Blodrik og Blodfabrikken

BLODIG BOK OM HJERTELAG

Anmeldt av Mette Moe

I disse vampyrtider kan det virke som om blod er den nye vinen, og anemiske
blodsugere fins overalt. I Kari Stais nye bildebok møter vi motsatsen i en kjempe som
har for mye blod innabords. Og som donerer til diverse gode formål.

Forfatter og illustratør Kari Stai debuterte med den genialt enkle og helstøpte bildeboka om Jakob og Neikob i 2008, og vant kulturdepartementets debutantpris for
denne. Med navneleken som utgangspunkt, skildres to typer: ja-mannen som ikke klarer å sette grenser, og nei-mannen som går glipp av mye moro. Også i Blodrik og Blodfabrikken spiller Stai på språkets flertydighet, i en underlig fortelling om blodtapping, vennskap og hjertebakst. Men denne gangen ikke fullt så stramt og stringent fortalt.

En uvanlig dag på Blodfabrikken

Utenfor byen bor den blodrike kjempen Blodrik. Han har blodtype Rhesus Eksplosiv, og kan gå i luften når følelsene tar overhånd. Med hjelp fra sin gode venn Myggen driver Blodrik en blodfabrikk, der overskuddsblodet hans brukes til å lage alt som er rødt: julekuler, chiliketsjup og neglelakk for eksempel. Nede i den grå byen bor Vanda som savner den døde hunden sin. Så får hun ideen om at Blodrik kanskje kan lage et nytt hjerte til hunden Ruth. Og det kan Blodrik, selv om utfordringene er mange underveis.

Litt ekkelt?

Dette er altså ikke boka for dem som blir svimle av å ta blodprøve. Her kreves det at leseren aksepterer det underlige og kanskje litt ubehagelige premisset at man lager julepynt av kroppsvæsker, og spruter blod på pølsene. Selv merker jeg at dette er noe jeg ikke har lyst til å tenke alt for mye på, men i rettferdighetens navn har barneleseren sannsynligvis få problemer med denne blodige tankegangen.

Rar historie

Både tekst og bilde beveger seg langt inn i det absurde, når blodfabrikken begynner å produsere nye bankende hjerter i tusenvis, som så skal fraktes opp til skyene der de døde hundene angivelig bor. Med et energigivende chiliketsjup-kick frakter Myggen hele lasten opp til himmels, før hjertene får regne ned over den grå byen, og skaper fargerik glede for de tidligere så triste beboerne. Her skorter det ikke på fantasirike innfall. Men også et fantastisk univers bør ha sin egen indre logikk, og den etableres ikke helt i denne teksten. Til det er historien rett og slett for bisarr.

Farger for følelser

Men: Kari Stai er en fantastisk illustratør. Det er noe med hennes formspråk og koloritt som minner om Marimekko – stoffer fra 70 – tallet. Retro og moderne på samme tid. Ved hjelp av svært enkle basisformer og store fargerike flater, er figurene hennes sterkt stiliserte, men like fullt uttrykksfulle. Aller flottest er den piktogram-aktige myggen, som nesten utelukkende består av ett stort øye. Blodrik er en hjerteformet og godslig fyr i rødt, mens Vanda fremstår som hans følelsesmessige og formlige motsetning, med lyseblått dråpeansikt, der alle linjer peker nedover. Disse to grunnfargene rødt og blått er gjennomgående i teksten, ofte ikledd grå bakgrunn. Når hjertene deiser fra himmelen, gis også fargene frie tøyler, og Vanda kan plukke appelsiner i en regnbuefarget by full av feststemning. Det er nydelig!

Blodig ordlek

Stai leker seg med å bruke ord og begreper som har med blod å gjøre på nye måter. Et blodkar er et kar man oppbevarer blod i. Blodsukker er snop du får kjøpt i butikken, og en blodbøk pryder Blodriks hage der de alle koser seg med en blodappelsin. Denne bokstavelige bruken av ord, danner også utgangspunkt for en barnlig logikk: Hvis et hjerte har sluttet å slå må man lage et nytt. Og hvis man har nok blod og en hjerteformet skål burde problemet være løst. Men så enkelt er det ikke, selv for den som har egen blodfabrikk. Og dermed beveger teksten seg fra det konkrete til det metafysiske. For selv tusen bankende hjerter kan ikke bringe de døde tilbake som noe annet enn skyformasjoner og en følelse av at de både fins og ikke fins.

Jakob og Blodrik

Det er selvfølgelig urettferdig å dømme en tekst på grunnlag av en forfatters tidligere tekster. Som stor Jakob og Neikob – entusiast vil jeg likevel påpeke at Stais debutbok hadde en umiddelbar appell, som andreboka mangler. Men original er den – det skal hun ha! Dette er den aller første bildeboka jeg leser som handler om blodproduksjon, og når Stai illustrerer, ser det faktisk ut som en ordentlig trivelig og meningsfull jobb. Til syvende og sist handler Blodrik og Blodfabrikken om å vise hjertelag, komme over sorgen og få nye venner, noe som jo er allmennmenneskelige tema som gjelder for både mann og mygg. Visuelt er den minimalistisk lekker, innholdsmessig kunne de lekne innfallene kanskje hatt godt av en strammere ramme. Jeg klarer rett og slett ikke helt å bestemme meg for hva jeg skal mene om denne teksten, for selv om jeg så veldig gjerne vil like den, er jeg ikke helt overbevist blodfan.