Tittel: Rare ord. 426 mystiske, merkelige og morsomme ord for nysgjerrige folk
Tekst: Helene Uri
Illustratør: Kristin Roskifte
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2022
Antall sider: 100

Bli en bibliofil bokorm!

Rare og litt mindre rare ord i nydelig innpakning.

Med titler som Snakk om språk! Den store faktaboka om språk, Hvem sa hva og Jorda rundt på 80 ord, samt egen språkspalte i Aftenposten og podkasten Språktalk, har Helene Uri etablert seg som hele Norges huslingvist. Å smitte leseren med språkentusiasme er et tydelig prosjekt også i årets utgivelse Rare ord – 426 mystiske, merkelige og morsomme ord for nysgjerrige folk. Så er spørsmålet om det å vise fram at disse ordene finnes og hva de betyr er nok for å pirre barns språklige nysgjerrighet?

Lesertilpasning

Boka innledes med et forord som forklarer hva en ordbok er, hvordan man skal lese og uttale fonetisk skrift og et lynkurs i de fem ordklassene som er representert i boka: substantiv, verb, adjektiv, adverb og pronomen, «bare for å ha orden i sysakene» som overskriften sier. Denne delen er litt blodfattig. Man skulle tro at hvis noen kunne gjøre ordklasser sexy, så måtte det være Helene Uri. Deretter rettes en appell til leseren om å dusje i orddusjen eller svømme sakte i det store språkhavet, konkretisert ved at boka kan leses på mange måter. Forlengs eller baklengs. Ved å fordype seg i sin egen bokstav, teste vokabularet til en voksen, lete etter det fineste, morsomste, rareste ordet, skrive det på en lapp og gjemme det under en sofapute. Dette gir mulig retning til lesingen, og bestillinger som vil kunne hjelpe barneleseren med å orientere seg i et potensielt litt overveldende stoff. Som mange fagbøker for barn henvender teksten seg direkte til leseren på pedagogisk vis. «Hvis du er trumpete er du sur» eller «Du har kanskje sett sånne smale, små hus med tre vegger?» Ordene forklares i varierende grad. Noen bare kort: «En ailurofil er en person som elsker katter». Andre ledsages av eksempler: «Pailabber er et tøyseord for føtter, særlig for store føtter. «Flytt pailabbene dine ned fra bordet», mens andre igjen er små fortellinger, som den om noaord og hvorfor folk i gamledager ikke ville si navn på farlige dyr høyt. Forklaringene er lettfattelige og godt egnet til å kommunisere med målgruppa.

Rare ord_Trumpete-kopi

Neologismer og ord fra Arilds tid

Kriteriet for at et ord skal kvalifisere som rart er definert i forordet ved at det er merkelig, som vel strengt tatt er et synonym for rart, eller sjeldent. I samlingen finner vi de oldemor-ordene som er i ferd med å forsvinne ut av språket, som portemonè eller spradebass. Eller de nyfødte ordene som har oppstått i forbindelse med nye fenomen. Når det nå finnes kunstsnø blir den naturskapte varianten plutselig til villsnø. Vi kan lese om uvanlige navn på kroppsdeler, dyr, ord med opphav i latin og gresk og ord som bare er fonetisk fine å uttale. Det hele organisert alfabetisk. Dermed fremstår dette som en litt eklektisk samling. Det kan man selvsagt argumentere for at en ordbok nødvendigvis må være. Når alle bokstavene skal være representert i større eller mindre grad, smaker likevel noen av litt av en av nødløsning. Under bokstaven U finner vi usynlighetskappe, som det tørt konstateres i definisjonen at dessverre ikke fins i virkeligheten. Navn på oppdiktete fenomen kan selvsagt også være rare og gøyale ord, bare spør J.K. Rowling, men da er det mange ord som kunne fått være med i gjengen her (ref. prylepil, hippogriff, smørterøl). Og hvor rare er ord som vokal, konsonant, yr, lesehest eller trompetist sånn egentlig? Med fare for å virkelig være en kverulant – hvis trompetist skal være med, hvorfor ikke saksofonist, cellist eller oboist? Innledningsvis slås det fast at «426 ord er ikke mye, men det er akkurat passe» Javel. Men det hadde likevel vært interessant å få innblikk i hvordan utvalgsprosessen har foregått i forkant.

Rare ord_Wigwam-kopi

Lekre ord

Illustratør Kristin Roskifte har sørget for at de rare ordene har fått en svært tiltalende visuell innpakning. Slik har rare ord også blitt veldig pene ord i denne utgivelsen. En lekkerbisken, om du vil. Bokas design bidrar til et tydelig organiseringsprinsipp der hver bokstav presenteres med et helsideoppslag hvor den aktuelle bokstaven vises fram i mange varianter og skrifttyper. Hver bokstav har fått sin egen gjennomgående fargepalett, og enkelte av ordene som blir beskrevet i ordlista er visuelt integrerte i den innledende illustrasjonen. En rad med wigwamer (er det den korrekte flertallsformen av wigwam?) mimer bokstavformen W, mens en wobbler (som er et fiskeredskap) har løkkeskrift-formete w-kroker i enden. Mange av ordene er illustrert ved hjelp av små, enkle tegninger, slik at leseren kan få se hvordan en velodrom, en wombat eller en whippet ser ut. Det gir viktig visuell støtte for den leseren som møter disse ordene for første gang. Det er imidlertid ikke bare barn som kan oppleve nye ordmøter i denne boka. Visste du for eksempel at den som lider av triskaidekafobi er redd for tallet tretten? Eller at den som spiser snørr har den ufortjent fine tittelen mykofag? Det var nytt for meg.

Innledningsvis oppfordres leseren til å lage ord selv hvis språket har hull og mangler. Implisitt finnes det også et stort potensial for kreative språkskapere i denne boka. Under bokstaven Ø finner vi blant annet ordene: ørelappstol, øresus, øyeeple, øyenstikker, øyensten, som indirekte viser de uendelige mulighetene for å danne sammensatte ord på norsk. Her kan man jo også diskutere bruken av ord i konkret og overført betydning. Øresus er suselyden i et faktisk øre, mens en ørelappstol har en form som etterligner den samme kroppsdelen. Vi kan også bygge videre på disse ordene i det uendelige. Finnes det noe sånt som en ørelappstoldesignerspire, eller en øyenstikkerfellemaker.

Rare ord_Ørelappstol-kopi

Tiltro til ordene

«Ordet er fritt, for ordet er ditt!» er slagordet som innleder selve ordboka. Det vitner om en stor tiltro til at innholdet er rart og morsomt nok til at leseren vil ta språkballen og drible videre med den. Jeg håper det stemmer og at den skaper nysgjerrighet for rare ord og ikke bare passer for allerede spesielt nysgjerrige folk, slik tittelen indikerer. Det åpnes i hvert fall for muligheten for at små språknerder kan slå i bordet med fraser som «Jeg kjenner mine pappenheimere» eller som kan karakterisere dagsformen som maroder og sinnstilstanden som månebedotten. Slikt mestrer bare en flogvit språkbruker.

 



Skrevet av:

Kommentarer