Blackout

Boktittel: Blackout
Forfatter: Elen Betanzo
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2012
Antall sider: 142
APOKALYPSE AV EN VISS STØRRELSE Imponerende og oppløftende om unge mennesker som svikter hverandre og
APOKALYPSE AV EN VISS STØRRELSE
Imponerende og oppløftende om unge mennesker som svikter hverandre og seg selv.
En apokalypse er en åpenbaring, øyeblikket da hverdagssløret blir revet til side og vi endelig kan se verden slik den er, hvem som er bukker og hvem som er får. Siden åpenbaringslitteraturen først og fremst er en bibelsk-visjonær, moralsk sjanger, skulle man kanskje tro at det var i fantasy-litteraturen man ville finne apokalypsen oftest og best, men dessverre. Fantasy-litteraturen har som regel bestemt seg for hvem som er slemme og hvem som er snille helt fra starten av og sier klart fra om det – ingen åpenbaring trengs når flertydigheten er avskaffet. Derfor er også så mye fantasy-litteratur så dørgende kjedelig. Og kanskje derfor finner vi apokalypsen oftest og best i annen, mer hverdagslig ungdomslitteratur, der romanpersonene lever i en slags undersjøisk verden, uten nok luft eller klart nok syn, og uten fast land i sikte. Og det er bare den beste ungdomslitteraturen som klarer å få deg til å føle behovet for en apokalypse på kroppen. Elen Betanzos Blackout er en sånn bok. Den tar apokalypsen med inn i hjemme-alene-festen, og viser oss at det er der den hele tiden har hørt hjemme.
I Blackout møter vi fem unge mennesker og en hund i løpet av et par korte dager. Maria er sykelig redd for å miste kjæresten Lukas og lurer på hvor langt hun må gå for å være sikker på at han ikke forsvinner for henne. Sebastian har en døende mor og et brennende ønske om å bli poet. Siss er anorektiker og lynende intelligent. Hun legger ut bilder av sykelig tynne kropper på bloggen sin og skriver kryptiske aforismer med tusj på guttedoen. Joakim har dumpa et år, og sliter med motivasjonen, men kvikner til når han stjeler en hund. Irina vil bli stjerne, og drømmer om den slemme gutten som dumpa henne. Nå skal hun ha fest hjemme hos seg selv for første gang, uten foreldrene, og alle de andre personene er invitert. De fem fortellingene veves inn i hverandre på relativt friskt og uforutsigbart vis: Her er både håpløse forelskelser og uventede allianser. Betanzo bruker relasjonene hovedpersonene imellom og deres blikk på hverandre til å vise oss styrkene og svakhetene til deres. Ingen får lov til å være suverene, ingen av dem virker konstruerte, dialogene sitter, og alle er distinkte og interessante romanfigurer. Hver og en får verdighet gjennom fortellerens intense interesse for dem.
Blackout fortelles sammenhengende i presens, mens perspektivene veksler mellom de fem hovedpersonene, bortsett fra et tidsspenn Betanzo lar ligge ufortalt, og derfor delvis ”i mørke.” Det dreier seg dertil om et spesielt mørkt øyeblikk, da alle hovedpersonene på hver sin måte settes på prøve – og feiler. Det flotte med Betanzos roman er at hun likevel aldri feller dom over romanpersonene sine, som får være tragiske og komiske om hverandre, men snarere tar deres parti. Selv når de er som ynkeligst, viser hun dem kjærlighet, om enn blandet ut med en viss klarsynt distanse.
Hvis jeg skal anstrenge meg for å være kritisk, kan det påpekes at tittelens ”blackout” – knyttet til den delen av Irinas hjemme-alene-fest der alt går galt – kanskje overlater litt vel lite til leserens fantasi. Riktignok er det enkelte av personene som i etterkant sliter med å huske alt som har skjedd, men uvitenheten eller usikkerheten får ikke konsekvenser i seg selv, og leseren har i grunnen nokså god oversikt, mye takket være de overlappende perspektivene. Betanzo er oppsiktsvekkende god, men hadde hun vært hakket bedre, ville hun antakelig gitt leseren – og seg selv – en ekstra utfordring akkurat på dette punktet, og latt noe av det som ligger i mørket bli liggende i mørket. Samtidig er det åpenbart at også dette grepet er en del av Betanzos prosjekt: Strekket da alt går i svart fungerer som et øyeblikks blendende lys, ikke som en avsløring av sannheten om hovedpersonenes egentlige jeg, men som en ekstremsituasjon der den enkelte ungdommen konfronteres med sin egen frykt, sitt eget begjær. Det gjør inntrykk – også på leseren. Blackout er ved første øyekast en tynn og liten bok, men dens forfatter har øye for så vel kompleksitet som detaljer, og fortellingen om Maria, Sebastian, Joakim, Siss og Irina blir sittende igjen lenge etterpå.