Ungdomsroman
Jon Ewo
XXL
ISBN 978-82-530-3056-2

260 sider
Omnipax, 2007

Humor
Jon Ewo
Otto Monster og drittungen
107 sider
ISBN 978-82-04-13923-8

Damm, 2007

Fagbok
Jon Ewo
Bjørn Ousland (illustrasjon)
Fortellingen om et mulig drap, et spørsmålstegn av en biografi
260 sider
ISBN 978-82-530-3056-2

Omnipax, 2007

Bøker av Jon Ewo

Jon Ewos tre liv

Jeg vet ikke om det er et bevisst karrieregrep, men Jon Ewo fremstår for meg som en tydelig representant for en rasjonell og «profesjonell» forfattertype. Det jeg mener med profesjonell forfattertype er trekk som: ordnet arbeidstid / skrivekontor, skriveframdrift, veksling mellom flere ulike sjangre for å publisere optimalt, deltagelse i flest mulig ledd av produksjonskjeden (skrive, lese lydboka selv, forfatterturne) og en viss grad av imagebygging, selvsagt med hjemmeside som en del av det. Kort sagt: grep som flytter forfatteren fra dikterkallet og over i et enkeltpersonforetak, med ulike former for litterær og avledet virksomhet. Jeg synes dette er en sunn og god utvikling. Hvorvidt dette er en ny trend, eller gammelt nytt, skal vi la ligge her. Typisk er det i alle fall at deltagelse i flere ledd og nye medier er et fellestrekk for de tre sjanger-kompetente jevngamle forfatterne Arne Svingen, Ingunn Aamodt og Jon Ewo, som i år har begynt et samarbeid om «Marg & bein»-serien.

I år utgir Ewo i alt 5 bøker. To av dem er i «Marg & bein»-serien, og skal ikke nevnes flere ganger her. De tre øvrige er en ungdomsroman, en seriebok med gørr-og-prompe-humor og en fagbok.

Kunsten å leve

Historien i XXL foregår i løpet av ei sommerferieuke. Jeg-fortelleren Bud og fetteren Jerry er hverandres rake motsetninger. Jerry, som kommer på besøk fra byen, er en hyperaktiv og irriterende fikser som skal ordne ting, har meninger om alt og råd til alle, forelsker seg i samtlige jenter, samtidig, og har aldri tid til å høre hva Bud synes – mens den overvektige Bud er sjenert, oversett, dyp, praktisk anlagt og har sans for stillhet i seg og rundt seg. Det er fristende å peke på at Ewo her har skapt sin egen versjon av Solan og Ludvig, de umake parkameratene som representerer ulike sider ved forfatterens eget lynne. Ewo spinner en intrige med flere tråder i, og med flere oppgaver som Bud skal løse: han skal fange storgjedda, håndtere foreldrene og Jerry, male huset, fikse to-tre ulike jente-relasjoner, forklare skolens rådgiver bakgrunnen for en brann i juni, og samtidig finne seg sjæl og følelsen av å leve.

Boka er en overskuddsopplevelse og et oppkomme av umulige sammentreff, egenartet humor og en fint formulert livsfølelse. Noen ganger har det nok likevel gått for fort. På side 35 forteller Bud at foreldrene fikk familiens hus som gave fra morfaren. På side 38 forteller han at han har flytta ned i kjellerstua, fordi foreldrene har sluttet å leie ut nå som ”huslånet er nedbetalt”. Den lokale fiskeguruen Walden er selvsagt en hyllest til Thoreaus bok med samme navn, bokas soundtrack er ved Frank Zappa, og handlingens sju dager innebærer også møte med sju fiskeslag.

Langt over grensa
Otto monster og drittungen er niende bok i serien som med god margin satte en ny standard for ekkel-morsomme-bøker. Intrigen i bøkene er enkel, men slett ikke banal, og kan til forveksling ligne på erfaringer som norske barn i alderen 6-10 år har. Den store forskjellen ligger i monsterfaktoren, hvor ”Svart tykkes hvidt, og stygt tykkes vent”, som det heter i Peer Gynt. Forfatterens skildringer av hvordan ting er i monsterland ser ut til å være skrevet utfra ideen om jo verre, jo bedre: ”I dag spiste de spjæra oter i sure sokker. Hans yndlingsmat!” og ”Monstermødre fødte drittungene sine ved å snyte dem ut av nesa”.

Otto monster er foreløpig den mest omfattende av sjangerseriene til Ewo, men han har også skrevet en fembinds Junior-Star Wars-serie, leseløvene om Guggen og Gine, og en ny serie kalt Drageblod, hvor synsvinkelen ligger hos ei dragejente – og ikke hos ridderen. Gjennomgående synes jeg at kombinasjonen av stø sjangerkyndighet og original fantasi bidrar til å gjøre Ewos sjangerserier gode.

Inquiry into values
Ved siden av de tykke romanene og lettlestbøkene har Ewo også skrevet noen romaner som jeg tenker på som «inquiry into values» – en drøfting av verdier. De to bøkene «Svart. Og cirka hvitt» (2004) og «Om det bare ville snø i helvetet. En fortelling om de små sakene i livet» (2005) handler begge om vold, mobbing og etiske valg. Jeg synes at Ewo i disse bøkene tøyer skjønnlitteraturen over i et essayistisk og resonnerende grenseland. Slik sett kan de være en god overgang til Ewos sakprosaaktivitet. I den første av de to nevnte er forfatteren synlig på flere måter, og drøfter forløp, valg og utfall, både i handlingsforløpet og i etterord. Dette reflekterende og sakprosaaktige er en sjanger som jeg liker godt hos Ewo.

Historie som rock’n roll
Og da er vi over til sakprosaen. Historien om Kong Håkon Sverreson er Ewos åttende bok med historisk stoff: seks bind norgeshistorie for Damm, Shakespearebiografien ” Vil den virkelige William være så snill å reise seg ” (2003), og nå årets Brageprisvinner ”Fortellingen om et mulig drap”. Ewos grep er for det første teften for hva i historien som kan fascinere unge lesere, og for det andre er det de kule innslagene: Han bruker noen morsomme anakronismer som at Håkon skriver blogg (med nick’et «TheManFormerlyKnownAsTheSilverPrince») og lager videodagbok. Hovedgrunnen til at dette er en god bok, er likvel Ewos intelligente, nysgjerrige, uvørne etterforskerholdning, som på sitt beste er både saklig og rølpete på samme tid.

Ewo skildrer kongens død i 1204 som en krimgåte, og bruker det som utgangspunkt for et bilde av norsk middelalder. Fra kongens blåfarvede, oppsvulne lik nøster Ewo historien bakover, og gir et bilde av personene, tiden, skikkene, politikken, datidens mordmetoder, mannsidealer og kongeoppdragelse. Ewo er engasjerende og sjanger-kompetent som resonnerende historisk guide. Han vurderer kildene, spør hvem som kan ha hatt fordel av kongens død, og han gir grei beskjed om når han spekulerer fritt.

Illustratør Bjørn Ousland følger godt opp Ewos sjanger, og løfter fortellingen. Hans bilder er for det meste utført i pastellkritt, og mikser en autentisk historisk representasjon med tegneseriens karikerende virkemidler, og med en uttrykk som får menneskene til å virke nære, og ligne oss.

På hver sin måte var det fire gode men ulike kandidater til årets Bragepris i kategorien for ”Sakprosa for barn”. Likevel: Som litteratur, som fortellerstemme og som synlig og aktiv regi over sin historie, var det imidlertid liten tvil om at Kongeboka og Ewo/Ousland måtte være den riktige vinneren.



Kommentarer