Boblejim – spesialagenten

Hva er nerdelitteratur?

Man føler seg unektelig litt nerd når man som voksen fortsetter å lese barnebøker. Men den nerdefaktoren man utvikler som barnebokanmelder er likevel ikke tilstrekkelig – i møte med fullblods nerdelitteratur, som Heine T. Bakkeids bok Boblejim – spesialagenten.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ga opp. Som anmelder sto jeg uten verktøy til å vurdere SF-helten Boblejims krumspring i universet. Stilen virket riktignok velkjent, men da ikke fra litteraturens verden. Derimot har jeg hatt elever i ungdomsskolen som har prøvd å tilføre novellesjangeren høyere dramatikk enn det Goethe i sin tid anbefalte.

Fjortislitteratur?
De fleste lærere må vel ha møtt typen, en entusiastisk fjortenåring som kun forbinder litterær spenning med skyting og bilkjøring, eller romfart og strålepistoler. Rent språklig ynder de samme skriveentusiastene å utbrodere såkalt hardkokt skrivestil. Stilens mester Raymond Chandler er kjent for sine lange similer, og kunne finne på å skrive: «han forsvant like fort som en knyttneve forlater en åpen hånd». Boblejims forfatter tøyer stilen ut i det absurde:

Superhelten Khent Biceps (…) Damemagneten som slo så hardt at hardheten i ordet hardt, om den kunne antatt en fysisk form, ville vært så hard at en fikk vondt i hodet av å tenke på det.

(s 62)

Personlig opplevde jeg det som en utfordring å forstå hvorfor en voksen forfatter(?) ikke har beveget seg videre fra dette nivået, og ikke minst – hvorfor et forlag har gitt det ut.

En nyttig døråpner
For å komme videre måtte jeg bryte min selvpålagte regel om å la verket tale for seg selv. Jeg beveget meg inn på internett for å få vite noe mer, og der fant jeg endelig en døråpner til denne gåtefulle utgivelsen. Forfatteren Heine T. Bakkeid har en raus og åpen blogg hvor han uttrykker sin store frustrasjon over at boken om Boblejim ikke er anmeldt. Men så kommer kameraten Kjell Ruben ham til hjelp. Kjell Ruben foreslår boken som julegave til hele gjengen i Tufte IL – og stempler den som nerdelitteratur. Dermed ble jeg faktisk noe klokere.

Lyn Gordon vs. Kurt Vonnegut
Heine T. Bakkeids Boblejim – spesialagenten har ingen egentlig handling. Riktignok reiser vi på romodyssé, med omtrent de samme utfordringene som Lyn Gordon i sin tid måtte bale med, men handlingen er tilfeldig tøys. I tråd med tegneseriesjablongen dukker en pen dame opp, noen farlige figurer skyter med bazooka, og helten blir torturert. Tilsvarende opptrer SF-elementer med vage referanser til Kurt Vonneguts univers. Alle arbeidsledige på planeten Karlupoz kan «risikere å havne i Den Store Arbeidsledighetsbollen, for deretter å være med i en direktesendt trekning på TV hver lørdag». Men verken tegneseriens dramaturgisk konsekvente handlingslinje eller SF-litteraturens doble virkelighet blir gjennomført i denne boken. Dermed lærte jeg at nerdelitteratur bare har forakt for sine logiske og helhetlige forgjengere, men spiller på helt andre strenger.

Bare vanlig nonsens?
Jeg ser ikke bort fra at det faktisk finnes en målgruppe for slike bøker. Men denne gruppe er ikke nødvendigvis interessert i litteratur i tradisjonell forstand. Heine T. Bakkeids litterære figurer er ikke karakterer, bare navn. Det er helt umulig å gjette hva de tenker og føler, eller hvordan de vil handle. Det eneste vi vet om hovedpersonen er at han vil takle alle uforutsette problemer. Etternavnet Léginnersbuck varsler stor overlevelsesevne, men bokstavgåten i etternavnet er i denne sammenheng et større litterært poeng enn noe av det figuren egentlig står for. Ellers vet vi bare at han er drivende god til å plukke kamelhår(?). Nerdelitteratur er derfor nærmest nonsens – hvis det skulle være en sjanger?

Setning for setning
Etter hvert lærte jeg nesten å like boken. Men da hadde jeg innsett at trikset var å lese boken som en aforismebok – setning for setning. Noen karakteristikker er hysterisk teite:

«et blikk som kunne drept en allerede død dødningehodeblekksprut»

«med en eleganse kun en ribbet, nysprengt kloakkblekksprut i tangsaus kunne utvise, serverte Boblejim sitt rikosjetterende spørsmål»

Ellers tyr språkleken gjerne til nerdenes eget miljø, som naturligvis dyrker fysikk og elektronikk:

«Å, hvorfor meg? (…) Godhetens algoritme, hvorfor meg?»

«Etter sin glimrende display av retorikk ble Albobba stående og stirre tankefull utover skogen.»

Nerdelitteraturen er imidlertid ikke fullt så klok som den prøver å gi inntrykk av. Sammenhengen mellom del og helhet er sjelden oppfylt. De mange forsøkene på å skape humring hos sine inneforståtte lesere bidrar verken til mer spennende handling, eller dypere forståelse av verket. Samtidig vet jeg at mange unge, spesielt gutter, ønsker å skrive på denne måten.

Kreative nerder
Mens leseinteressen vanligvis bygger på det som allerede er lest, er det i dette tilfellet lese- og skriveinteresse som bygger på kreative opplevelser utenfor litteraturen. Siden jeg selv måtte på internett for å finne mat til denne anmeldelsen, er det også nærliggende å tenke at drysset av kjekke, frekke og fikse setninger også har en sammenheng med nettets kommunikasjonsarena, chatter og debattsider.

Nerdelitteratur er ikke nødvendigvis bare forakt for vedtatte litteraturnormer. Ved siden av å være kamelhårplukker og spesialagent er Boblejim også en dikter – som skriver om en annen agent. Denne dobbelheten føler nok også mange av nettets nerder, som bruker nettet til innestengt kreativitet, og som selv ville skrevet en bok som Boblejim – spesialagenten – hvis de hadde fått sjansen. Samtidig føler jeg meg litt lurt som har måttet lide meg gjennom 200 sider med halvkvedete vitser, og gjentar gjerne Boblejims jammer for egen regning:

«Ååååh, livet er en spøk, en dustespøk på min bekostning.» (s 177)

Illustratør Mats Sivertsen skal ha mye av æren for å ha lurt meg inn i nerdenes verden. Illustrasjonen står flott i skjæringen mellom boken og dens moderne referanser, og kunne også oppfylt kravene til bøker utenfor nerdelitteraturen.