Borch, Anka: To små fjøsnisser

Lengte hjem

I løpet av en tjueårsperiode, fra midt på førtitallet, skrev forfatteren Anka Borch (1899-1971) et ikke ubetydelig antall bøker for barn og unge. Sikkert bøker av vekslende kvalitet, likevel er det nettopp henne jeg stopper ved når jeg blar meg gjennom hylla med gamle barnebøker. Bøker som er eldre enn jeg selv, sant å si, for dette er «arv», eller tjueri, fra eldre søsken (og bøker som egne barn en gang gjorde et mislykket forsøk på å ta ut som forskudd på arv etter meg!) Med nokså mystisk rettskrivning, og handling lagt til «på landet», har de forsyne meg beholdt den friskheten som gjorde inntrykk på meg for en generasjon (og vel så det) siden, og jammen tror jeg de hadde holdt den dag i dag, enda så ”tilbakeskuende” de kan virke.

To små fjøsnisser heter favoritten, den jeg skal konsentrere meg om her, én i en serie på fire. Boka kom i 1943, seksåringen Lars er sendt på landet til onkel Torgeir, for at ungkarsonkelen skulle «se om det var to i gutten til å ta over garden». En forklaring jeg glatt kjøpte, og som jeg ikke har trukket i tvil siden, under utallige gjenlesninger. Nå antar jeg at den krigsslitne familien trengte å få i hvert fall én av ungene vekk fra den harske silda og transtekingen i byen, men det sier forfatteren ingenting om. Hennes ærend er ikke å skildre krigstraumer, men det betyr ikke at hun skaper en romantisk, landlig-pastoral idyll. Å være bortsatt barn, slik Lars er, kan være traumatisk nok, og her fins både sår hjemlengsel og rømningsforsøk. Det er mulig hun hadde et sosiokulturelt anliggende i å skildre (bortskjemte) bybarns møte med landet. Men det var ikke det som berørte meg som barneleser. Jeg fikk leve med i Lars’ humør- og stemningsskifter. For på garden hos onkel Torgeir, og i leik med nabojenta Gro, gis ikke Lars mye tid til å synes synd på seg selv. Det er en forferdelig klisjé at det ikke er langt mellom gråt og latter hos barn. Men det som er sant, uansett alder, er at det ikke er så lett å sture når en er i aktivitet.

Anka Borch var langt fra den eneste som skrev om barn i leik på landet på førti- og femtitallet. Når nettopp bøkene om Lars og Gro har gjort slikt varig inntrykk på meg, har det selvsagt noe med gjenkjennelse å gjøre. Om å være «satt bort» og lengte hjem. Men også om å ha omsorg for dyr. For det store og uforglemmelige som skjer i boka, handler om valpen Julius.

Han heter ikke det fra starten av. Han er den av valpene til elghunden Lisa som blir igjen når dyrlegen har fått den andre. Og som far til Gro, nøkternt og usentimentalt, meddeler at skal slås i hjel. Om Lars og Gro tar affære? Og om jeg, som liten leser var bortimot ødelagt av den thrilleren som utspant seg, når de to ungene først tror de har klart å gjemme valpen, for så å måtte innse at den er borte for alltid? Oioioi, som spenningen griper, og tårene triller den dag i dag!

Men det kan jo ikke ende slik. Og med snedig kløkt, en krimforfatter verdig, klarer forfatteren å lage en løsning som både er intenst spennende og overbevisende. Og sannelig ikke så forutsigbar heller. Julius dukker opp igjen, han, til jul – derav navnet.

Anka Borch skrev om unger og dyr, sammen og hver for seg, med en dyp kjennskap til begge, og med en direkthet i alvoret og humoren som gjør at bøkene hennes aldri er belærende, aldri moraliserende. Og fremfor alt, så vidt jeg kan se, totalt uten religiøse over- eller undertoner. Samtidig lærer de oss noe – empati, kanskje? – med dem som er svakere enn oss. Som trenger oss. Og de forteller meg som voksen noe om leikens, og virksomhetens, betydning, også som terapi. (Lediggang er ikke nødvendigvis roten til alt ondt, men det er skrekkelig kjedelig i lengden.) Som barn tok jeg dette inn ureflektert, og gjorde Lars og Gro og alle dyra til venner som jeg kunne prate med under dyna, før jeg sovnet om kvelden.

Ved gjensyn nå, femti år etter, kan jeg nok smile litt over kjønnsrollemønsteret. Lars kan selvsagt «ikke grine han, som er gutt». Men se om ikke forfatteren forærer oss en liten heltinneskikkelse og identifikasjonsobjekt i Gro, hun som egenhendig spenner Blakken fra, og springer like opp i båsen til Gullgutten, den store, svarte oksen. Som ikke har tid til å leike med dokker, og som heller ønsker seg et «hendig møkkgrev» til jul. Her fikk vi «gjentene» en rollemodell så det holdt.

En viktig bok? Tja. I hvert fall for meg, tydeligvis. Og, altså, minneverdig.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.