Bønn om bærekraftig utvikling

Boktittel: Toby Alone

Illustratør: Timothée de Fombelle

Oversetter: Francois Place

Forlag: Walker Books

Årstall: 2008

Antall sider: 392

Som 17-åring danna Timothée de Fombelle (f. 1973) et teaterkompani som oppførte hans egne stykker. Skuespillet Le Phare (Lysthuset), som han skrev da han var 18, nådde et stykke ut over Frankrikes grenser. 34 år gammel publiserte han sin første roman, Tobie Lolness (2006). Det er en fyldig barnebok, kledd i et omslag med grønne blader, der både tekst og illustrasjoner er trykt i mørk grønt. Så å si hele handlinga utspiller seg i et tre, noe som kan høres temmelig monotont ut, hadde det ikke vært for at første setning lyder (i min oversettelse): ”Toby var bare en og en halv millimeter høy, ikke akkurat stor for alderen.”

Vitenskapen mot industrien

I dette treet har de Fombelle skapt en miniatyrverden der det millimeter høye trefolket holder til i bark og mose. Hver gren har sitt styre, mens Det Høye Råd tar de viktigste politiske beslutningene fra toppen av treet. Tobys far er den supersmarte forskeren som kjemper for bærekraftig utvikling. Mot han står kommersielle krefter, personifisert gjennom grådige menn (samt Tobys egen mormor) som korrumperer demokratiet ved å spre frykt for verden utenfor. I hvor stor grad skal det bores etter sevje og kvae? Visst kan det være effektivt å holde snutebiller for å lage huler, men hva hvis de kommer ut av kontroll? Allegorien er mesterlig i alle sine detaljer, og boka er i høyeste grad politisk …korrekt. Etter å ha figurert på IBBY’s æresliste, er den oversatt til 25 språk, blant annet tysk og engelsk. Omtrent samme utbredelse har Georgs hemmelige nøkkel til universet (2008), der Stephen og Lucy Hawking argumenterer tilsvarende iherdig for at det er vitenskapen som skal redde verden.

Leteboring etter sevje

Like mye som en politisk roman, er dette en spenningsfortelling jeg hadde vanskelig for å legge fra meg. Fra første side er Toby på flukt. Drivet skapes gjennom tilbakeblikk. Jeg leser videre for å finne ut hvorfor han flykter, like mye som for å finne ut hvordan han skal klare å unnslippe. Med fare for å røpe for mye: Det viser seg at Tobys far har nekta å gi fra seg oppfinnelsen som kan utnytte sevje som drivstoff. Derfor blir Tobys familie stempla som landsforrædere og fengsla. Jo mer jeg får vite om fortida, jo mer engasjert blir jeg i mulighetene for framtida. Både for Toby og for treet.

Gammeldagse verdier

Dette kunne vært klassisk fantasy, hadde det ikke vært for at boka er kjemisk fri for magi. Sjøl Harry Potter kan virke litt egoistisk og kvisete sammenligna med denne 13-åringen, men Toby har til gjengjeld ingen skjulte krefter på lur. Han er en helt av den klassiske sorten, akkurat som dette er et tradisjonelt samfunn (med vedfyring) der menn utretter store ting mens kvinnene med få unntak lager mat, pynter seg og venter. Toby vinner fram fordi han er smart, rådsnar og utholden. Ærlighet og omtanke står høyt i kurs, og Toby er villig til å risikere alt for å redde mor og far fra fangenskap. Litt for god til å være sann, og derfor antagelig aller best egna for barn i heltedyrker-alderen, 10–13 år .

Den karikerte ondskap

Fortellerstemmen bidrar til å forenkle lesinga: ”Her, mens Toby sover i hulen sin, spoler vi historien seks år tilbake, til tida for den store flyttinga.” Han signaliserer dessuten ganske tydelig hvem som er snille og hvem som er slemme, både ved hjelp av direkte karakteristikker og ved å forklare hva folk tenker og føler. Stilen minner om Roald Dahl, særlig i karikeringa av de onde: ”Han [Joe Mitch] var en av de få som aldri hadde sett eller berørt sin egen navle, fordi utsikten var blokkert av berget han hadde til mage.” Grådigheten blir ikke mindre morsom av at illustrasjonene til Francois Place gir assosiasjoner til Quintin Blake, Dahls faste illustratør. Humoren veier i stor grad opp for ubehaget som kan oppstå hos de som kjenner igjen denne typen utbytting i samfunnet rundt seg. De mange parallellene det er mulig å trekke til samfunnet rundt seg – dersom man har litt basiskunnskap om politikk – er framfor alt imponerende dyktig funnet på.

 For moralsk?

Det er interessant at verken Norge, Sverige eller Danmark er blant de 25 landene som så langt har sikra seg rettighetene til boka. Det vanligste i skandinavisk barnelitteratur er at fortelleren har trukket seg tilbake, og overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner heller enn å uttrykke de politiske verdiene såpass tydelig som her. Spørsmålet er om moralen er så tydelig at boka får en belærende tone, og dermed kan mistenkes for å formidle en nedlatende holdning til leseren. Personlig synes jeg den spennende regien og det velformulerte språket gjør dette til noe langt mer enn en 400 siders økologitime. (For de som ikke leser fransk, kan jeg anbefale denne engelske utgaven ved Sarah Ardizzone, kåret til Storbritannias beste oversettelse i 2008.) Antagelig forteller utbredelsen noe om ulike holdninger til hvorvidt barn bør lære noe av det de leser. Men det kan også hende at forleggerne i Skandinavia ikke synes all verdens oppbyggelige økologiske budskap rettferdiggjør å påstå at alle rike er slemme og at jenter trives best i omsorgsrollen.

Fortellingen avsluttes i bok nummer to, Les yeux d’Elisha (2007), som kommer på engelsk i juni 2009 under tittelen Toby and the Secrets of the Tree.