Tittel: Blodmånenatta
Tekst: Guro Sibeko
Illustratør: Knut André Solberg
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2011
Antall sider: 116

ISBN: 978-82-02-34068-1

Blodmånenatta

MYTISK SORGARBEID

I den eventyrlige Blodmånenatta har barnebokdebutanten Guro Sibeko et godt grep om heltinnens heltemodighet og fortellingens pirrende blanding av realisme og sagn.

Ingrediensene i Blodmånenatta er mangfoldige og forfriskende gammelfolkloristiske i disse vampyrtider: Draugen; gjenferdet etter en gamle vikingjarl, som døde for tusen år siden; Odins to kloke ravner; valkyrier; en svartebok og dens virksomme magiske besvergelser; en leken hulder; hissige haugkaller; en forførerske alvekonge og hans hoff; Nøkken i mange skikkelser og hans lokketoner. Men det det egentlig handler om i Guro Sibeko første barnebok, er død og sorg: Kasparas mor drukner i et småbåtforlis. Kaspara, som har redningsvest, overlever. Hun sørger, og da bestemoren dør kort tid etterpå, forsterker omgivelsenes medfølelse den unntakssituasjonen som Kaspara befinner seg i. Det er helt forståelig at hun i sitt sorgarbeid tyr til sagnene moren har fortalt henne, at bestemoren lever videre for henne som et trøstende gjenferd, og at det som gjør det mulig for henne å komme seg videre, blir et heroisk eventyr for å frigjøre moren fra Draugen som holder henne fanget.

Uforbeholden tro
Det finnes imidlertid ingen slik snusfornuft og psykologisering som sorterer virkelighet og fantasi, innsikt og vrangforestillinger i Sibekos tekst. Kaspara forteller selv hva hun opplever, og hun tar ingen forbehold om det som hun holder for å være sant. Før stormen tok dem så moren og hun faktisk Draugen, på samme måte som hun omgås alle de andre sagnfigurene med uforbeholden tro. Her gjelder mytenes og eventyrets logikk; poesi, ikke fortolkning.

Sann heltinne
Kaspara skildres både som et barn med troverdige sorgreaksjoner og et sannsynlig posttraumatisk stressyndrom som blir utløst av vind og lyder som ligner på stormen som tok moren, og som en heltinne som har de nødvendige egenskapene for komme seg videre på egen hånd: Hun er kunnskapsrik og vet allerede hvor hun skal finne ravnene Tanke og Minne, som hun behandler med tilbørlig respekt slik at de gir henne opplysningene hun trenger for å få hull på det umulige oppdraget. Hun har motet, besluttsomheten og hukommelsen som gjør at hun får tak i Svarteboken. Hun er iherdig nok til å lese den gamle skriften og smart nok til å forstå den. Hun er sterk og utholdende nok til å grave opp haugen hvor Yggralf Jarl er begravet. Hun gjenoppliver faktisk Yggralf Jarl ved hjelp av en Svartebok-besvergelse, og nøler bare litt før hun også tar livet av ham igjen for at han skal kunne komme til Odin. Hun gir seg ikke og forstår etter hvert hvordan moren kan settes fri fra Draugen. Hun tar ikke nei for et nei, og om grensen mellom sagn og virkelighet er ganske porøse i hennes nordnorske hjemtrakter, vokter hun seg vel for å avsløre hva hun egentlig har fore når hun søker råd og hjelp hos sine nærmeste.

Troverdig eventyr
Til tross for de mange ekstraordinære elementene i fortellingen, som trenger en del forklaring, er Sibekos tekst langt fra omstendelig og ordrik. Dette er snarere en riktig pageturner, som starter rett på sak, er handlingsmettet, men også rik nok på tilstedeværelse i situasjonene, detaljbeskrivelser og engasjement i sagn og besvergelser til at Kasparas fantastiske, spennende og heltemodige eventyr blir troverdig.

Poetisk fantasi
Men Kaspara er også en typisk norsk barnelitteraturheltinne som utfolder seg fryktløst i naturen uten å trenge hjelp og beskyttelse av voksne. Hun er godt sosialt integrert i sitt barndomsrike, omgitt av kjærlige, harmoniske og støttende voksne, slik de som regel er det i den typiske realistiske barnelitteraturen. Fortellingen er også tradisjonell på den måten at hennes heltemodige kamp for å befri moren lutrer henne for sorgen og åpner for at hun kan vende tilbake til samfunnet igjen med ny innsikt. Knut André Solbergs blyanttegninger konkretiserer sentrale hendelser i fortellingen og knytter i stor grad an til kjente fremstillinger av sagnfigurene, for eksempel av Kittelsen. Men om Guro Sibekos debut som barnebokforfatter slik langt fra snur barnelitteraturen på hodet, er Blodmånenatta sjelden vare fordi den på en så uforbeholden måte pirrer leserens poetiske fantasi samtidig som den tilbyr en så fascinerende og spennende fortelling.

Oppfølger?
Jeg ser at forfatteren i intervjuer uttaler seg på en måte som kan tyde på at hun planlegger flere bøker om Kaspara. En må håpe at en oppfølger blir like god, men helt enkelt blir det nok ikke. Er det ikke det dype eksistensielle alvoret i selve grunnfortellingen som gjør at Blodmånenatta er blitt så vellykket?



Skrevet av:
Kommentarer