Bonusbonanza

En morgen står det en fremmed dame på badet hos Amalie. Det er den nye bonusmoren, Mona, som moren og faren har glemt å informere om. Snart flytter det inn flere bonusforeldre. Først kommer Kristine og så tre bonusfedre med nesten like skjegg. Etter hvert blir det så fullt i huset at Amalie slutter å telle. Når det til slutt blir helt kaos på foreldredagen på skolen, må Amalie sette foten ned og kreve at foreldrene nedskalerer antallet voksne på hjemmebane.

Bonus for hvem?

Begrepet bonusbarn og bonusforeldre har en så mye mer positiv klang enn det tidligere brukte ste-prefikset. Bonus signaliserer en raus «jo flere jo bedre»-mentalitet, noe Amalies foreldre synes å ta litt vel bokstavelig i dette tilfellet. Selv om foreldrene påstår at Amalie er en «heldiggris», blir det tydelig for leseren at bonusen i stor grad tilfaller de voksne i fortellingen. De ler og spiller musikk i stuen og snakker om «klima, melodi grand prix, regjeringen, sofatrekk, sånne ting.», mens Amalie trekker seg tilbake til rommet sitt med mobilen. Foreldrenes argument om at alt var mye kjedeligere før, finner ikke helt gjenklang hos datteren. At det er barna som representerer fornuftens stemme her, viser seg i samtale mellom Amalie og venninnen Miranda som utbryter at «det er jo helt sjukt» når alle foreldrene dukker opp i samlet flokk på skolen.

Koselig kaos

Og at det er en litt spesiell situasjon er det ikke noen tvil om. Samlivsbrudd og nye familiekonstellasjoner er jo ikke noe nytt tema i barnelitteraturen. Ofte knyttes konflikten til at mor og far krangler, at barna må påta seg en for ansvarlig voksenrolle, eller må gjøre umulige valg mellom foreldrene. Det absurde i Kim Fupz Aakeson og Signe Kjærs fortelling er at moren og faren til Amalie lever sammen i tilsynelatende harmoni og at innrykket av nye folk bare er noe som skjer litt sånn tilfeldig. Bonusforeldrene er der nettopp i kraft av å være ekstraforeldre for Amalie og knyttes ikke til noen tydelig kjæresterolle overfor mor eller far, noe som bidrar til å ivareta barneperspektivet i teksten. Signe Kjærs fargesterke illustrasjoner leder tankene til et hippiekollektiv fullt av flagrende gevanter, umake tekopper og tovet ull. Allerede i parateksten på de lappeteppemønstrete innsidepermene, signaliseres noe hjemmegjort og koselig. Det er så man får lyst til å ta på seg raggsokker og sette på Joni Mitchell på platespilleren. Slik toner det visuelle ned antydningen til konflikt som verbalteksten formidler.

Mer kaos enn kos

Etter hvert blir det likevel tydelig at det kan være krevende å dekke alles ønsker og behov, noe teksten eksemplifiserer på en humoristisk og konkret måte. Middagene skal ta hensyn til veganere og kjøttetere, fiskeentusiaster og han som bare liker erter. Den samme utfordringen melder seg når hele bonusgjengen insisterer på å lese godnatthistorie for Amalie, men med ulike sjangerpreferanser. Hver kveld blir en tre timers-seanse for å pløye gjennom hestebøker, bløtkakehumor, vampyrfortellinger, rim og regler og bøker om romfart. Samtidig gjelder det plutselig mange ulike regler for mobilbruk, dusjing og rydding. Illustrasjonene bygger fint oppunder det overveldende i situasjonen. Overivrige voksenhender strekker seg etter Amalie fra alle kanter og bombarderer henne med skolesekk og mattebok, gulrot og lusekam. Utenfor soverommet til Amalie strekker det seg en kø av bonusforeldre som venter ivrig på tur med hver sin bok, mens den som faktisk skal leses for ser lettere overveldet ut, der hun sitter i senga. Ingen spør hva slags godnatthistorie hun foretrekker.

Rydding i rekkene

Hvis det stemmer at det trengs en landsby for å oppdra et barn, er det tydeligvis ikke denne landsbyen som bør ta jobben, og enden på det hele er at Amalie tvinger foreldrene til å velge seg én bonusvoksen hver. Dette er altså ikke en bok som moraliserer mot skilsmisse eller peker på den heteronormative kjernefamilien som den beste løsningen. Tvert imot blir alle fornøyde først når far flytter til en egen leilighet med bonusmor Kristine, mens mor blir boende i huset sammen med bonusmor Mona. Og tre mødre lever Amalie helt fint med. Den implisitte kritikken i teksten er i større grad rettet mot at foreldrene glemmer å inkludere barnet i prosessen, med unnskyldningen om at «det har vært så mye». Den elleville overdrivelsen med de sinnssykt mange bonusforeldrene fungerer derfor som et effektivt virkemiddel for å si noe om viktigheten av å snakke med barn om hva som foregår lenge før det står en fremmed på badet med tannbørsten i hånden.