Blandede følelser

Hei, følelse! er en blanding av bildebok og aktivitetsbok for de minste – om det viktige temaet følelser. Forfatter og illustratør Elisabeth Moseng står for innhold og utforming, og har fått med seg sosionom Monica Hansen Bråthen som fagkonsulent. Moseng har også laget et eget formidlingsopplegg rundt boken som hun tar med seg til årets litteraturfestival på Lillehammer. Formålet med boken virker konstruktivt; å få barn til å reflektere rundt egne og andres følelser.

Til tross for den gode intensjonen lykkes ikke utgivelsen helt. Flere fine anslag finnes, men like ofte svinner effekten av disse hen på grunn av den oppstykkede formen, som igjen fører til forvirring. Et gjentakende grep som bryter opp teksten er direkte spørsmål til leseren. Idéen er god, men utføringen svikter. Svaralternativene til disse er få og kuriøse, slik at spørsmålene risikerer å lukke boken mer enn de åpner den. Avhukingsboksene gjør at man nærmest tvinges til å velge ett svar for å kunne bla videre. Hele dette grepet blir for firkantet.

Konflikt og løsning

Hovedpersonene bærer navn med bokstavrim, slik at de blir enkle å huske. Jenta Bella Bjørn er stor og gutten Eno Ekorn er liten, men i alder er de noenlunde like. Først og fremst er de barn som må lære seg å omgås andre. Da gjelder det å mestre følelsene sine. Den første følelsen som tematiseres er misunnelse. Den neste er skam. Så kommer sinne.

Moseng lykkes godt overfor målgruppen når hun bruker enkle, konkrete grep. Forsideillustrasjonen er enkel å forstå, og viser til en universell følelse av hengivenhet. At det er en stor og en liten figur som klemmer hverandre, gjør også at både barn og foresatte kan leve seg inn i situasjonen. Begge figurene har øynene lukket, som for å forsterke den gode følelsen. Som bærende budskap i boken fungerer dette flott.

Innleggene foran og bak viser hele 64 ansikter som speiler et vell av emosjoner, fra det triste og det vonde, til fred og fryd. Det er fristende å si at dette er den beste delen av boken, da bildene kan fungere ypperlig som samtalestartere. En av figurene smiler eksempelvis mens han gråter. Hva kan det bety?

Lånte fjær

Tittelen har en klar oppfordring. Si «hei» til følelsene dine, og gjør deg kjent med dem. Derimot er ikke tittelen særlig original. Helene Flood Aakvaags sakprosabok Hei, skam. En bok om følelsen skam, hvorfor den oppstår og hva den gjør med oss (Cappelen Damm) kom ut i allerede 2018. Barnepsykologene Kristin Sommerseth Olsen og Guro Winsnes gav også ut det terapeutiske brettspillet Hei. Et spill om følelser, tanker og situasjoner (Mindme) for to år siden.

Mangel på originalitet er kun ett av problemene ved boken. Hei, følelse er heller ikke tydelig i sin formidling. Boken føles som et profesjonelt svar på en litt mangelfull bestilling. Tidligere bokutgivelser viser at Moseng kan bedre.

Utprøvende uttrykk

Elisabeth Moseng er utdannet forfatter ved Norsk barnebokinstitutt og har en bachelor i illustrasjon fra England. Som del av kollektivet Illustratørene, er hun i selskap med dyktige bildebokskapere som Hilde Hodnefjeld, Trond Bredesen og Trude Tjensvold. Moseng har selv laget flere bøker for barn, inkludert romanen Salamanderprinsen (Vigmostad & Bjørke 2020) og den Jon Klassen-inspirerte Den dagen ingenting skjedde (Vigmostad & Bjørke 2021).

I bildeboken Herr Hansen får besøk (Mangschou 2017) viser Moseng en utmerket evne til å formidle følelser, med fargesterke og kreative illustrasjoner. Når årets bok virker mindre engasjerende kan det henge sammen med at de pastellfargede vektorillustrasjonene er mer tannløse. Fraværet av teksturer gjør dem også mer flate.

I Hei, følelse møter leseren dessuten stort sett en serie gjentakende opptrinn hvor tankeløshet og dårlig oppførsel fra den ene parten fører til sinne og frustrasjon hos den andre. Som empatitrening fungerer boken tidvis dårlig. «Mobberne» på side 8 får man eksempelvis ingen muligheter til å forstå. De to guttene som peker og ler er kun med i denne ene scenen.

Mosengs sekvenser med følelsene sinne, tristhet, anger og kjærlighet, er alle bygget rundt en scene med stableklosser som rives utover gulvet. Alt dette er som hentet ut av Stina Wirsens Hvem er sint? (Gyldendal, 2007). Moseng er ikke i nærheten av Wirséns formidling av de samme følelsene.

Full forvirring

En annen følelse boken vekker er forvirring. Midtveis går boken i oppløsning og skifter form fra bildebok til tegneserie. Bilderuten er rotete satt sammen, med tegninger som imiterer tegnefilm.

De seks seriesidene ramser opp følelser som egoisme, misunnelse, sinne, forfjamselse, frykt, lettelse, forsoning, rådsnarhet, hengivenhet og glede. Mengden hjelper lite når innholdet er så actionpreget og hastig. Det heseblesende fokuset legger opp til en leserytme hvor man ikke får anledning til å dvele noe særlig ved de ulike følelsene.

På det påfølgende oppslaget øker forvirringen ytterligere, med et virvar av figurer som delvis er gjenbrukt fra de foregående sidene. Følelsene blir ikke akkurat enklere å tyde av at figurene henger opp ned.

Unikt forelegg

Det største problemet med de norske forsøkene på å skape følelsesbøker, inkludert Hege Østmo-Sæter Olsnes’ bøker om Rot og Bjørne (Aschehoug), er at det allerede finnes en bokserie som formidler følelser for målgruppen 3–6 år på en empativekkende, pedagogisk og inspirerende måte. Svenske Stina Wirsén har for lengst har vist vei med sin forbilledlige Hvem da?-serie (Gyldendal 2008–2010). Serien pågår stadig i opprinnelseslandet Sverige, men utgivelsene har av en eller annen grunn stoppet opp i Norge.
 
Barns følelser er viktige, og temaet fortjener gode og gjennomarbeidede bøker. Hvis ikke man skal satse på flere oversettelser av Stina Wirséns bøker er det kanskje på tide å tenke ut noe nytt.