Bomber over barneskolen

Viktig historie i brokete bok

Det bergensbaserte tegneserieforlaget Westwind Forlag gir ut tegneserier i hardcover A4 format. Blant utgivelsene finner vi Gunnar Staalesen og Mike Collins Varg Veum-serie og InkaLills Miranda-serie. Ifølge forfatteren og tegneren Ingebjørg Jensens etterord i Bomber over barneskolen, en av tegneseriebokens mange paratekster, var det blant annet kontakten med og responsen fra tegneren Mike Collins og Westwinds forlagsredaktør Arild Wærness som fikk arbeidet med boken i gang. I samme etterord karakteriserer Jensen boken som tegneseriejournalistikk og det er også som journalist hun både før, under og etter arbeidet med tegneserien har jobbet med det stoffet som er emne for boken: De alliertes bombing av Holen skole på Laksevåg ved Bergen 4. oktober 1944 og de posttraumatiske konsekvensene for barna som opplevde eller ble rammet av bombingen.

De som opplevde og overlevde bombingen som barn har, i tillegg til det problematiske forholdet at det var de alliertes bomber som drepte så mange sivile, slitt med den fortiing påstanden ”barn glemmer så fort” har beredt grunnen for. Derfor er det kanskje symptomatisk at det er først med den generasjonen som ikke selv var direkte berørt av bombingen at stoffet kan bli gjort til emne for artikler, bøker (Vibeke Løkkebergs bok Allierte kommer høsten 2007), tegneserie og dokumentarfilm (som Ingebjørg Jensen og Sverre Pedersens Sår som aldri leges (2005) vist på NRK1 oktober 2006 ).

Tegneserieboken Bomber over barneskolen er en brokete utgivelse. Foruten selve tegneserien inneholder boken for- og etterord, intervjuer, artikler, nye og gamle fotografier og en fyldig kolofontekst. På innsiden av permene finner vi et kart over området fra før bombingen og et utdrag av en faksimile fra Morgenavisens førstesideartikkel 5.oktober 1944. I den grad boken er tenkt som lokalhistorisk undervisningsmateriale, kan det fyldige tilleggsmaterialet være relevant og motiverende for selvstendige elevprosjekter. Men stilt sammen med det som er hovedteksten, tegneserien, fratas denne mye av sin faglige og estetiske styrke.

Jensens journalistiske tegneserie er knyttet opp til et knippe hovedfigurer: barna Anne, Erik og Ole. Dette er figurer som er konstruert eller bygget opp med utgangspunkt i autentiske menneskers barndomsopplevelser. Sterkest belyst er kanskje historien til figuren Anne. Tegneserien åpner med en rammefortelling. Vi ser scener fra en fødselsdagsfeiring med flere generasjoner i familien til stede. En ballong sprekker og bestemoren Anne skvetter opp og stryker på dør. Når det eldste barnebarnet (en ungdomsskolegutt) spør ”Koffor blir mormor alltid så hysterisk når det smeller”, svarer morfaren at ”[d]et e ikkje nokke å bry seg om. Det e nokke med krigen”. Etter denne replikken blar leseren om og settes tilbake i tid, til en helsides rute fra en flybase i Øst-England tidlig om morgen 4. oktober 1944. På motstående side presenteres vi for en gatescene fra Laksevåg noen timer seinere. Anne og nabogutten Ole er på vei til skolen. I de påfølgende rutene og sidene etableres et bilde av krigssituasjonen i området: tyske soldater, russiske straffanger på vei til arbeid på tyskernes ubåtverft (det egentlige bombemålet), nabokoner og krigens hverdagssituasjoner.

Jensen anvender en rekke rute- og perspektivteknikker for å skape bevegelse, intensitet, nærhet og oversikt. Ikke minst er komposisjonen av rutene spennende og dramatiske når bombene slippes. Her ser vi bombeflyet fra undersiden, slik det gjøres i mange krigsfilmer, og fokus er på bombene slik at perspektivet eller blikket dreies fra å se bombene fra undersiden av flyet til å se dem ovenifra, fra luften, og ned mot bebyggelsen. Når man blar om fra denne scenen, møter leseren bomben i et ultranært bilde idet den treffer taket på skolen.

Tegneserien er gjort med blyant og holdt i sort-hvitt, noe som kanskje skaper nærhet til fotografier og film fra denne tiden. Forfatteren har latt figurene i fortellingen snakke sine respektive språk og dialekter: bergensdialekt, engelsk, tysk og russisk (skrevet med det kyrilliske alfabet). Mange av replikkene fungerer som spørsmål til hendelsene og framhever den forvirringen og frykten som bombene forårsaket. For å holde kontrollen og fokus med stoffet benytter Jensen en overordnet fortellerstemme i mange av rutene. Kanskje er det her tegneseriejournalistikken settes igjennom.

Selv om denne leseren ikke alltid synes dynamikken mellom rutene er like vellykket og figurenes uttrykk ikke alltid like gode (som bruken av veldig store, runde og statiske øyne), forteller Jensen med denne tegneserien en viktig og dramatisk historie. En historie som hun i etterordet selv forbinder med USAs invasjon i Irak. Og nettopp dette kan være en viktig konsekvens av tegneserien, at unge lesere kan komme i tanker om hva det vil si å bli bombet midt i en hverdag, midt i sitt sivile liv. Kan boken motivere til å se paralleller til konflikter og lidelser i vår egen tid, kan den kanskje også spore til ansvar og engasjement.

Tegneseriebokens journalistiske grep satser altså på at styrken i selve hendelsen er nok til å bære historien. Utgivelsens brokete preg skyldes at den ikke stoler på det estetiske uttrykket. Hadde den våget det kunne kanskje historien blitt formidlet enda sterkere.