Blendas bekjennelser

En tjukk jentes historie

Å være tjukk byr på praktiske problemer, kan være fysisk ukomfortabelt og er en helserisiko. Likevel er det ikke her de viktigste årsakene ligger til ubehaget det innebærer å veie mer enn normalen. I vårt samfunn er det knyttet både angst og avsky til fedme; å være tjukk innebærer et kraftig sosialt stigma.

114 kilo
Dette er noe hovedpersonen i Blendas bekjennelser til stadighet får merke: Hennes 114 kilo tunge kropp fører til at hun blir ropt etter, stirret på og tilbudt mer eller mindre velmente ”gode råd” uten å ha bedt om å få dem. Leseren følger Blenda gjennom sommeren etter at hun er ferdig på videregående. Hun bor sammen med faren og stemoren sin i Göteborg, jobber på et pizzeria og vet ikke hva hun vil med livet sitt. Det eneste hun liker og kan er å synge, men kan hun håpe på å bli til noe i underholdningsbransjen slik hun ser ut? Vi forlater Blenda noen måneder senere når hun har bestemt seg for å begynne å ta sangtimer og har søkt på musikkskole, og planlegger å flytte til Stockholm for seg selv. I en epilog får leseren vite hvordan det har gått med henne 6 år etter: Blenda fullførte utdannelsen og har nå hovedrollen i en musikal. Og hun ble tynnere, men ikke tynn.

Med dette utviklingsspennet som ramme er det spennende å se hvordan forfatteren har gestaltet veien mellom A og B. Hva er det som skjer med Blenda denne sommeren som gjør at hun får håp og styrke nok til å være mer aktivt tilstedeværende i livet sitt og ta de første skrittene til å forandre det, og hvordan skildres en slik utvikling? Dessverre skuffer romanen i gjennomføringen, og leseren sitter igjen med et blekt og lite engasjerende portrett av en ung jente, til tross for et godt utgangspunkt og noen gode ansatser underveis.

Bekjennelser?
I litteraturhistorien er bekjennelsen en undersjanger av selvbiografien der forfatterens indre følelsesmessige utvikling står mer i sentrum enn ytre begivenheter. Bekjennelsessjangeren betegnes av at forfatteren blottlegger seg selv, tar sjanser og deler intime hemmeligheter med leseren. I Europa er kirkefaderen Augustins bekjennelser (Confessiones) fra ca. år 400 regnet som det første verket i denne sjangeren. Et klassisk verk fra moderne tid er filosofen Jean-Jacques Rousseaus selvutleverende Bekjennelser som han skrev på helt frem til han døde i 1778. Lykulls valg av tittel trenger selvsagt ikke oppfattes bokstavelig, men bekjennelsesfaktoren i Blendas bekjennelser er imidlertid så lav at det skaper et problem: leseren kommer i så liten grad under huden på hovedpersonen at både de personlige og sosiale forandringene hun gjennomgår i løpet av romanen fremstår mest som gåter. Dette innholdsmessige problemet understrekes ytterligere av gjennomgående språklige og fremstillingsmessige svakheter.

Språk og stemme

Vi får, slik tittelen antyder, høre historien fra Blendas synsvinkel. Forfatteren har valgt en usentimental og humoristisk fortellerstemme, noe som viser seg allerede i den første kapitteloverskiften som lyder ”Yes we have no bikini”, der en ydmykende handletur på jakt etter en bikini i Blendas størrelse skildres. Språket tar sikte på å være ungdommelig og muntlig, men forfatteren har ikke lyktes med å skape en troverdig og gjennomført stemme tilhørende en 17-18-åring. Tidvis er Blendas stemme slagferdig og selvironisk og virker passende til alderen hennes (som når hun opplyser leseren om at ”Jeg er kanskje tjukk, men dum er jeg ikke” på s. 204), mens hun i andre scener tillegges replikker som ville passet bedre i munnen på en 12-åring, for eksempel når hun omtaler stemorens forsøk på å få henne til å spise grønnsaker: ”Gulrøtter, selvfølgelig. Barbro er hekta på gulrøtter, kanskje hun har en kanin i familien. (Det var slemt, Blenda. Herregud, jeg bare tulla.”) (s. 16)

Vonde følelser beskrives også, men oftest på en måte som fremstår mer som påstand enn som troverdig indre monolog, for eksempel i en scene der Blenda sitter på flyet på vei til sommerfeie i Athen og føler seg dypt ydmyket etter at en tynn flyvertinne har observert at hun smugspiser medbrakte koteletter like etter at flymaten er fortært:

”Å, hvis jeg bare greide å slutte. Kanskje jeg skulle

prøve

å slanke meg. Tenk om jeg kunne rive meg løs fra hele matmisbruket. Men hva satt jeg igjen med etterpå da? Hvordan skulle jeg fylle den dype, tomme brønnen? Den som befant seg i magen et sted? Det ante jeg ikke.” (s. 165)

Oversetterfeil
Verken de humoristiske eller alvorlige passasjene fungerer særlig godt, og forholdet mellom de to nivåene blir hakkete og lite troverdig. Noen steder skjemmes også teksten av slurvete oversettelsesfeil. Det svenske ordet keso er brukt i stedet for cottage cheese som denne matvaren kalles i Norge (s. 16). Betydningen av det svenske ordet ”löpsedel” er noe annet enn hva vi nordmenn mener med ordet ”løpeseddel”, og kan ikke oversettes bokstavelig slik det er gjort på side 143. Slike feil får meg til å lure på om oversettelsen er korrekt når Blendas far sier at det første ordet hun sa da hun var liten var ”element” (jf. s. 115). Her er det vel sannsynlig at han snakker om en ovn som er den vanligste betydningen av ordet, og ikke det mer abstrakte ordet ”element” på norsk, slik det står i oversettelsen? Språket i romanen preges imidlertid av såpass mange uklarheter og feil at det dårlige helhetsinntrykket hovedsakelig må tilskrives forfatterens egne valg.

Lykkes ikke
Forfatteren har ikke lykkes med å gestalte Blenda på en måte som gir teksten liv og som gjør hovedpersonen viktig – og virkelig – for leseren. Det er synd, for ideen er god og tematikken viktig. Angsten for fett berører mange flere enn de som er fete.

Anita Eklund Lykull har utgitt flere ungdomsbøker i Sverige. Hun har hittil vært oversatt til norsk med Sølvdelfinen (1994) og Kafé Brasil (1997), begge utgitt av Ungdomsbokklubben.
.