Bolle og Gordon – Pappaen med de store skoene

VI GÅR BARE RUNDT OG ER TIL

Gjennom halvsprø innfall, en leken skrivestil og et usentimentalt alvor i bunnen har Moni Nilsson gitt oss en opplevelse av en bok.

Moni Nilsson er kvinnen bak de populære Tzatsiki- bøkene som har vunnet flere priser, og Bolle og Morgan – Pappaen med de store skoene er nok en vellykket bok som sannsynligvis vil vinne mange lesere. Her lander vi midt i den gryende puberteten til Bolle og hennes bestevenn, Morgan, som har mer enn nok med å bare gå rundt og være til. Og det er ikke lite når man er tolv år og fire måneder.

Pubertalt kaos
Nilsson tar pubertetsproblematikken helt på kornet. For hvor vanskelig er det ikke å være i dette rommet midt imellom barn og voksen? Man er for stor til å leke slik man gjorde før, og puppene er ømme av vokseverk. Bestekompisen er en trygg prøvedukke for både kjærlighetsleken og tungekyss, mens den første forelskelsen er rett rundt hjørnet i skolegården. Nilsson balanserer elegant mellom den pirrende spenningen i alt dette nye og det grusomt klamme når alt bare blir flaut og dumt. Bolles ærlige-rett-på-sak-stemme gir en befriende nøktern tone til det hele.

Skilsmissebarnets fordeler og ulemper
For å holde litt orden på ting som skjer i livet hennes, skriver Bolle lister. Det dukker opp to lister over fordeler og ulemper ved å være skilsmissebarn, og det gjør godt. Det er fint å lese en bok om skilsmissebarn der det ikke bare fokuseres på alt det fæle ved at foreldrene går fra hverandre. Man kan faktisk klare seg ganske fint, noe Bolle i aller høyeste grad gjør, i likhet med svært mange andre barn i verden. Men det er selvsagt ingenting i veien for å benytte seg av situasjonen når man skal lure læreren: ”Jeg er et stakkars skilsmissebarn, sa jeg og forsøkte å virke lei meg. – Vi blir ofte utagerende og…” (…) ”- Bolle kommer sikkert til å begynne med hasj og få anoreksi, sa Gordon som var kommet bort til oss.” Humoren til tross – alvoret er aldri langt unna, og pappas håndtering av skilsmissen og livet generelt er betydelig mer bekymringsfull enn Bolles.

Hva er det med pappa?
Bolles far har, foruten veldig store sko, også angst og depresjoner. Av og til blir han bare stående og stirre ut av vinduet. Om det er på grunn av farfar som stakk av da pappa var 12, eller om det er farmors skyld; farmor som låste seg inn i skapet så ikke pappa skulle få gifte seg med Bolles mor, er ikke lett å vite. Faren til Bolle er en mystisk, lukket person som vi aldri kommer helt innpå. Som i alt annet, inntar Bolle en nokså likefrem og grei holdning til pappas problemer. Når pappa er slik, er det bare å dra til mamma i stedet. ( En fordel ved å ha to hjem.) Noen drypp om at dette egentlig ikke er så enkelt og greit for Bolle får vi, slik at det aldri blir overfladisk. Den knugende stillheten og mammas kalde, svette rygg står i sterk kontrast til det utagerende voldsomme, ølbokskastende sinnet i Gordons familie. Bolle blir heldigvis aldri noe offer i familiesituasjonen, og grunnen til dette er nok at hun er sånn på plass i seg selv, i motsetning til sin far. Dette er mye takket være Gordon.

Med portvinsglass mot parallelle verdener
Vennskapet mellom Gordon og Bolle er nydelig skissert av Nilsson. De er begge litt samme type, som snakker før de tenker, og som lever litt på siden av resten verden. Sammen står de sterkt mot presset fra resten av klassen, men samtidig er det ikke så enkelt allikevel. Bolle er alltid lojal mot bestekameraten, og alle hans merkelige påfunn, som å lime portvinsglass fast til øynene for å oppdage parallelle verdener. Her tar Nilsson det komiske helt ut i reneste farsestil der Gordon raver rundt og kaster opp mens tårene hans samler seg inni de fastlimte portvinsglassene. Vi som leser ler høyt, mens Bolle har begynt å kjenne på at det egentlig er litt flaut å ha en venn som fortsatt er så barnslig og sprø. Vi aner konflikten som er på vei mellom dem, særlig når Bolle finner ut at hun er forelsket i en annen.

Det er en opplevelse å lese denne boka, fordi den er proppfull av komiske situasjoner samtidig som den skildrer dypt alvorlige temaer på en likefrem og usentimental måte. Alle som har vært tolv år og fire måneder, eller som snart skal bli det, kjenner akkurat hvor grusomt det er å falle med skjørtet over hodet rett foran den du kanskje er forelsket i så han kan se de teite trusene farmor har kjøpt til deg. Eller hvor vanskelig det er å være åpen med foreldre når de reagerer med dyp bekymring fordi du gjør akkurat som de fleste andre har gjort før deg i sin tidlige pubertet. Nilsson har truffet blink med denne boka, og jeg håper det blir mange flere bøker om Bolle og Gordon.