Bli imponert av skaperverket

Den kanadiske forfatteren Christiane Dorion har skrevet flere bøker om naturfag, men denne gangen klarer hun på en fascinerende måte å kombinere naturfag med teknologi. Det kan være spennende nok å hilse på en blå sommerfugl i Amasonas, men det blir samtidig nært og aktuelt når vi får vite at sommerfuglen pynter seg med glitter, speil og paljetter, omtrent slik de gjør det i moderne TV-produksjoner. Det er dette grepet som løfter denne fagboken opp til det uvanlige. Menneskenes oppfinnelser kan vi se rundt oss, og dermed har vi et velkjent referansepunkt når vi reiser ut i naturen.

Noen steder er historisk bekreftet, som da ingeniøren Marc Brunel studerte pælemarkens angrep på et trestykke før han begynte å bore en tunnel under Themsen i 1821. Hans markstudier regnes som inspirasjonskilden til moderne teknikker for tunnelboring, og noen av prinsippene gjelder fortsatt. Like sikkert er det at George de Mestral plukket borrer ut av en hundepels i 1941, før han oppfant borrelåsen. Forfatteren skal likevel ha mild kritikk for at forbindelsen mellom oppfinnere av dyre- og menneskeslekten kan være lite begrunnet, og flere steder bare står igjen som påstander og antakelser.

Naturligvis lærte fuglene å fly lenge før brødrene Wright satte i gang med sine eksperimenter for 120 år siden. Men det er ikke helt klart når kunnskapen om fuglenes vinger inspirerte ulike flykonstruktører. Det samme gjelder sammenhengen mellom noen spesielle fugletyper og forskningen på å utvikle mer lydløse tog. Forfatteren påstår at isfuglens nebb har gitt form til moderne tog, men vi skulle gjerne visst mer om den direkte sammenhengen. Det er også riktig at vepsen lagde papirliknende materialer før mennesket, men vi vet jo likevel ikke med sikkerhet at kineseren Cai Lun var helt avhengig av vepsen i år 105 evt., da han fikk æren for sin oppfinnelse av papyrus.

Menneskehetens utfordringer

Hva strever mennesket med i dag? En by som Tokyo trues av oversvømmelser, men den samme utfordringen har jo beveren alltid hatt. Derfor har beveren utviklet et kløktig system for å tåle endringer i vannstanden. Og termittene har allerede sikret jevn temperatur i sine tuer ved å grave ut høye luftekanaler – til inspirasjon for dem som skal konstruere skyskrapere. Et av de heteste teknologiske temaene i dag er førerløse biler, og en dag vil det vel fungere? Det er trygt å vite at dyrene allerede har klart det, for gresshopper kan bevege seg i store svermer uten noen gang å kollidere. Så hva kan vi mennesker lære av dem?

Denne bokas styrke er å se sammenhenger. Sjangermessig er den et møtested mellom oppfinnerbøker og alle klonene i fotsporet etter Ugly bugs (av Nick Arnold, 2008). Men Dyrenes oppfinnelser nøyer seg ikke med å drysse ut kuriositeter. Det er forbløffende at en gekko kan gå rett opp en vegg uten å miste fotfeste, men hva har den lært oss mennesker? Noen forskere har sett på gekkoføttene i mikroskop og observert ørsmå festehår, og det har lært oss å lage limbånd som ikke etterlater seg klister. Tilsvarende har studier av ørneøyne vist hvordan vi kan konstruere miniatyrkameraer som føres inn i kroppen, og takket være froskens føtter har vi fått tryggere bildekk på vått føre.

Robotenes muligheter

Et annet aktuelt forskningsområde er robotindustrien. Den har mye å lære av dyrene, som både kan sanse og bevege seg med et større repertoar enn menneskekroppen. Se på en slange som beveger seg gjennom trange ganger uten ben og armer. Tenk om en robot kunne kopiere det, og kanskje finne fram til mennesker som er tatt av ras? Og hvordan skal roboten navigere – hva kan vi lære av det følsomme nebbet til nebbdyret, eller av nesehårene til en mus? Mennesket har oppfunnet radaren, men det samme prinsippet var allerede i bruk av flaggermus og delfiner. Dessuten kan halen på en liten nålefisk, sjøhesten, lære oss hvordan vi skal ledde en robot eller en heisekran som skal gjøre tunge løft.

Ved første øyekast virker boken overlesset av farger og illustrasjoner, men på hvert oppslag er det en morsom figur som dominerer, og øynene blir ledet til tekstfeltene. Det er altså orden i kaoset. I tillegg har illustratør Gosia Herba tegnet et mylder av mindre figurer som kan inspirere til en lesesamtale mellom voksen og barn. Boken har også interessant stoff for eldre lesere, men da mest som en idékiste for videre søk i andre kilder.

Forfatter Christiane Dorion har en doktorgrad i bærekraft, og i tillegg til å opplyse og underholde, har hun et overordnet mål om å bidra til et bedre miljø. Hun peker derfor med stor iver mot noen dyr vi burde lære av. Det kan være dyr som er dyktige gjenvinnere, eller den lille skogsfrosken som ligger stivfrossen hele vinteren før den tiner til liv om våren. Kan den lære oss å lage miljøvennlig frostvæske? Og flodhesten blir aldri solbrent, men beskytter seg med spesielle stoffer i et svettelag – hva med miljøvennlig solkrem?

Det er vanskelig å lese denne boken uten at tankene går til Darwin. Er alle disse fantastiske oppfinnelsene bare et resultat av evolusjon? Riktignok har dyrene kunnet krype, kravle og utvikle seg gjennom 4 milliarder år, men likevel? I kampen for å overleve har små biller utviklet et skall på ryggen som trekker ut vann fra morgendisen i en tørr ørken. Hvorfor klarer ikke vi mennesker å gjøre det samme? Den innskutte miljøretorikken i denne boken blir egentlig feid til siden av slike eksempler. Først og fremst blir vi imponert av skaperverket, og når vi blir imponert av naturen – da får den vel også mer respekt?