I to intense dager føk jeg fra det ene litteraturarrangementet til det andre. Nå har støvet lagt seg, og noen interessante motsetninger trer tydeligere fram. Jeg har sett hundrevis av unger sitte musestille og lytte til en forfatter, men hadde de vært så stille hvis ikke de også hadde en storskjerm å følge med på? Jeg har hørt at verdien av buing er stor, men opplevde bare én gang at noen egentlig var uenige. Mer enn én gang ble det sagt at lesing er viktig for å bevare demokratiet, så hvorfor er nesten alle festivaldeltakerne fra samme sosioøkonomiske samfunnssjikt? Paradoksene speiler litteraturens uavklarte rolle i samfunnet og samfunnsutviklingen. Og hva gjør vi egentlig med dårlige leseresultater og mindre leselyst blant barn, unge og voksne?
Lytte eller lese?
Trude Hoel, som er professor i lesevitenskap og forsker på lesing i barnehagen, deltok på festivalens Leseløftseminar. Hun henviste til undersøkelser som viser at bare én av tre foreldre leser for barna sine. Tallene er sjokkerende for alle som vet hvor viktig høytlesing er for å utvikle barns leseferdigheter. Hoel var tydelig: I barnehagen må det leses for barna hver dag. En demonstrasjon på hvordan dette kan fungere, fikk jeg av Maria Parr, som leste høyt fra boka Oskar og eg mens illustratør Åshild Irgens hurtigtegnet på en digital skjerm. Festivalteltet var fullt av barn som satt stille og fulgte med. Lyttende stillhet ble avløst av forløsende latter. Pur magi.
Under presentasjonen av Leseundersøkelsen til Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen kom det fram at boksalget går opp, på tross av lesekrisa. 80 prosent melder at de gjerne vil lese mer, men mye skjerm, lite tid, dårlig konsentrasjon og dårlige vaner ødelegger. Kari Spjeldnæs, som satt i diskusjonspanelet og har skrevet boka Lesekrise, poengterte at lesetallene rommet både lesing og lytting til lydbok. Som leseforsker var hun opptatt av at lesing og lytting ikke er det samme. På leseløftseminaret hadde leseforsker Anne Mangen samme poeng, som hun begrunnet med henvisning til hjerneforskning: Lesing gir uvurderlig trening i kognitiv utholdenhet og mental tilstedeværelse – det er et redskap for tenkning.
Høytlesing er altså bra for barn, og lydboklytting kan også være bra. Men lytting kan ikke erstatte lesing, det var det bred enighet om på festivalen. Barn må lære seg at ikke all lesing er motstandsløs og artig. Som Marte Blikstad-Balas sa det på Leseløftseminaret: Det er viktig å kunne lese en tekst du i utgangspunktet ikke er så interessert i. Jeg er helt enig. Et demokrati overlever ikke på lystlesing alene.
Tegneserie eller bok?
I paneldebatten «Snakkebobler eller langlesing» ble det stilt spørsmål om hvorvidt tegneserier er løsninga på lesekrisa eller en del av problemet. Forfatter Arne Svingen er glad i tegneserier. For han hadde tegneserielesing (mye Donald, fikk man inntrykk av) vært en inngang til boklesingen. Alle i panelet var likevel enige om at tegneserier er en kunstform for seg, den har egenverdi, og er ikke bare et stadium i utviklingen mot den ordentlige boklesingen. Alle i panelet var også enige i at det er viktig at barn får velge lesestoff selv. Å nekte barn å lese tegneserier, kan gjøre stor skade. Men det lå et dilemma i luften, og Svingen tok utfordringen: Skolen må også stille krav. Vi må tørre å utfordre elevene til å ikke alltid velge den letteste utveien (Svingen tenkte nok her på tegneserier), men hva er løsningen? Hvordan får man barna videre til «next level»?
Svingen var ikke ferdig med dette. Han påstod freidig at tegneserier alltid vinner hvis de blir nominert til en pris sammen med vanlige bøker. Grunnen var at alle i juryen eller klassen hadde lest tegneserien, men bare noen få hadde orket å lese bøkene. Påstanden ble raskt tilbakevist, faktisk to ganger, uten at Svingen ga seg av den grunn. Men til tross for fellende bevis hadde han kanskje også et poeng. Ifølge Svingens erfaring vil en lesesvak gutt uten en uttrykt interesse alltid velge tegneserier framfor bøker. Jeg tror han har rett, og jeg tror at hvis ingen utfordrer disse gutta, vil de aldri velge bok framfor tegneserie. Kan disse guttene få utfordret sine lesevaner noe annet sted enn på skolen?
Gamle gubber og unge gutter
Det var mange mannlige forfattere på festivalen, men færre menn blant publikum. Flere var bekymret for gutters manglende leseinteresse og leseferdigheter. I Søndre park ble to unge menn fra rap-kollektivet Undergrunn intervjuet om «hvor ble det av gutta i bokhyllene?». Nepo-baby Jo Marstein og bandkompis Gabriel Doria reflekterte fritt og fantasifullt rundt problemstillingen. For gutter er det ukult å lese og skrive. De har andre forbilder enn forfattere. Å skrive er ikke maskulint. Gutter søker mot låtskriving, musikk. Raske prosesser. En russelåt med en enkel tekst, rett ut på SoundCloud, og så videre til neste prosjekt. Marstein etterlyste en Oskar Westerlin på litteraturfeltet. Etterlysningen er herved viderebrakt!
Så jeg noen litterære forbilder for unge gutter på festivalen? Vi kan jo begynne med showet til forfatter Marius Horn Molaug, som har skrevet bøkene i «Verdens verste»-serien. Sammen med illustratør Kristoffer Kjølberg laget de et gøyalt og rampete show, ikke helt ulikt opplegget til Parr og Irgens’. Kjølberg tegnet og tullet med Molaug, og humoren traff godt barn på mellomtrinnet. Men noen av de eldste gutta, på full fart inn i en «krevende» alder, lo høyt og støyende og klappet sarkastisk mens de lente seg nonsjalant bakover på stolen. For dem var 50 år gamle Molaug ingen bokmagnet. Jeg lurer på hva slags bøker og hva slags forfattere som vil fenge disse gutta i årene som kommer.
Det var flere «mannlige forbilder» enn Marius Horn Molaug på festivalen. Forbildene var faktisk nærmere enn man skulle tro. På uprisens ungdomsbokbad markerte flere unge gutter seg sterkt som dyktige og reflekterte bokbadere, og dermed gikk de rett inn i rollen som den viktigste bokambassadøren, i hvert fall ifølge Svingen og Thomas Illum Hansen. Sistnevnte holdt årets leselystforedrag. Han framhevet at elever som anbefaler bøker for andre, bidrar til å bygge god lesekultur på skolen. Er de litt eldre – og kule i tillegg – vil de være perfekte leserollemodeller, dette ifølge Svingen.
Fiksjon og virkelighet
Forfatterintervjuet med Ali Smith var et høydepunkt. Hun kombinerte humor og alvor, det jordnære og det filosofiske – det var elegant og treffsikkert. I en liten time opphevet hun alle motsetninger. Hun sa at alle utgaver av hennes person – barn, ungdom, voksen, og også framtidige versjoner – eksisterer samtidig inne i henne. Akkurat som fiksjon, sa hun. For henne var fiksjonen det eneste stedet der ulike tider og steder kan eksistere side om side. Det var vakkert sagt og vakkert tenkt.
Lillehammer-skolen representerte en lykkehistorie fra Skole-Norge. Skolebyråkrat Trond Johnsen, biblioteksjef Cathrine Strøm og festivalsjef Marit Borkenhagen fortalte om et vellykket samarbeid mellom skoler i Lillehammer-regionen, biblioteket og litteraturfestivalen. De hadde klart å snu en negativ trend, og nå opplevde de gode, målbare resultater både på nasjonale prøver og på utlånsstatistikken på bibliotekene. Men var det mulig for andre kommuner, uten en litteraturfestival som leselokomotiv, å tilby like gode, litterære tilbud for alle? Svaret fra alle tre aktører var entydig. Ja. Look to Lillehammer, altså.
Bannerbilde: Årets Uprisvinner Jan Tore Noreng. Foto: Silje Regine Bråthen, Stiftelsen LESE
