Bringsværd, Tor Åge: Den store boken om norrøne guder

DEN MAGISKE MYTOLOGIEN
Det å velge ett barnebokminne er en veldig vanskelig ting for en barnebokforfatter. Jeg vil gjerne nevne mange. Det måtte et par samtaler med mamma til før jeg kom fram til en bokserie som både står sterkt i minnet, og som symboliserer aspekter ved min oppvekst som ble veldig viktige for meg som forfatter.

Jeg vokste opp i et typisk ikke-kristent hjem. Broren min og jeg gikk livssyn framfor kristendom (før KRL/RLE ble introdusert), og da det var jul, var det det førkristne vinterblotet som fascinerte, ikke historien om Jesusbarnet i Betlehem. Og det var slike fortellinger om det gamle Norge som etter hvert introduserte meg for mitt barnebokminne: den norrøne mytologien. Gjendiktet av Tor Åge Bringsværd i tretten nydelige billedbøker, som da jeg var liten het Vår gamle gudelære. Nå er alle historiene samlet i praktboken Den store boken om norrøne guder.

For en liten jente som allerede da elsket eventyr og fantasi, hadde jeg funnet min egen, lille gullgruve. Den norrøne mytologien hadde alt: Helter, skurker, magi og mystikk. Reiser, veddemål og slagsmål, og en orm så lang at den strakte seg rundt hele verden. Også var det jotnene: Disse herlige skapningene man hatet og elsket, som var Odins blodsbrødre det ene øyeblikket, og som truet hele Åsgard det neste. Og fra Utgard, jotnenes rike, og til Åsgard, kom min store fascinasjon i den gamle gudelæren: guden (og jotnen) Loke, tricksteren. Det var alltid en god fortelling når Loke var i sentrum – som da han forvandlet seg om til en hoppe, ble gravid og fødte Odins firebeinte hest Sleipner, eller da han måtte binde familiejuvelene til hornene på en geit for å få jotnen Skade til å le. Loke var mystisk, komplisert, morsom og farlig. Og han står ved roret når skipet Naglfar reiser fra Utgard til Åsgard under Ragnarok, verdens undergang.

Møtet med Loke og den norrøne gudeverden var mitt første steg mot drømmen om å skrive fantasy. Jeg diktet utallige historier i barndommen og ungdomsårene, og fikk et herlig gjensyn med gamle minner da Den store boken om norrøne guder kom ut i 2002. Da gikk jeg på videregående, og til min store glede oppdaget jeg mange, nye aspekter ved historiene. Jeg fant underliggende symbolikk, og overraskende mye dybde. Og jeg gjenoppdaget Loke. Denne karakterens kompleksitet ble enda tydeligere for meg da, og han har siden vært, sammen med Snusmumrikken, en av de litterære karakterene som har inspirert meg mest.

Det har irritert meg at den norrøne mytologien flere ganger har blitt misbrukt. At Tors hammer, et bilde på vår historie og våre forfedres gudetro, forbindes med nynazisme. Jeg nekter å la den slags holdninger legge beslag på en så viktig del av vår kulturarv, og jeg fortsetter å la meg inspirere av den norrøne mytologien i mine fantasybøker. Jeg liker at de norrøne gudene ikke var feilfrie, eller allmektige; de hadde menneskelige trekk og begikk menneskelige tabber. Men de var gode på bunnen, og levde gode liv. Liv de våget å nyte til det fulle, om det så involverte litt for mye mjød, litt for mye damer, eller en heidundrendes slåsskamp med troll og jotner. I mine bøker har jeg skapt en egen gudelære, og jeg har forsøkt – og håper jeg har klart – å gjenskape litt av den magiske mytologien som virkelig tok pusten fra meg da jeg var liten.