langt på vei er enige om en kjønnsrollefordeling som oppleves som i overkant regressiv. For hvis kjønnsrollediskursen i ungdomslitteraturen ikke bare speiler men også er med på å forme sine lesere, kan det virke som om vi fortsatt har et langt stykke igjen

Kjønnet livsarena
Sunnes blå blondie, Katti, våkner en morgen til beskjeden om at foreldrene kommer til å være borte hele helgen. Penger er overført til Kattis kort så hun skal kunne klare seg selv. At Katti nå, alene i huset, også må konfrontere seg selv, signaliseres gjennom at hun allerede på fortellingens første side stiller seg foran speilet og tar seg selv i øyesyn, er passelig (mis)fornøyd og ikke finner ”noko nytt” i øynene sine. For, forstår vi, det trengs noe nytt.
Foreldrene til Katti befinner seg på sykehuset, der Kattis søster Marie ligger og kanskje skal dø av kreft. Og det er Kattis måte å forholde seg til søsterens sykdom og foreldrenes fravær som utgjør dramaet i Sunnes lille roman.

Svingens Adrian våkner en morgen og finner huset tomt. Moren, faren og søsteren hans er sporløst forsvunnet, noe som fører til at Adrian – etter beleilig å ha funnet en koffert full av penger under en av familiens senger – reiser ut i verden per tog for å finne igjen familien. For hver landegrense han krysser, kommer han nærmere familien og oppklaringen av mysteriet, og det viser seg at noen gufne, men foreløpig ansiktsløse skurker står bak det hele. Symptomatisk nok stiller ikke Svingens Adrian seg foran noe speil når han oppdager at han er alene. I stedet spiller han spill, ser på tv og føler at livet er som i en film.

Svingens Adrian og Sunnes Katti står altså begge alene, uten familien sin, og må forsøke å skape en egen tilværelse. Men der Svingens helt gir seg geografien i vold, på jakt etter en familie som i siste instans nok vil vise seg å være finnbare, er Kattis problem større og verre. Hun vet godt hvor familien hennes er, men ikke hvordan hun skal nå dem. Skurken som har røvet familien hennes er ikke en ytre organisasjon av vinningsforbrytere, men noe besværlig indre: en bitteliten kreftsvulst som har gjort at ingen ting er som det engang var. Katti kan med andre ord ikke løse problemene ved å konfrontere noen andre enn seg selv. Hun kunne riktignok oppsøkt sykehuset hun også, slik man mer enn aner at moren hennes gjerne vil at hun skal, om ikke annet for å vise frem sorgen sin. Men Kattis motstand mot denne løsningen kan kanskje antyde en sunn skepsis til den romlige forflytningens saliggjørende kraft: Søsteren vill neppe blitt friskere av at Katti tok med maktesløsheten sin til sykehuset.

Innenfra og utenfra
Både Katti og Adrian flykter fra det som oppleves som en destruktiv passivitet knyttet til hjemmet og den rollen de har hatt i en familie som nå er blitt radikalt annerledes enn den har vært. Men Kattis flukt må nødvendigvis bli annerledes enn Adrians. Han kan sette seg på toget, reise ut i det ukjente, men like fullt ta på seg den tross alt ganske forlokkende og velkjente rollen som hemmelig agent. Katti har ingen steder å dra, og ingen klart definerte roller å tre inn i. Derfor skal ikke slaget komme til å stå der ute i den store verden, men hjemme i det tomme huset.

Blå blondie er like innvendig som Adrians atlas er utvendig. Der spenningen i Adrians Atlas først og fremst er forbundet med å krysse grenser, å bevege seg inn på potensielt fiendtlig territorium, inn i fremmede rom og tilsvarende overskridende handlinger, er spenningen i Blå blondie typisk knyttet til et spørsmål om invasjon, om hvem og hva man slipper innenfor grensene sine, og hva slags konsekvenser dette får. Adrian krysser kontinuerlig grenser og blir stadig mer overbevist om at sannheten befinner seg et sted der ute, blant folk han aldri har møtt. Kattis grenseoverskridende handling – moren har ettertrykkelig sagt at hun ikke vil ha noe ”festing” (s. 11) – består karakterisk nok i at hun trosser foreldrene og inviterer altfor mange på hjemme alene-fest. Og det er denne invasjonen av hjemmet som fører til at hun blir tvunget til å tenke gjennom hvem hun kan stole på av dem som står henne nær, og hva slags følger dette skal få.

Utopisk ung mann
Festen blir selvsagt en liten katastrofe. Katti må til slutt kaste ut alle etter at bestevenninnen hennes, Pernille, sviker både henne og søsteren hennes. Og når gjestene er kastet ut, må Katti kaste opp. Men nettopp her – i den banalt fysiske ut-av-kroppen-overskridelsen som fyllespying tross alt utgjør – er det at Sunne innfører det som skal vise seg å være løsningen for Katti. Mens hun sitter i det mest private av alle rom og spyr, dukker en gutt opp. Denne gutten, Mattis, er litterært sett bemerkelsesverdig i det at han knapt nok er til stede i teksten. Han sier nesten ingenting, har ingen egen agenda, ingen frykt, ingen historie og knapt nok noen kropp: bare et ansikt og en hånd. Katti kan bare omtale ham som ”han fra klassen” (s. 27). Men det som ellers kunne blitt creepy – en ung mann blir igjen på festen etter at alle andre har gått og oppsøker den døddrukne vertinnen på do – blir her bare fint. For det er noe nesten utopisk maskulint over Mattis. Han er til stede bare for å være til stede for Katti, uten å bli påtrengende, uten å ta plass. Men han spiller likevel en viktig rolle i teksten: kjønnstypisk nok er han flere ganger den som igangsetter den nødvendige bevegelsen ut av en trykkende innvendighet, en overgangsrite fra en gammel identitet til en ny. Det er Mattis som tar Katti med ut av huset, til en mer eller mindre symbolsk strand, der en ikke så rent lite symbolsk gjenfødelse kan finne sted gjennom et bad i sjøen. For når Mattis og Katti kommer opp av bølgene, står en liten jente alene på stranda og gråter, og det er gjennom å ta seg av jenta at Katti kan gå inn i en ny type identitet. De tre blir som en liten, utopisk kjernefamilie, der Katti får anledning til gi noen andre den trøsten hun selv kunne trengt.

Rommets betydning
Svingens Adrian blir hemmelig agent for sin egen sak. Han farer rundt i verden og konfronterer monstre i en forrykende fart. Man får nesten følelsen av at den uopphørlige bevegelsen må til for å holde tomheten på avstand. Sunnes Katti løser problemene sine ved å bli en bedre utgave av sin egen mor – men for å bli det, trenger hun en aktivt handlende mann. Moren klarer bare å tenke på den syke Marie og ikke på den fristilte Katti, som på tross av at vi for det meste treffer henne i huset de bor i, er like lost som det lille barnet som har blitt gjenglemt på en strand. Og passende nok stadfestes Kattis nye identitet ved at hun og Mattis tar med jenta hjem til Kattis hus slik at hjemmet, som tidligere har blitt tømt for mening da søsteren ble syk, for siden å bli invadert og besudlet av ungdoms-barbarene, nå kan fylles med ny mening, og den innvendigheten som skiller et hjem fra et vanlig hus kan gjenopprettes – på Kattis premisser.

Denne inkluderende gesten, som altså langt på vei reparerer sprekkene i Kattis selv, kan ikke bare forbli innside. Den lille surrogatfamilien er ikke varig. Den bortkomne jentas familie må kontaktes, og snart kommer Kattis familie på banen. Derfor trenger den nyvundne innvendigheten – gjenreisningen av hjemmet – også en form for utvendighet for å bli levedyktig. Og det er her man kan stille spørsmål ved Sunnes metode. For nok en gang benytter hun seg av den maskuline kraften når det er noe utvendig, noe ytre som må etableres. Dette skjer da Mattis presenterer seg som Kattis kjæreste overfor moren til Katti. Denne ytringen fungerer som noe av en døråpner for Katti i romanen. Den etablerer henne som en person som inngår i andre relasjoner enn de rent familiære og fristiller henne i forhold til morens bebreidelser. Dermed legges det til rette for at Katti selv kan ta til orde. Først kan hun snakke åpent med faren sin om alt som har skjedd, og så kan hun irettesette den svikefulle venninnen, som betegnende nok konfronteres inne på Kattis soverom, nok et rom som tidligere har blitt invadert, men som nå er vunnet tilbake.

En fatal middelvei?
Både Sunnes Katti og Svingens Adrian må altså finne seg selv gjennom å finne – og bli funnet av andre. Og når det kommer til stykket, er det lett å foretrekke Sunnes mer dempede virkelighetsnære, forhandlende konfliktløsning fremfor Svingens skamløse eskapisme, der personene enten er snille eller slemme, og løsningene finnes i overskridelsen av grenser. For den konfliktorienterte Blå blondie tør å ta tak i mange av de problemene som man aner at Svingens guttebok kanskje springer ut fra, men ikke kan snakke direkte om i sitt fluktforsøk. Men samtidig er det ikke til å komme forbi at det også hefter noe litt regressivt over Sunnes forhandlinger, som kan leses som en feminin inversjon av Svingens maskuline ekspanderingstrang. De to bøkene speiler hverandre. Kjønnsrollemessig er de omtrent like konforme, med passivt-innadvendte, grublende jenter og handlende, utadvendte gutter i fokus. Sunne forsøker som nevnt å forhandle seg frem til en slags balanse. Hun er ute etter å drøfte hva som må til for at Katti skal kunne etablere et selv som er noe annet enn den rollen hun har blitt tildelt av moren sin.

Denne rollen – dette selvet – er knyttet til hjemmet, som Katti skal passe på mens resten av familien er på sykehuset, og som hun altså til morens store forargelse lar bli invadert av festlystne ungdommer. At det er denne ulydig-overskridende handlingen som i siste instans fører til at Katti kan etablere en ny persona, er på mange måter et fint trekk fra Sunnes side. Kampen står i hjemmet, der relasjonene og rollene har blitt formet fra grunnen av. Men ved at Sunne velger å la dette utbrytningsnummeret føres an av den maskuline Mattis, en slags mini-Adrian som kan bevege seg fritt omkring og løse andres problemer for dem, samt gjennom en simulering av kjernefamiliære verdier, risikerer hun også å sende sin heltinne rett tilbake i fanget på den hun formodentlig forsøker å unnslippe: moren hennes og den rollen hun nå engang har blitt tildelt eller en gang har valgt å gå inn i.

Fra romanen begynner til den slutter, går Katti fra å være en uansvarlig og ulykkelig tenåring til en ansvarlig aktør med fornyet selvtillit. Men veien går gjennom morsrollen, og Katti får aldri tilgang til den type frihet som mennene i teksten nyter: friheten til å bevege seg fritt inn og ut av rom uten at menn går foran og åpner opp. Symptomatisk nok er det faren til Katti som kommer hjem fra sykehuset først for å snakke med datteren sin. Moren sitter liksom fortsatt fast i rommene sine, mens mannen hennes kan bevege seg mellom rom. Spørsmålet som gjenstår er om det hadde vært mulig å forestille seg en litterær verden der en Katti rådet over noe av det samme bevegelsesrommet som det Sunne tildeler sin Mattis, eller i det minste en litterær verden der forskjellen mellom disse rommene ble presentert som et problem snarere enn en løsning, der innvendighet ikke var kvinnelig og utvendighet en mannlig egenskap som må til for å gjøre det kvinnelige selvet helt.