Bølle overmannet på badeland
Boktittel: Bukkene Bruse på Badeland
Forfatter: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Bjørn F. Rørvik
Oversetter: Gry Moursund
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2009
Antall sider: 40
Noen skal liksom alltid ødelegge all moroa. Denne gangen er det et ufint troll. Det er selvsagt ikke noe hyggelig for dyrene på Badeland, men veldig moro for leseren.
På vei til seters for å gjøre seg fete, ser bukkene Bruse skiltet som peker mot Badeland, og lar seg friste til å prøve noe nytt for en gangs skyld. Og denne omplasseringen av velkjent eventyrstoff har blitt en svært vellykket bildebok. Med et troll som bare må oppleves. Roll over Theodor Kittelsen!
Gammelt stoff i ny ramme
For når bukkene ikke dukker opp ved broen slik de pleier, tar trollet affære. Han følger etter dem, og lager kaos på badeland, før den største bukken Bruse får grep om situasjonen, slik han alltid har gjort. Og det er denne kombinasjonen av eventyrets tradisjonelle elementer i møte med et moderne fenomen, som den typiske fornøyelsesparken jo er, som blir så veldig morsomt. Bukkene må dusje, og siden de ikke har med seg badebukser får de låne noe fra glemmekassen, men idet de endelig skal sette utfor den superkule vannsklia, kommer det brautende trollet og setter seg under trappen. Slik opprettholdes handlingselementene fra den opprinnelige teksten, men med en litt annen vri.
Hvem er det som tripper i mi trapp?
Dermed er strukturen videre gitt. Rørvik leker seg med det faktum at leseren har hørt historien utallige ganger før, og legger inn metakommentarer som «jeg sier det jeg bruker å si, bare så dere veit det», i dette tilfellet lagt i munnen på den minste bukken som må møte trollet først. Her fravikes ikke eventyrets regler. Tretallsregelen følges som vanlig, med den lille forskjellen at det er stigen opp til toppen av sklia som skal forseres. Mantraet «ta ikke meg, ta heller broren min» gjentas slik vi er vant til. Det er de små avvikene fra formelen som skaper komikken i teksten. For når den største bukken skal turnere trollet, blir det ikke lenger nærkamp slik vi (og tydeligvis også de to) er vant til. Trollet, som ikke tåler å bli kalt pingle, lar seg lure utfor den superdupre sklia, og sendes på dør med Terminator – replikken «Hasta la vista, baby»
Le-e-e-servennlig
Rørvik kan noe om temposkifte og rytme. Han skriver en slags slentrende, men like fullt gjennomarbeidet prosa. I dialogen brukes brekelyden som lydmalende effekt, og det er gøy å være høytleser når den største bukken Bruse klager over ”dy-y-yre billetter” eller stusser over behovet for ”ba-a-a-adetøy?” Og leservennligheten gjelder for både ører og øyne. Ingen kan tegne som barn slik Gry Moursund gjør det. Selv ikke barn. Moursund dyrker det grenseløse og utagerende i positiv forstand også når det gjelder bruk av pangfarger, og skaper overbefolkete myldrebilder som likevel aldri blir anmassende.
Eklektisk klientell
Her tas alle formatets muligheter i bruk. Boka må snus og leses i flere retninger, der trollet på ett tidspunkt breier seg over et dobbelt oppslag på høykant. Og for et troll! Han er fæl og fandenivoldsk og komisk og ikke akkurat så veldig lur, der han plutselig står i døråpningen og forstyrrer den dyriske idyllen. Og alle disse egenskapene favnes i en figur som er så minimalistisk utført at han knapt er mer enn en svart krusedull. Men også andre eventyrfigurer er representert. Vi finner de tre små grisene og Rødhette i møte med mer populærkulturelle typer som Donald og Mikke Mus, og slik understrekes koblingen mellom gammelt og nytt, og gir rom for å lese bildene som noe mye mer enn en forankring av teksten.
Helhetlig
Men selv om Moursunds illustrasjoner har sine egen historier å fortelle, er likevel tekst og bilde svært samkjørte i denne utgivelsen. Rent visuelt ligger teksten tett på bildenes bevegelser. Slik kan vi se trollet suse i en stor bue ut av badeland, mens teksten er plassert parallelt i samme oppadgående kurve: ØøøææÆÆÆÆæææææææ! brølte trollet. Moursund og Rørvik har funnet fram til en felles grunntone i både tekst og bilde, der den samme tullete humoren er gjennomgående. Mye moro er å finne i de små detaljene, både tekstlige og ikoniske. Dyrene på badeland henger ikke på bar men på bær, og bukkenes prøveseanse i tegneserieform på jakt etter en passende badebukse kan man stoppe opp ved lenge.
Nå kommer jeg og tar deg!
Som enhver moderne bildebok med respekt for seg selv, lekes det også her med skriftstørrelser og fete typer, uten at tanken bak dette virker helt forståelig denne gangen. Det synes litt vilkårlig hva som utheves og forstørres, og bidrar ikke nevneverdig til å si noe om hvordan boka skal leses eller forstås. Men dette er likevel en veldig liten innvending. Det er på ingen måte en revolusjonerende ide å drive intertekstuell lek med kjente folkeeventyr. Likevel er det noe umiddelbart fengende ved denne teksten. Det er egentlig bare å konstatere at brødrene Bruses eventyr på badeland sitter som et skudd ved første gjennomlesning. Noen ganger er en bok basert på en så god idé at man kan bli litt misunnelig for ikke å ha kommet på den selv. Dette er en av de gangene.
Jeg sier som en jente på 12 år sa spontant:»Jeg blir kvalm når det er mulig å lage en så lite intelligent bok som inspirerer barna til å bli slemme og ufyselige og i tillegg er fordummende. Det er liksom sånne voksne som tror de har forstått barn, men ikke evner å se og forstå dem på alvor. De bruker barnets språk og banalitet fordi de ikke klarer å løfte og treffe barna dypere slik folkeeventyrene kan og feks Atrid Lindgren klarer.»