Mitt barnebokminne - av Kristin Ørjasæter,
lektor ved Århus Universitet
Tamar og Trine
Brænne, Berit

Aschehoug, 1958

Brænne, Berit: Tamar og Trine

Å reise langt av sted

Den første boka jeg leste selv var Hans Aaneruds Sidsel Sidsærk. Vi satt på en strand ved Vesterhavet, min mor og jeg. Hun leste i noen små, gamle hefter, da hun var ferdig med det første la hun det fra seg i sanden og tok fatt på neste, mens jeg plukket opp det som lå i sanden og begynte å lese selv. Det må ha vært sommeren mellom første og andre klasse, jeg må ha vært syv, og det var den første boka jeg leste selv. Jeg husker ikke stort av innholdet, men jeg husker den hvite sanden, og den lange stranden. Lillesøsteren min lekte i vannkanten og faren min gikk tur. På ett eller annet tidspunkt kom han gående mot oss i horisonten. Men han gikk lange turer, søsteren min likte seg godt i vannet, og moren min hadde en hel bok å lese, så jeg kom ganske langt allerede den første dagen der på stranden.

Senere leste jeg mange bøker selv og jeg har nok glemt de fleste. Men den nylig avholdte negerdebatten brakte noen av dem tilbake til meg. At Pippis pappa skulle være negerkonge tok jeg ikke på alvor, for på tegningene var både hun og moren hvite, og det var han også. Han var kanskje konge, men neger var han ikke. Lille svarte Sambo var neger, for han var svart, og han hadde bastskjørt. På fredager gikk jeg på barnedans, der hørte vi Vesle Hoa på plate og danset til, og når det var foreldredag og vi skulle opptre hadde vi på oss noe som skulle forestille bastskjørt, men ring i nesa, det hadde vi ikke. Vi danset Snehvit og de sju dvergene også, vi visste at det vi danset var eventyr. Og vi visste godt at det var ikke slik i Afrika som i sangene, de hadde ikke bastskjørt på i virkeligheten.

Tamar er den første afrikaneren jeg leste om som jeg trodde på. Han er fra Marokko og er broren til Trine som er fra Sandefjord. Hun bor på en stor båt der pappaen hennes er kaptein. Da de lå i havna i Marokko sto Trine ved rekka og så ned på guttene som lekte på kaia. Etter hvert skjønte hun at de ikke hadde noe sted å bo og at det ikke var noen voksne som passet på dem. De passet på hverandre og sov der de kunne finne skjul. Men én av dem var syk, og det var Tamar. Og Trine ville gjerne hjelpe ham, så hun tok ham i hånden og fikk ham på sykehus, selv om han var redd. Hun ble hos ham og ville ha ham til bror, og til slut fikk hun det jammen som hun ville.

I bok nr. to bor både Tamar og Trine på båten, denne gangen seiler den til et land i Asia, jeg har glemt hvilket. Der får de seg en søster, hvordan har jeg også glemt. Det jeg husker er den inkluderende tonen i familien, og det at det alltid fantes hjerterom og køyeplass for én til. Til sist fikk de også en svart bror fra slummen i USA. Ham var det faren som fant på egen hånd. Tom var redd for at de andre ikke ville ha ham fordi han alltid gjorde noe galt, men alle forsto at det var fordi han ennå ikke hadde lært bedre. Det var aldri noen som ble sinte i Tamar og Trine-bøkene. De bare reiste langt av sted og ble kjent med andre land og folk.

Hos Berit Brænne er mor mor på fulltid, og far er en veldig god kaptein med masser av tid til å være far i tillegg. Alle barna har hver sin personlighet og kulturmøtene går riktig glatt. Når jeg leser dem i dag tror jeg ikke på dem på samme måte som da jeg var liten, for de skildrer en idyll. Derimot oppdager jeg den høye språklige kvaliteten hos Berit Brænne. Den er fremdeles egnet til å ta leserne med ut på reise til fremmede havner og strender.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildning av forsiden. Boka fins i deres samling.



Kommentarer