Tittel: Blåhvalen
Tekst: Andreas Tjernshaugen
Illustratør: Line Renslebråten
Forlag: Kagge
Årstall: 2020
Antall sider: 90

Blåhval er langt mer enn størst

En god sakprosabok gir lyst på mer. Blåhvalen vekker nysgjerrighet på alt fra regulering av hvalfangst til hvordan dens hovedmeny krill påvirkes av klimaendringer.

Ute i verdensrommet farer to romsonder som heter Voyager 1 og 2. Om bord fins små hilsener til eventuelt liv der ute. Blant lydopptakene på Voyager Golden Record høres ikke bare president Jimmy Carter og første sats av Beethovens femte symfoni. Hilsener fra representanter i FN følges av et lydspor med syngende knølhval. Opptaket sier noe om hvilken plass hvalen har i vår kultur – som symbol på både intelligens og sårbarhet. Hadde blåhvalen vært flinkere til å synge, vedder jeg på at det var den sangen som hadde fått plass i romsondene. Blåhvalen er havets konge. Før Svend Foyn oppfant harpunkanonen, var den en av de vanskeligste å jakte. Nå er den blitt et eksklusivt syn, men observeres fortsatt blant annet rundt Svalbard.

Ungenharblittstor-kopi

Blåhval til de heltehungrige

Markedsavdelinga til Kagge klemmer til med undertittelen «Den utrolige historien om det største dyret som noen gang har levd». Heldigvis opptrer ikke blåhvalen som noe spektakulært unntak verken i tekst eller illustrasjoner, men som et dyr med en selvfølgelig plass i havet. Å erklære den som det største dyret noensinne, gir en helterolle ikke bare til blåhvalen. Det gir samtidig inntrykk av at vitenskapen vet alt. Og kanskje er ikke sannsynligheten særlig stor for at arkeologene en dag skal finne noe større?

Dette å være størst – eller best på andre måter – har en magisk appell til unge lesere. De såkalte helteleserne er gjerne i barneskolealder og identifiserer seg ofte med det overmenneskelige, ifølge leseforsker J. A. Appleyard. Det gir Blåhvalen appell selv blant lesere av populære fantasyserier som Amuletten av Kazu Kibuishi (2015) og Nordlys av Malin Falch (2018). Men også yngre lesere kan nok dele drømmen om å være stor og suveren. Boka fungerer godt til høytlesing med sine korte, ryddige kapitler og vakkert illustrerte oppslag. På flere måter minner den om Ida av Jørn Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen (2011), der den oppdikta fortellinga legger seg så tett opp mot virkeligheten som mulig, supplert av faktaopplysninger om arten og dens miljø.

For lite på spill

Anders Tjernshaugen og Line Renslebråten er ikke selv havforskere, men har hatt en lettere oppgave fordi vi vet langt mer om blåhvalen og dagens liv i havet enn vi vet om forholdene da fossilet Ida levde. I Blåhvalen følger vi en oppdikta mor og hennes avkom fra Atlanterhavet sør for Kanariøyene helt til sommerbeitet i Nordishavet. Pussig nok virker selve fortellinga mer opptatt av ikke å støte noen fra seg enn å gripe skikkelig tak i leserne. Kan det være av hensyn til de sarteste blant oss? Vi blir snytt for selve fødselen og ser lite til eventuelle farer. Både spekkhoggere i flokk og lasteskip er akutte trusler, men her står det lite på spill: «Hvalungen er trygg hos moren sin.» Illustratør Renslebråten holder havdypet fritt for mystiske skygger.

Imidlertid kan det hende fødselen er utelatt rett og slett fordi en slik fødsel aldri er dokumentert. Forfatter Tjernshaugen jobber som redaktør hos Store norske leksikon og viser sin etterrettelighet når han poengterer at det er mye vi ikke vet om blåhvalen fordi den opererer på så store dyp. At ingen vet hvor gammel en blåhval kan bli, gjør bare teksten mer interessant.

ungen-kopi

God formidling

På forsida har Renslebråten plassert en dykker ved siden av en blåhval og får på en slående måte vist hvalens enorme størrelse. Sammenligninger med mennesker egner seg godt til å gjøre blåhvalens liv relevant for barn: «Hvaler har lunger og puster luft, akkurat som oss. De er bare mye flinkere til å holde pusten.» Historien om hvordan hvalen ble et sjødyr som ligner litt på fisk, «starter med noen firbeinte pattedyr som likte å bade».

Fortellinga om mor og barn blir altså fint spedd ut med fakta, som historien om hvordan blåhvalen utvikla seg fra landdyr til sjødyr, om jakten på blåhval og om de politiske bestrebelsene på å verne den. Tjernshaugen skal ha honnør for å inkludere Norges rolle i utryddelsen av hval: «Norske hvalfangere var med på å starte opp fangst etter blåhval og andre store hvaler over hele verden.»

Barnelitteraturen har tradisjonelt vært brukt til å bygge nasjonal identitet ved å trekke fram ting å være stolt av. Titler som Den norske slavehandelen av Anders Totland (2018) utfordrer tradisjonen. Men skulle Tjernshaugen virkelig bidratt til å nyansere det nasjonale selvbildet vårt, måtte han vist tydeligere hvordan de norske representantene argumenterte i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Hvem lot Japan vinne diskusjonen fram til vernet i 1966? «Noen steder er det fortsatt så mange blåhvaler at vi kan skyte noen uten å utrydde dem, mente utsendingene fra Japan. De fikk det som de ville.»

Hjelper forestillingsevnen

Illustrasjonene er enda dyktigere utført enn i bildeboka Under polarisen som Line Renslebråten ga ut i 2018. De skaper en helhet av alt fra hvaljakt til dypvannsliv. Fotografier har nok inspirert de fleste av dem, men den fotografiske nøyaktigheten er supplert av en personlig vri som tilfører liv og nærvær. Iblant tar bildene oss tett på, iblant gir de oversikt. Havet er variert med avstemte nyanser av blått og grønt under en himmel som kan være alt fra morgenrosa til kveldsrød. Illustrasjonene er digitalt bearbeida og gjør seg på hele oppslag nettopp fordi flatene har fått strukturer som sørger for at de sjelden blir flate og stillestående. Denne bevegelsen gir små påminnelser om at vi har med diktning å gjøre og trigger dermed lysten til å forestille seg livet i havet.

Bildebøkene til Renslebråten hyller mangfoldet i naturen og sterkest er engasjementet for naturvern i Dyrene som forsvant (2017), om dyrearter mennesker har utrydda. Tjernshaugen har blant annet vært tilknytta CICERO Senter for klimaforskning. Mot slutten lar de to den unge blåhvalen rote seg inn noe gammelt fiskeutstyr, men komme seg løs. Til tross for vernet av blåhvalen er altså menneskeskapte trusler fortsatt størst. Teksten antyder dessuten at det kan bli mindre mat å leve av i framtida. Blåhval lever av krill: «Kanskje blir det også mindre krill når havet blir varmere.» Tall fra Havforskningsinstituttet tyder faktisk på det motsatte. Igjen tar Tjernshaugen etterrettelige forbehold, og vet dessuten å formulere seg trøstende: «Den unge hannhvalen slipper å bekymre seg for slikt. Han vet ikke om at klimaet forandrer seg.»

 

PåveimotSor-kopi

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.