Blåtimen

Blått blått blått – lyseblått, nattblått, himmelblått, vannblått, skogblått. Vannet kommer sprengende på i Max Estes’ nye tegneserie, bare avbrutt av frontlykter som gulskjærer seg gjennom det blå på vei gjennom rutene og sidene i boken. En stor flom er varslet, en hundreårsflom, og en mann forlater huset sitt ute i skogen på leting etter hunden sin. Han skjønner snart at han må ta bilen for å komme seg unna flommen. På veien treffer han en fugl (det vil si, fuglen treffer ruten på bilen hans), og sammen drar de videre gjennom flommen og natten.

Fra Top Shelf til Jippi
Max Estes (f. 1977) er en amerikaner bosatt i Norge. Dette er stort sett totalen av biografisk informasjon som Estes byr på i bøkene sine; om du går inn på nettsiden hans får du i tillegg vite at han bor i Fredrikstad. Bak denne nøysomme beskrivelsen står en mann som nå har gitt ut til sammen 15 barnebøker og 8 tegneserier.

Estes debuterte i 2005 på det amerikanske Top Shelf Productions, et lite tegneserieforlag hvor han var i godt selskap med prisvinnende serieskapere som Alan Moore, Jeff Lemire, Jeffrey Brown og Craig Thompson. Da Estes kom til Norge fant han seg raskt til rette på det veletablerte alternativforlaget Jippi. Mellom 2010 og 2012 ga Jippi ut Den krokete kniv, Det krokete sporet og Den krokete kanalen, tre ordløse krimtegneserier hvor Estes for alvor etablerte stilen sin som serieskaper: store, kraftfulle fargefelt og en forkjærlighet for nattlige fortellinger hvor han kan leke med lys og mørke.

Dette visuelle tegneseriespråket (som ikke har vært like fremtredende i barnebøkene hans) har han tatt med videre til Flommen, som er den første tegneserien hans siden Le Pêcheur et les Revenants (Fiskeren og spøkelsene), som bare ble gitt ut på fransk, av La Joie de Lire i 2014.

Mer personlighet
Da jeg anmeldte Estes’ bildebok Vi flyr sørover i 2015, påpekte jeg at Estes sjelden har brydd seg med å gi figurene sine noen særlig personlighet. Det har endret seg i Flommen, som er den mest tradisjonelle fortellingen i katalogen hans på mange år. Rundt et døgn passerer fra starten av boken til slutten, og vi følger den navnløse hovedpersonen (og fuglen) i forsøket på å navigere seg gjennom det oversvømte landskapet.

Fortellerteknikken er utpreget filmatisk. Noen ganger er perspektivet tradisjonelt, med hovedpersonen i sentrum av rutene. Andre ganger zoomer Estes inn på detaljer mens snakkeboblene fortsetter å gå, eller han inntar et fugleperspektiv for å påvirke tempoet i historien. Selve rutene varierer fra dramatiske helsider til sider med fire-fem ruter ved siden av hverandre, uten at historien noen gang låser seg til et fast rutenett.

Selv om historien i og for seg er tradisjonell, sitter leseren igjen med inntrykket av at dette først og fremst er en lek med form. Flommen er en bok hvor Estes fortsetter å utforske og videreutvikle formspråket han har jobbet med i tegneserier gjennom flere år, og hvor historien først og fremst virker valgt for de visuelle mulighetene det gir serieskaperen.

Lite å hente i historien
Dette er ikke noe nytt for dem som kjenner Estes’ tegneserier fra før, og selv om han kommer leseren i møte ved å gi mer liv og personlighet til hovedpersonen enn han tidligere har gjort, er ikke dette en tegneserie man leser for å få en litterær opplevelse. Estes har et interessant visuelt uttrykk som stadig blir bedre, men dette verktøyet kommer til kort når det er åpenbart at han har lite å fortelle. Potensialet hans for å røre ved leseren ville vært større om han for eksempel allierte seg med en spennende manusforfatter. Det ville også øke sjansene for å produsere en bok man vil ta frem igjen flere ganger, heller enn å bare la forsvinne ut i det blå.