Tittel: Krokodillesang
Tekst: Arild Nyquist
Illustratør: Finn Graff
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003
Antall sider: 64

Boka som får deg til å tenke nytt

Boka som får deg til å tenke nytt

Ved hjelp av en intern dialog som går på kryss og tvers mellom dikt og bilder, byrKrokodillesang på en helhetlig kunstopplevelse. Ikke alle diktene er opprinnelig skrevet for barn. Mange av illustrasjonene har et voksent preg. Likevel fungerer Krokodillesang svært godt for barn, for kommunikasjonen er åpenhjertig og ærlig, og tilnærmelsen til de store spørsmål enkel. Det handler for eksempel om døden, eller om hva katten gjør når den er alene ute om natten, eller om hva fiskene spiser, eller hvorvidt krokodiller er farlige. Arild Nyquist har evnen til å fremskape et barnlig sinn i oss alle, og Finn Graff viser oss stadig nye sammenhenger. 

Arild Nyquist og Finn Graff har hver for seg gledet et stort publikum i 40 år, Nyquist med sine poetiske tekster, Graff med sine illustrasjoner, aller mest kjent er han som avistegner. Sammen har de til nå gitt ut tre illustrerte diktsamlinger. Tenk om –! (1992), Noen (1994) og nå sist: Krokodillesang (2003).

Illustrasjonsmessig er Krokodillesang en helt ny bok. Men med hensyn til teksten, kan vi si at dette er en antologi. De 31 diktene i boka er hentet fra 9 ulike bøker, utkommet i perioden 1975-94. Dette er med andre ord en antologi fra ett forfatterskap.

Det å få et dikt i tale, kan iblant handle om å oppleve at det enkelte dikt opptrer i dialog med det neste. Derfor kan antologier by på en blandet leseropplevelse. Den helheten som omgav diktene første gang er forsvunnet. Men i Krokodillesang oppstår en ny helhet der dikt som egentlig er skrevet og utgitt på ulike tidspunkt møtes og skaper en ny dialog, enten det er motivene som binder dem sammen, eller de samme figurene som opptrer i flere dikt, eller det er illustrasjoner som viser til hverandre. Derfor er Krokodillesang ikke bare en repetisjon, men et nytt møte med dikter Arild, som dikter-jeget i boka omtaler seg selv som, og det univers hans dikt skaper sammen med Finn Graffs illustrasjoner.

En barnebok uten barn
Ved første øyekast synes Finn Graffs tegninger å være svært voksne fordi det ikke finnes et eneste barneansikt i boka. Etter hvert oppdager vi at noen av diktene også er litt voksne. Og når vi så sjekker registeret oppdager vi at noen av diktsamlingene disse diktene er hentet fra ikke engang ble utgitt som barnedikt første gang. Forunderlig nok fungerer denne voksenheten mest som et pluss, det går nemlig ikke ut over tilgjengeligheten. Det som virker voksent er fraværet av barneansikter og fraværet av et dikter-jeg som later som han er et barn. Krokodillesang er en barnebok uten barn, men med ugler og katter og voksne i små og store varianter, og det samme voksne ansiktet – som vi snart identifiserer som dikter Arilds – dukker frem av tretopper (som en pære), pynter hodet til en fisk (som snart skal spises opp av en større fisk) osv. Jeg oppfatter denne voksenheten mest som respekt for leseren ved at det erkjennes at boka i utgangspunktet er en enveiskommunikasjon fra de voksne til barn. Dette er en bok for alle, for emnene er allmennmenneskelige, men som for alle bøker er det en enveiskommunikasjon fra forfatter og illustratør til leser. Det er befriende med ærlighet i barnelitteraturen. Hvor mange andre barnebøker har du lest der de voksne ikke later som de taler på vegne av et barn, men i stedet taler direkte til alle sine lesere som mennesker?

Dialog med andre kunstverk
Illustrasjonene i Krokodillesang er komplekse. Dyr, for eksempel, fremstilles som både dyr og mennesker på én gang. Ugla, som har fanget en mus, er både en ugle og en streng og farlig, moden mann (en rektor, eller en direktør?). Musa er både en liten mus i nattkjole (!) og en gammel mann, hun/han også. Her er detaljer nok for den som ønsker å gå på oppdagelsesferd, og mange ting å snakke om når voksne og barn ser på boka sammen. Når barnet så vokser opp og går på museum vil det kanskje kunne gjenkjenne noen av Graffs detaljer i Salvador Dalís malerier, for eksempel. Da kan det begynne å lure på hvordan det kan ha seg at barndommens Krokodillesangkommuniserer med Dalís absurde billedverden. Donald vil nok barnet kunne gjenkjenne straks. Og den som er mer billedkyndig enn meg finner sikkert flere referanser, Van Goghs bondesko, for eksempel.

Også diktene kommuniserer med tidligere verk. En takt eller to kan minne om Inger Hagerups barnevers, mens et annet dikt kan ha en rytme som smaker av Jan Erik Volds særegne setningsmelodi. ”Old MacDonald had a farm” og andre rim og regler og eventyr, det om Rødhette for eksempel, er også tydelige referanser i Nyquists univers. Hos ham kommer ordenes musikalitet til sin rett fordi han rendyrker ord- og setningsmelodienes egen takt. Derfor kan dikt som slett ikke rimer, likevel bli oppfattet som utpreget rytmiske. Dessuten benytter han anaforen, det å gjenta ord eller hele setningsledd i begynnelsen av en verselinje, på en spennende måte. Titteldiktet er et utmerket eksempel på det: ”Krokodillen/grønn og lang” repeteres i innledningen til de tre første og de to siste av titteldiktets åtte strofer. Variasjonen, ”Krokodillen/grønn og stor” som gjentas i innledningen til de tre midterste strofene, åpner for den dramatiske handlingen: det å spise sin bestemor. Å være lang er ikke nødvendigvis truende, det er farligere med den som er stor. Og det som egentlig skaper følelsen av fare er den crescendoen som oppstår av den insisterende, men lekende repetisjonen.

Dikt + Bilde = Billedbokkunst
Krokodillesang er en billedbok der tekst og illustrasjon er like viktige. De opptar ikke bare like mye plass, rent kvantitativt, men fungerer som et samlet, mangefasettert uttrykk. Det skyldes både delene, tekst og bilder, men også en gjennomtenkt lay-out som åpner for den omtalte dialogen mellom dem. Noen ganger møter illustrasjonen oss på venstre side av oppslaget, da leser vi bildet først, og diktet etterpå, og så benytter vi diktet som hjelp til å tolke bildet, i stedet for omvendt. For noe av det som er så spennende med Krokodillesang er at her utnyttes diktets og bildets evne til dialog seg imellom og til å tale sammen til oss fullt ut.

La meg gi et eksempel på bokas interne dialogiske struktur: I oppslaget ”Dikt” ser vi dikter Arild i elfenbenstårnets loftskammer, eller er det et slottstårn? Ja det er nok det, for neste gang vi ser det samme tårnet er i tilknytning til et annet dikt der dikter Arild – i motsetning til kongen – går på epleslang. I lys av epleslangdiktet blir vi fristet til å tro at tårnet i ”Dikt” er en del av kongens slott. Slik har Graff skapt en dialog mellom to dikt som ellers ikke ville hatt noe å si hverandre. Føler dikteren seg som en konge, kanskje? I ”Dikt” ligger han uansett og sover, og der er det verken snakk om epler eller konger, men han ligger i det samme tårnet som senere fungerer som et slottstårn. Ved siden av ham i sengen har Graff tegnet noe som ligner på et bringebær, det er slik det ser ut, men kanskje det skal forestille en rødhåret krølltopp? Nei, det ligner da granngivelig et bringebær som ligger der på puten. Begge sover søtt, og måneskiven lyser og alt er fred og stille. Så leser jeg: ”Dette lille diktet/her, handler om/et lite bær.” Altså så jeg rett. ”Dette lille diktet/her, handler om et bringebær.” Hva var det jeg sa? ”Nå er det trett og/går til ro,//og dikt og dikter/sover begge to/på loftet.” Ja, det var jo det jeg så, at dikteren hadde et bringebær ved sin side, som om det skulle være hans egen kone. Mon tro om hun er like søt og god? Er det hun som er et dikt, eller bæret?

Metaforer er sammenstillinger av ulike elementer som har noe felles, men som egentlig er mest ulike, og som nettopp derfor får deg til å tenke nye tanker, som for eksempel: Hvorfor skal ikke tegningen av et bær kunne være like menneskelig som et dikter-jeg, de er jo begge bare streker på et papir? Det absurde univers som Krokodillesang fremskaper er blant annet metapoetisk, det vil si at det fremstiller sin egen fremstilling, eller rettere: det viser oss at dikt og bilde er sammen om å skape en verden som er parallell til vår verden, men som også er annerledes, og som derfor er i stand til å sette nytt lys på vårt forhold til bringebær, eller dikt, eller bilde, kort sagt – det handler om å se at bær også er ikke-bær, for eksempel en kone. Det spesielle med denne boka er at den viser frem hvordan diktet gjør illustrasjonen til en metafor og hvordan illustrasjonen gjør diktet til en metafor. Derved viser den oss hva det er kunsten kan, som for eksempel å gjøre bæret til en kone og et dikt.

Har jeg sagt det tydelig nok? Krokodillesang er et eksemplarisk kunstverk som kan få noen hver til å tenke noe nytt, for eksempel om hva katten gjør når den er ute om natten, eller om kunst, eller om barnelitteratur.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.