Tittel: Kribledagar
Tekst: Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestad
Illustratør: Even Bøthun
Forlag: MARGbok
Årstall: 2013

Boblende og kriblende

Husker du følelsen fra da du var liten? Dager som bare var fulle av – et eller annet? Det var sommerfugler i magen og vår i luften, døde ting ble levende.

Kribledager er Bente Bing Kleiva og Per Olav Kaldestads andre billedbok sammen, og Even Bøthuns debut som barnebokillustratør. Den beskriver en type dager som kanskje bare finnes når man er liten: lykkelige dager fulle av lek og sol og søle og kladding, diktning og dagdrømming, herjing og hemmeligheter. Kleiva og Kaldestad har lang fartstid som formidlere av barnelitteratur, blant annet har de sammen skrevet en bok om billedbokillustrasjon, Å si det med farge og strek. 13 norske illustratører fra nyere tid (2004). Der fremhever de bøker som går nye veier, som utfordrer målgruppen de er skrevet for. «Estetisk danning må ikkje berre lærast, men óg inderleggjerast.» skriver de. Billedbøkene kan bidra til dette fordi barna kan «gå inn i» bildene. I lys av dette er det interessant å se litt nærmere på virkemidlene i deres egen bok.

Øyet som ser

Både teksten og det visuelle uttrykket er nyskapende i denne boka. Mens den forrige boka til Kleiva og Kaldestad, En løvetanndrøm (2006), var en diktbok for barn på rim, er deres nye bok en sjelden fugl i norsk barneboksammenheng: en lyrisk skildring av magisk-realistiske hverdagsøyeblikk. Den beveger seg mot prosa, men følger et fast skjema, med tre vers med tre linjer hver på hver side, noe som gir boka en tydelig rytme. I sin knapphet og konsentrasjon rundt øyeblikket minner versene om det japanske haikuet, som også skrives på tre linjer, og der forståelsen snus i siste linje.

Språket er preget av et stort overskudd av bilder. Sett gjennom barnet Ninas begeistrede øyne oppleves verden som ny. Derfor er det ikke nødvendigvis for mye å skrive at lyset synger. Den barnslige fabuleringsevnen hennes gjør sola til et stikketroll. Språket i Kribledagar er fult av slike fantasifulle nyord, og minner slik sett litt om Gro Dahles litteratur.

Krible1

Samtidig virker illustrasjonene inn på hvordan vi oppfatter teksten. Bøthun leker gjennomgående med referanser, og tegner barna med humor, fantasi og innlevelsesevne. Bokas første illustrasjon er nesten klaustrofobisk der den zoomer inn på en fotorealistisk tegning av Ninas vidåpne øyne, som stirrer ut av vinduet. Den forteller oss at det er hennes øyne som ser, samtidig som noen også nødvendigvis ser henne, og kommer helt nærme. Altså er blikket doblet: forfatterens/vårt og Ninas blikk, som retter seg mot neste bokside: Utenfor vinduet er fantasien smeltet sammen med virkeligheten, to svaner flyr mot leseren sammen med en brettet papirtrane. Dette forsterker også opplevelsen av intertekstualitet. Origami er i likhet med haikuet også en japansk tradisjon, og ifølge et gammelt japansk sagn betyr det lykke om man bretter tusen origami-traner. Utenfor innsiden av vinduet ser man såvidt omrisset av en trane. Nina har altså tydeligvis brettet minst en. Den intense morgensolen skinner skarpt gjennom greinene på himmelen, men det meste på bildet er likevel drømmeaktig og litt diffust, mens den flyvende tranen er knivskarpt gjengitt. Dermed kan man også se at den er brettet av notepapir. Sangen til lysstrålene får på denne måten et fysisk uttrykk. Dette er mer raffinert enn barns ville, umiddelbare fantasi, og får frem det dobbelte blikket som ser – den voksne, reflekterende kunstnerens og barnets, samtidig.

Sansebombardement

Krible3Overfloden av tekstlige bilder og visuelle inntrykk gjør boka til en intens leseropplevelse: et skikkelig sansebombardement. Teksten kan leses som en slags vitalisme i barnebokform, med lyset og sola som et sentralt omdreiingspunkt. Det kan bli heftig. Når Nina spiser havregrøt får vi vite at skjeen «blenkjer / som et sverd av lys». Bøthun legger ingen demper på dette når han fremstiller Nina padlende med skjeen på et opprørt hav, med en speilvendt gjengivelse av det kjente japanske trykket Den store bølgen ved Kanagawa i bakgrunnen. Når Nina plukker løvetann (trolig et lite nikk til En løvetanndrøm), plukker hun «sol etter sol». Selv når det regner er lyset der i form av lyn, eller som teksten sier: «en sildrebekk av sol». Lyset er tydelig en metafor, det symboliserer energi og overskudd i en verden som kribler av liv.

Krible4

Det er fascinerende å studere de komplekse bildene, som ikke ligner andre billedbøker, og fundere på hva de forteller, og det utfordrer estetisk vanetenkning. Bøthun har bakgrunn fra arbeid med serielitteratur og fantasy-stoff, og spesielt de overdådige drømmetegningene hans synes jeg bikker litt over i kitch. Men bildene hans er ikke bare vakre, fargerike og eventyrlige, de gir også motstand. Fargene er ofte litt grelle, og bildene består av så mange forskjellige visuelle uttrykk at det kan være vanskelig å se hele boksideoppslagene som en enhet. Bøthun jobber med montasjer der sporene etter bearbeiding, klipping og liming på dataen er synlige, noe som først slo negativt ut for en anmelder som foretrekker penselstrøk fremfor pixler. Men jeg velger å tro at han vil vise noe av arbeidsprosessen bak bildene, i ellers svært selvreflekterende billedbok.

Formatet på boken er veldig lite, og det føles som om det er vel mye som skal presses inn på de små boksidene. Både illustrasjonene og teksten hadde fortjent mer rom. Det virker som om forlaget har gjort en for rask jobb med å gjøre boka ferdig – omslag, skrifttyper og papirvalg virker tilfeldig. Det gjør det unødvendig vanskelig å legge merke til en bok som krever å bli ordentlig sett. Boka virket først litt fremmed på meg fordi den skilte seg fra andre billedbøker jeg kjente til. Det lønte seg å bruke litt tid på å utforske den, og oppdage nye detaljer som man ikke ser ved første øyekast. Og det er ikke så dumt å øve seg på å se. Jeg mener at denne billedboken kan fungere som en øyeåpner, både for store og små.

Les også anmeldelse av Kribledagar på periskop.no.



Kommentarer