Blod på hendene

FORENKLENDE PELSDYRKRIM

Spenningsmessig holder fjerde bok om Kami mål, men ellers er det meste slurvete gjort.

Kari Marie Eiker – ”Kami, blant venner”– er tilbake, i fjerde bok i serien om henne og venninnen Bente. I hver bok roter de seg opp i farefulle situasjoner, for så å klare brasene. I forrige bok, På flukt, hjalp de en innvandrerjente å unnslippe tvangsekteskap.

Dyrevern og trusler
I Blod på hendene starter problemene med Kamis nye engasjement i en aksjonsgruppe som bryter seg inn på pelsdyrfarmer for å avsløre industrien. Hun er glad i dyr, men også interessert i en gutt i gruppen. Boken åpner med at en aksjon – Kamis første – ikke går som den skal. Gruppen får ikke tatt bilder, for en bil dukker opp, og Kami blir sett. Mannen i bilen kommer med trusler, og kort tid etter mottar Kami truende sms’er. Det er folk som held dykk under oppsikt.

Hun er ikke den eneste som trues. Kursiverte dagbokutdrag fra datteren til en pelsbonde forteller om sms’er som sier: Du har også blod på hendene. Jenta beskriver angst, selvskading, tvil på alt foreldrene står for, og selvmordstanker. Og hun som var så glad helt til nylig!

Bente og Kami oppdager etter hvert at kommunelegen og advokaten hans står bak truslene mot Kami, og at de ønsker belønning for å holde tett om hva de vet om aksjonene. De er menn som jakter på sårbare jenter som de kan utsette for utpressing, og nå vil de ha nakenbilder av Kami og Bente. Senere fremkommer det at de har presset pelsbondedatteren på samme måte.

Alt skal med
Her er mye: dyrevern, forelskelse, selvskading, sexovergrep, utpressing, selvmord, narkotika og til og med abortproblematikk helt på tampen. De to sistnevnte motivene tilfører historien lite annet enn å skulle løse en tvist i historien, og virker i kraft av alvorlighetsgraden noe tvungne. Andre motiver, som er av litt større omfang, blir ikke godt nok underbygd. Handlingssporet (eller sidesporet) om pelsbondedatteren preges av dette. Selv om mobbing og trusler utvilsomt er traumatiserende, virker det noe umotivert at jenta går direkte fra ubekymret gladjente til selvskadende selvmordskandidat.

Forenkling
Andre ting tas det lett på – eksempelvis kidnapping og voldtektstrusler. Som Bente sier etter at hun har vært innesperret i en hytte langt til skogs og truet med voldtekt og nakenfotografering: ”Eg vart kidnappa. Men alt er bra nå.” Kami svarer raskt at alt er bra med henne også, selv om hun nettopp har sittet i advokatens bil og blitt truet på samme måte. Det kan virke som om det for historiens fremdrifts skyld rett og slett ikke gjøres plass til noen videre reaksjoner. Også selvmordskandidaten kommer fort til sans og samling etter at Kami har hindret henne i å hoppe i fossen. Umiddelbart etter redningen gir hun en grundig forklaring på motivene for å ville dø. Men hun følges ikke videre opp, for nå skal skurkene tas. Underholdningskrimmen tro skjer også dette raskt og enkelt – uten synderlige følelsesmessige implikasjoner. Det eneste som ikke får en klar løsning, er forelskelsesintrigen. Det skaper en fin, åpen slutt på boken, og gjør at den går inn i en ungdomslitterær trend der en jentes høyeste mål ikke er å kapre gutten.

Politisk bok
Det fremste motivet i Blod på hendene er pelsdyrindustrien, og boken bør etter min mening kunne leses politisk. Som anmelder finner jeg grunn til å gå budskapet litt nærmere etter i sømmene. Det stilles spørsmål som: Er det forsvarlig å holde ville dyr i bur bare for at fine damer skal få fjonge kåper? Kan pelsdyr i det hele tatt trives i små bur? Blir alle pelsdyr mishandlet? Har alle pelsdyrfarmer blod på hendene? Kami og aktivistene svarer nei på de to første spørsmålene, og ja på de to siste. Skuffelsen er derfor stor når de ikke finner skadde dyr på farmen de tar seg inn på. Aksjonen skildres slik:

Kami lyser. To mørkpelsa minkar svinsar fram og tilbake bak den skitne nettingen. Urolege. Men det er kanskje fordi dei plutseleg får lys på seg, midt i den mørke natta. Ingen skavankar eller sår å sjå. Vidare til den neste. Dei er like urolege, men ser like fine og friske ut.

Det er grunn til å stille seg tvilende til det som formidles i skildringen av burundersøkelsene. At dyr er urolige og stresset fordi de blir lyst på, er et argument som pelsdyrindustrien liker å bruke, og det bør møtes med skepsis. Man vet at rev og mink er ville skapninger som det er naturstridig og skadelig å holde innesperret – enten de lyses på om natten eller ei. Vektleggingen av dyrenes friske utseende bidrar til å fremme et syn om at god pelskvalitet og fravær av sår er argumenter for at pelsdyrindustrien tross alt ikke er så ille. I slutten av boken refereres et leserinnlegg som Bente og kjæresten skriver:

Den siste tida har det vore fleire aksjonar som avslører at mange pelsdyr har store lidingar som fange i bur. Men det må også seiast at hos fleire oppdrettarar er det ikkje teikn til skadde dyr. Vi er to som meiner at næringa likevel er heilt unødvendig, den tilfredsstiller berre behovet til nokre få som vi vise fram rikdommen sin.

Sammenblanding
Moderasjonen fremstilles som et resultat av at ungdommene nå tenker annerledes om drastiske aksjonsformer – ”Mobbinga av Grete Gjerde var ein vekkjar for fleire av oss”, sier Kami – men alt tyder på at ytringene også oppsummerer for verknormen. Det er synd at en bok om et viktig tema munner ut i en slik saksfremstilling. Et syn på pelsdyrindustrien som noe unødvendig er å underslå alvorlighetsgraden, og det er å misforstå å tro at fravær av ytre skader tyder på at pelsdrift kan gjøres forsvarlig. Det er tydelig at Bruheim engasjerer seg mot pelsdyrhold, men boken formidler at det å ta avstand til destruktive aksjonsformer må føre til et mildere blikk på pelsdyrnæringen, og det synes jeg er å blande sammen to ting.

Forenklinger
Magnhild Bruheim er en dreven skribent med greit og effektivt krimspråk, og Blod på hendene er, med sine svært få dødpunkter, en underholdende historie for den som liker lettvint krim, men alt i alt har hun gapt over for mange temaer på likt. Boken farer med harelabb over dem alle, og vil bli fort glemt.