Tittel: Hjelp, jeg blør
Tekst: Cecilia Torudd
Illustratør: Cecilia Torudd
Forlag: Omnipax
Årstall: 2003
Antall sider: 123

Blodig alvor

Jejjan er på vei til sommerparadiset hvor hun skal bade og seile sammen med sine fettere og kusiner på samme måte som hun gjorde i fjor. Men ingenting blir som før. Hun får sin første menstruasjon … på det verst tenkelige stedet og det verst tenkelige tidspunkt. I Hjelp, jeg blør skildrer Cecilia Torudd Jejjans første mens som en så frustrerende begivenhet at de fleste andre jenter vil kunne konkludere: Så ille blir det sikkert ikke for meg.

En skal ikke være så svært gammel for å kunne si at dette med mensen var noe en absolutt ikke snakket om. Jeg hadde to eldre søstere, men ble rammet som av lyn fra klar himmel en stekende varm sommerdag hvor jeg hadde tatt på meg min nye, hvite jeans… Ingen av de utallige «ungpikebøkene» vi på den tiden hadde gleden av å berike vår ånd med, så mye som antydet at noe skjedde med heltinnen slik at hun må ordne med bind og andre dertil egnede hjelpemidler en gang i måneden. Vi snakket ikke om mensen på skolen. Da vi ble regnet for store nok til å få seksualundervisning, hadde vi jentene fått den for lenge siden. I det hele tatt…

Det er så en blir jublende glad over at tabuet er i ferd med å brytes. Selv om det kan gå litt over stokk og stein, noen ganger. Den noe overivrige lærerinnen til en ung, unevnelig pike i min nærmeste omgangskrets har lovet jentene en tur på byen for å feire når de første av dem får mensen. (Det førte til en begrenset epidemi av innbilt menstruasjon.) I våre dager vet jentene hva tamponger og bind skal brukes til. Men dette med mensen er like flaut for det.

Også den moderne barne- og ungdomslitteraturen overholder stort sett det godt innarbeidede tabuet mot å nevne mensen. Den kan antydes (selv om jeg ikke kan komme på mange bøker hvor jeg har sett dette gjort), men bøkene forbigår stort sett i taushet denne rystende, fundamentalt forandrende begivenheten som rammer 10–13 år gamle jenter. Med Blodig alvor (Damm, 2001) var Marianne Viermyr en av de første (eller den første?) som brøt dette tabuet. Boka skildrer i dagboksform Maggan like før hun får sin første mens. Hun utstyres av tamponger og bind av sin mor, har opplysende samtaler med sin eldre søster og opplever at venninnene hennes er litt før ute enn hennes selv. Temaet er satt inn i den enklest mulige narrative kontekst og særlig myntet på å opplyse de unge leserne og berolige. Temaet jentepubertet og korpslige forandringer var ikke nytt for Marianne Viermyr som også tidligere hadde skrevet av Maggans dagbok om dette å få pupper i Hjerte–smerte (Damm, 1999) og om å få hår på tissen i Hysj–Hysj (Damm,1998).

Cecilia Torudd går et skritt videre i den litterære behandlingen av menstruasjonen. Hjelp, jeg blør benytter seg av en velkjent barnelitterær formel som er sommeren på landet sammen med fettrene og kusinene, men Torudd kompliserer denne formelen med en kollerisk onkel og stresset tante med en krise i familiefirmaet, en tysk barnepike som stikker av, en mormor som ligger for døden. Fettrene og kusinene er overlatt til seg selv. Jejjan er forelsket i sin jevngamle fetter.

I denne følelsesmessige lapskausen rammes altså Jejjan av det unevnelige. Helt uforberedt er hun ikke. Hun vet hva dette er. Hun er jo tross alt en ung jente av et nytt årtusen. Men tabuet er fremdeles virksomt. Hun kan ikke snakke med noen om det. Hun har rett og slett ingen å snakke med. Problemene med å takle blødningen blir overveldende. Opplevelsen er ganske marerittaktig og det ender med at hun knabber en pakke med bind i butikken. Noe som gir henne livets hittil sterkeste lykkefølelse. Tross Jajjans marerittaktige debut er konklusjonen på det hele likevel oppløftende. Den første mensen tar slutt. Da går det igjen an å bade og oppføre seg som et normalt menneske. Og siden ingen fikk vite om denne første gangen, kan hun late som om den neste gangen er den første…

Hjelp, jeg blør er illustratøren og tegneseriemakeren Cecilia Torudds første ungdomsbok. Den er ingen stor litterær bedrift, men utmerker seg først og fremst fordi den klarer å behandle et tabubelagt tema innenfor rammen av en tradisjonell ungdomslitterær fortelling. Og så kommer den til å bli lest – i smug antakelig – av mange takknemlige lesere.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.