Blant gjenferd og heksejegere

Blant gjenferd og heksejegere

Boktittel: Familiaris 1: De dødes natt

Forfatter: Monika Steinholm

Illustratør: Tonje-Mari Clausen

Forlag: Vigmostad & Bjørke

Årstall: 2023

Antall sider: 151

Sjanger: Fantasy

Første bok i serien Familiaris byr på høyt tempo, farlige gjenferd og nyutnevnte hekser. En spennende, om noe hastende, introduksjon til en splitter ny heksefortelling. 

I De dødes natt oppdager Taika at hun har blitt heks i løpet av den natten hun fylte 13 år. Det viser seg at hun inngår i en gruppe på fire, hvor hver heks representerer et element: jord, vann, ild og luft. De andre tre, Lexie, Ari og Cassandra, går i Taikas klasse, og sammen utgjør de fire heksene en magisk enhet. Det hele ledes av mentoren deres, Buggers, som er den sterkeste heksa i nærheten.

Trippelt trøbbel

Utfordringen de unge heksene står overfor nå, er todelt. Et problem er at gjenferd har begynt å sive inn fra den andre siden, og tar bolig i mennesker slik at de blir syke og mister kontrollen onver seg selv.

Illustrasjon fra "De dødes natt". Svartebok leses.

Det andre er at landet Taika og de andre bor i, egentlig tilhører heksejegerne. Buggers forteller at det ikke har vært en heks der på hundre år, og at de som dukker opp, «blir knertet». Samtidig er Taikas mor syk og oppfører seg merkelig, og Taika oppdager at hun kan få ting til å spire og gro når hun peker på noe. Det er også noe rart med Tyr i klassen, hva er det han skjuler? Det er full fart og mye å sette seg inn i idet vi entrer Taikas verden.

Hvem er Taika?

Portrettet av en tretten år gammel jente som plutselig oppdager at hun er en heks, er skrevet fram med varme og troverdighet. Taika vil, i likhet med de aller fleste mennesker, passe inn. Alle som har vært gjennom tenårene kan bekrefte at livet som nyslått tenåring kan fortone seg forvirrende, og kombinert med at Taika plutselig står overfor et helt nytt sett med spilleregler, er det mye som skjer for henne. Selv om det er tydelig at livet sender flere store utfordringer Taikas vei, blir jeg ikke trukket inn i historien på et emosjonelt plan. Det er som om det mangler en dimensjon ved fortellingen. En forklaring kan være at vi vet lite om hvordan en normal hverdag ser ut for Taika. Leseren blir tatt med rett inn i det nye hun opplever, men fordi vi ikke vet hvor hun kommer fra, på hvilken måte alt som skjer er nytt for henne, forsvinner noe av det kraftfulle i denne store transformasjonen.

En annen tråd i fortellingen handler om skapningene som har gitt bokserien navn: familiarisene. Ari forklarer hva en familiaris er når han presenterer kråka som sitter på skuldra hans: «– Dette er Gustav. Han er min familiaris. Jeg ser det han ser, føler det han føler. Vi er knyttet sammen.» Alle de andre heksene har en familiaris, men Taika vet ikke hva eller hvem hennes familiaris er. Her materialiserer utenforskapet seg, og jeg blir opptatt av denne manglende familiarisen. Selv om det nevnes i teksten et par ganger, virker jeg mer ivrig etter å finne ut hvordan Taikas familiaris ser ut enn hun selv er. Her mener jeg forfatteren tar for lett på noe som virkelig kunne knyttet leseren tettere til heksa og tenåringen Taika.

Å få i både tekst og tegning

Monika Steinholm har en rekke bokutgivelser for barn og unge bak seg, og gir ut bøker på Vigmostad & Bjørke og Pitch forlag. Steinholm har brukt Tonje-Mari Clausen som illustratør på flere av sine utgivelser, og i denne første boka i Familiaris-serien får vi en slags fortellerstafett der teksten og Clausens tegninger veksler på å lede an. Det er ikke uttalt hva tanken bak dette grepet er, og selv om jeg gjerne skulle bejublet denne sjangermiksen, føles også det noe forhastet.

Clausens tegneseriestriper i mangastil er et friskt innslag, men heller enn å utfylle teksten, blir stripene gitt ansvar for å formidle egne deler av fortellingen. Denne vekslingen oppleves noe forvirrende, blant annet fordi vi ikke får nok av tegneseriestripene til at de kan gjennomføre sine etapper med en tydelighet som tjener boken som helhet.

I en hektisk, boblende heksegryte

Inspirasjonen fra gamle myter om hekser, med en følgesvenn i dyreform og gryter fulle av lumske ingredienser som det spruter magisk væske fra, kommer til syne innimellom. Vi hører for eksempel gjenklangen fra denne tradisjonen når Buggers forklarer at en sirkel av salt beskytter mot gjenferd og onde ånder.

Steinholm har skapt et univers som er interessant og spennende i sin mystikk, men boken snubler tidvis i sin egen iver etter å komme videre. Jeg savner at forfatteren tar seg bedre tid til å pakke ut den verdenen leseren tas med inn i. Enkelte bøker skrevet for denne målgruppen har en tendens til å være overforklarende, og dermed gi et inntrykk av å nedvurdere leseren, men dette kan ikke Steinholm klandres for. Heller tvert imot. Men er det innlysende for leseren hva en svartebok er, og er det selvsagt at gjenferd er farlige?

Steinholm er langt bedre når hun beskriver hva som skjer med Taika når hun utøver magi. Da kommer vi tett på, da kjennes det virkelig som om noe står på spill.

Det føltes magisk! Det føltes helt fantastisk. Som om Taika var knyttet til alt annet levende på jorda. Stjerner danset. Gnister spratt. Planter sprang i blomst. Men så, fra et sted langt nede i dypet, buldret det. Det var som om jorda åpnet seg, helt ned til den innerste kjernen av flytende magma. Taika kjente det som et sug i magen. Som et intenst mørke. Som noe som var fryktelig galt. For der nede i dypet, i en annen verden, var det noe som rørte seg. Noe som ikke hørte til her. Stemmen til Buggers hadde endret seg, og det var som om den kalte på et vesen langt, langt borte.

Det høye tempoet hos forfatteren er spesielt påfallende når vi vet at De dødes natt er første boken i en serie hvor vi tilsynelatende skal følge den samme gjengen videre. I beste fall kan dette gjøre leseren nysgjerrig på å vite og forstå mer, i verste fall blir det til at leseren ikke oppsøker neste bok i serien.

Lena Ramberg-Risvold

F. 1983. Har en BA i førskolepedagogikk fra Dronning Mauds Minne Høgskole, en BA i internasjonal kommunikasjon fra Høgskolen i Østfold, og er utdannet gestaltterapeut fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Jobber som terapeut, frilans tekstforfatter og manuskonsulent. Foto: Kristine Hellemo