Bosnia-Hercegovina, Afrika og Brasil

Egil Hyldmo
Vårt heimland: Bosnia-Hercegovina
127 s. Oktavformat
EGO Media 2005

Bjørn P. Kaltenborn
Eivind i Afrika, møte med Serengeti
41 s. Lite kvartformat
Gyldendal 2005

Esther Eriksen
Ekspedisjon Brasil
160 s. Stort kvartformat
Omnipax 2005

Ut i verden med Egil, Eivind og Edvard

Det er nesten så man skulle tro det lå en didaktisk masterplan bak at disse tre geografibøkene for barn og unge foreligger forholdsvis samtidig. Lest sammen og mot hverandre gir de gode perspektiver på forfatterstemme, synsvinkel og valg av studieobjekter i geografiboka.

1.
Egil Hyldmos bok er informativ, håndbokaktig, og minner i hovedsak om den type bøker som man i bibliotekene setter emneordet ”Samfunnsanalyser” på. Hyldmo gir mange ulike innfallsvinkler til det nye landet Bosnia-Hercegovina, og jeg må innrømme at jeg etter å ha lest boka forstår mye om forhistorien til krigen, om krigen og om etterdønningene, som mer allmenndannede mennesker kanskje har visst lenge.

Likevel er det noe som skurrer ved boka, og jeg tenker meg at det kan skyldes at forfatteren mangler en forlagsredaktør som å bryne seg på. Etter at Hyldmo i 1998 fikk Skolebibliotekarprisen for Ulveboka har han ”trukket seg vekk” fra de store forlagene. Veien fra Samlaget via lille Snøfugl forlag til eget forlag med (det forhåpentligvis selvironiske) navnet EGO media, virker som en vei bort fra eksterne bremseklosser og inn i et selvstyr som ikke nødvendigvis er av det gode.

Boka tangerer mange sjangre. Det er sider her som er leksikalske. Noen kapitler er utredende normalprosa, men det finnes også innslag av reiseskildring med forfatteren til stede i første person. Boka har 4-5 helsider med gjengitte sagn og eventyr, og i margen finnes det blant annet et utvalg «bosnier-vitser», ikke ulike våre molbovitser. I tillegg er tre bosniere presentert på omslaget og i innledningen. De er 22-24 år gamle, og bor i dag i Trondheim. I bokas fem siste kapitler bidrar de med korte utsagn om kultur, fritid og skole, slik de husker landet sitt. Aller sist i boka står deres minner fra krigen.

Jeg er litt skeptisk til denne boka. Av og til får jeg følelsen av at forfatteren ikke har en klar idé om hvilke forkunnskaper han kan forutsette hos sin implisitte leser. Noen steder spisses teksten på en journalistisk-dramatisk måte, og en leser som forventer en forklarende tekst, hvor årsak følges av virkning, kan miste oversikten. Tydeligst blir dette i kapittel 4, ”Landet i krigen”. Kapitlet åpner med tapstall, en soldatvits og krigsforbryterdomstolen i Haag; mens en redegjørelse for de forholdene som førte til krigen kommer flekkvis og senere.

Det finnes også noen små faktafeil. På side 68 plasseres Sarajevo i Øst-Europa, lenge etter at vi har fått vite at Jugoslavia ikke tilhørte østblokken, men ”de alliansefrie”. På side 67 lager han nyordet ”urplante”, der jeg lurer på om han mener endemisk.

Boka er i et smalt oktavformat, (14×22 cm). De fleste sidene har et bredt felt (7 cm) til brødtekst, og en smalere marg (4 cm) til faktaruter, vitser, notiser og anekdoter. Forlaget sier at det lille formatet gjør boka egnet som reisehåndbok. Jeg er ikke overbevist om at formatet er heldig, boka har for små sider med for mange store bilder til å bære designidéen om løpende brødtekst og margtekster. Det er heller ikke alltid like konsekvent hva som er brødtekst og hva som er margtekst.

2.
Kaltenborns bok er den mest tradisjonelle naturreportasjeboka. Forfatteren er ansatt ved NINA – Norsk institutt for naturforskning; og vi blir på første tekstside fortalt at ”Eivind er ti år, og er med far på feltarbeid i Afrika. Far er forsker og jobben hans er å studere menneskene og dyrene som bor ute på den store savannen”. Boka er i 8 kapitler, og følger Eivinds reise ”inn i Afrika”. Første kapittel er ”møte med savannen”, neste kapittel introduserer ”Huset i Serengeti”, deretter kommer dyreartene én etter én. Det niende kapittelet er epilogen ”Hjem igjen”, med sluttreplikken ”Far, tror du vi kan komme tilbake hit en gang? undrer Eivind”.

Bildene utgjør 40-75% av hver dobbeltside. Fotografiene er både panorama av landskapet, nærbilder av dyr, og av mennesker som arbeider med (bevisstløse) dyr. I ett kapittel er det bilder av afrikanere.

Boka vekker en ambivalens i meg. Fotografiene og formgivningen er av god, høy kvalitet. Teksten er jevnt god fortellende, og veksler mellom en episk tekst om hva Eivind (og far) opplever, og små faktabokser om artene de møter. Fra en side sett er dette altså en dyktig gjennomført bok som hviler støtt i en sjanger som er erfart som velfungerende.

Fra en annen side er denne sjangermakeligheten et problem. Boka er formgitt for vår tid, men når man ser bort fra fargegjengivelsen og noen klær kunne bildene like gjerne vært fra 60- eller 70-tallet. Og teksten er like sjanger-stabil. Når jeg leser denne boka, er det som om jeg hører Hans Chr. Alsviks voiceover-stemme fra flere årganger med naturreportasjoner. Både forfatter og forlag befinner seg på trygg grunn, og det er jo en ærlig sak, men burde vi ha høyere krav? Denne ”nøytrale” fortellerstemmen gjør at forfatteren / faren blir usynlig i sin egen bok. En side av samme sak er at Eivinds dagbok, som vi får høre om i en billedtekst, ikke gjenspeiles i boka. Eivind blir en stum reisende, bare et redskap for forfatteren.

Neste hovedproblem: Jeg blir provosert av at masaiene er gitt et egen kapittel i boka, sideordnet med de ville dyrene, jeg hadde nær sagt ”med de andre ville dyrene”. Selv i en billedbok for barn er det absolutt nødvendig å lage en versjon av Øst-Afrikas geografi og historie som gjør masaiene til selvstendige aktører, og ikke til turistattraksjoner og objekt. Lest side ved side med historien om Edvards år i Brasil, blir denne forskjellen i møtet mellom hvit og brun ekstra tydelig.

3.
Esther Eriksen tar med seg sin 10-årige sønn Edvard og sin nye samboer til Brasil på et sabbatsår. Hun har fått stipend fra faglitterært fond, og skal skrive bok fra der hun er, mens hun er borte. Det er gjort før, den første parallellen jeg kommer på er Diana og Stein Hoffs barnebok fra sin jordomseiling. For Omnipax er dette den femte boka i deres uoffisielle ”geografiserie”, etter bøker om Australia, Japan, Mandela og Irland.

Forlaget presenterer dette som en bok som betrakter ”Brasil fra knehøyde”. Og når man er ferdig med blødmene om kortvokste 10-åringer og langbente mødre, må man gi dem rett. Forfatteren har lagt god vekt på å beskrive et Brasil med 10-åringens synsvinkel. Det betyr at det står mer om fotballspillere og farlige dyr, enn det står om presidenten og statsforfatningen.

Boka inneholder kapitler om reisen til Brasil, om stedet de bor, om bading og fritid, om en reise på Amazoonas og dyrene der, og om fotball. Det siste kapitlet er nok mer preget av sosialantropolog-mammaens faglige blikk og beskriver tradisjonell kampsport, afrobrasilianerenes blandingsreligion og karneval. Det eneste vi savner måtte være litt mer utførlig skildring av skolelivet. Boka forteller muntlig og greit, bruker du-henvendelse til leseren; og hvert kapittel veksler mellom reportasje, faktarammer, kuriosa og Edvards dagbok.

Boka er gjennomillustrert med fargefotografier, og det er fra 40-60% bilder på hver dobbeltside. Den episke (brød)teksten er satt med en serifskrift, mens faktastoffet er satt med en sans serif. Denne todelingen av teksten er etter min vurdering markert for utydelig.

Teksten følger Edvards blikk, tanker og føtter gjennom dagene og landet. Edvards egen stemme kommer til uttrykk på flere måter: i dialoger i reportasjene fra familielivet, gjennom listene over hans favorittdyr og –fotballspillere. Gjennom dagboknotatene i jeg-form. Og gjennom moralske epiloger til noen avsnitt, hvor vi får høre at ”I bilen hjemover er Edvards hode fullt av tanker”. Jeg er usikker på akkurat dette siste forfattergrepet; jeg synes det virker litt sjangerfremmed.

I utgangspunktet er Eriksens tredjepersonsforteller like upersonlig og distansert som Kaltenborns. Selv om begge er foreldre som forteller, og begge er til stede i handlingen, gjør de sitt beste for å gjøre seg selv usynlig. Når Brasil-boka likevel virker mer personlig skyldes det altså ikke fortellervinkelen i seg selv. Noe av forklaringen ligger selvsagt i at Serengeti-turen virker som en halvlang ”studieferie” for far og sønn, mens Brasil-turen varte ett år og omfattet en hel familie. Den største grunnen til at Eriksen har skrevet en mer personlig bok, er likevel valget av objekt. I boka om Serengeti er det Serengeti som er objektet. (Gutten Eivind kan på sin side kanskje kalles ”objektivet”?!). I Eriksens bok er det (stort sett) Edvards møte med Brasil som er objektet. Det borger for en mer personlig fortelling.

4.
Hyldmos bok bygger på intensjoner som er bedre enn redigeringen. Kaltenborns bok er på sin side redigert så stramt inn i sitt klassiske format at det nesten ikke trengs intensjoner for å gjøre den god. Eriksens bok har en klar idé, og gjennomfører den gjennom nesten hele boka. Hver for seg gir de engasjerte og verdifulle inntrykk av en verden som kommer stadig nærmere. Sammen gir de innsikt i (barne)bokskrivingens ”do’s” og ”don’t’s”.