Blyton, Enid: Den hemmelige øya

TILTREKKENDE ROBINSONADE

Jeg leste mye i barndommen, og til tider ga det utslag i en desperat kamp for å få tilgang til nok lesestoff. Min bror hadde en bokhylle full av bøker fra Damms juniorbokklubb som han nektet sin lillesøster adgang til. I spesielle tilfeller fikk jeg allikevel lov til å låne bøker. Vi utviklet et eget betalingssystem: hvis jeg hjalp ham med å rydde og vaske på rommet, så fikk jeg lov til å låne to bøker. Iblant når jeg hadde noe han gjerne ville ha, fikk jeg lov til å låne opptil fem, mot at han fikk gjenstanden. Og slik fortsatte det helt til jeg hadde lest alle bøkene hans. Da var jeg såpass gammel at jeg gikk over til mine foreldres bokhyller. Bøkene der var atskillig billigere å låne også…

En av de bøkene jeg slet sånn for å få lånt, var Den hemmelige øya av Enid Blyton. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren, men boka fenget meg fra første setning! Det var nok robinsonaden i det hele som tiltrakk meg mest. Den hemmelige øya handler om søsknene Peggy, Mike og Nora, og deres venn Jack som heldigvis kan alt man må kunne for å bo på en hemmelig øy. Barna rømmer fra et hardt liv og bosetter seg på en liten øy der de har høner og en ku, og lever godt på det de kan dyrke.

Spesielt var jeg fascinert av episoden der barna bygger et hus av piletrær. De stikker pinnene ned i bakken, og Jack forklarer de andre barna at det kan vokse røtter ut av piletregreiner! På den måten får de et levende hus. Jeg forsøkte meg på det samme i potetåkeren til bestefar, ”plantet” pinner og håpet på et fiks ferdig trehus neste høst, men man kan trygt si at resultatet ikke levde helt opp til forventningene.

Den hemmelige øya er en bok som på en litt tilfeldig måte har fulgt meg gjennom livet. Jeg har ikke aktivt oppsøkt den, det er den som har funnet meg. For noen år siden besøkte jeg en hytte, og det første jeg gjorde var som vanlig å undersøke bokhyllene. Der sto den, Den hemmelige øya, en bok jeg ikke hadde sett siden jeg var barn. Det er vel unødvendig å si at jeg brukte hytteturen til å lese. Boka har dukket opp flere ganger: for bare noen uker siden var jeg hjemme på pikerommet og gikk igjennom en haug med bøker lagret i et skap. Jeg falt i staver over gamle venner som God natt, Mister Tom, Jess og elvebarna, Mor streiker – og Den hemmelige øya.

I dag er Enid Blytons bøker omtrent så umoderne som det er mulig for bøker å være. Kjønnsrollene er håpløst utdaterte, jentene driver alltid og vasker opp og lager mat, mens guttene bygger ting, bestemmer og er generelt modige. Den hemmelige øya var min første Enid Blyton-bok – og helt klart den beste! Jeg leste flere av bøkene hennes etter hvert, og de var alle enkle og naive, og tydelig bygget over samme lest. Blytons bøker vil nok aldri oppleve en ny storhetstid, slik en del andre barnebøker har gjort. I alle fall ikke uten betydelige endringer.

Få av Blytons bøker kan sies å inneha stor litterær verdi, men de er allikevel merkelig besnærende, selv når jeg nå må sies å ha nådd voksen alder. Litterær verdi betyr lite når bøker en gang har vært del av barndommens magi, og de siste sidene av Den hemmelige øya makter fortsatt å gi meg en klump i halsen.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av omslaget. Boka fins i deres samling.