Brødrene Løvehjerte
Astrid Lindgren

Damm

Brødrene Løvehjerte

Brødrene Løvehjerte har satt store avtrykk hos fotograf Marie Sjøvold. «Den overveldende følelsen av at noe så trist, også kunne være fint, for guttene skulle møtes igjen og dra på nye eventyr sammen.»

Det var flere bøker som dukket opp i mine tanker da jeg skulle skrive om mitt barnebokminne. Noen favoritter spratt frem, mens andre har har jeg måttet grave frem, og med dem glemte minner. I min familie hadde nok Barnas egen sangbok av Jon­Roar Bjørkvold de mest slitte permene, og jeg elsker fremdeles å dra på eventyr med Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Den lille Prinsen av Antoine de Saint­Exupéry. Etter å ha lest boken Jørgen+Anne=sant av Vigdis Hjorth la jeg og mine venninner skumle planer om å sende falske kjærlighetsbrev og fletteklipping. Heldigvis ble det med planene.

Ett av mine sterkeste barnebokminner, har jeg fra biblioteket som jeg ukentlig gikk innom på vei hjem fra barneskolen. Vel, det er rart med minner. De er som drømmer. Steder, mennesker og hendelser kan opphøre, forsterkes, transformeres og blandes. Hver gang jeg åpner en bok som jeg ikke har sett i siden jeg var barn, er det som en bølge kommer over meg. En bølge av lukt, tilstedeværelse, papir og minner. Store kraftige bilder som beveger seg. De lever, og jeg blir sugd tilbake inn i min barndoms opplevelse av boken. Dette varer dessverre kun i noen få sekunder. Så tar boken tilbake formen og blir en av mange bøker. Kun et objekt sett gjennom mine voksne øyne. Sidene mister sin fylde, og tegningene blir sorte streker på hvite ark. Fine, men flate og stille. De få, suggerende sekundene tilbake i barndommen får meg til å huske det komplette universet barnet går inn i når boken åpnes.

f35c25021b4cd5b7b1a64359bad60ee6e3660d1182f0798e86fbc0e3Tilbake til biblioteket en gang på begynnelsen av 90-­tallet: Jeg sitter ved et stort, rundt trebord. Det er litt for høyt for meg og jeg dingler med bena, men det plager meg ikke. Jeg hører en stemme fortelle om to brødre. Kavring heter den ene. Han ligger i en seng, svetter og puster tungt. Jeg vet ikke om fortellerstemmen er min egen, eller om noen leser for meg. Jeg vet ikke om det er begynnelsen eller slutten av boken, men det er slutten på den lille guttens liv. Hyllene i biblioteket blir transparente og svinner hen, og en seng dukker opp der hyllene stod. To senger. Jeg kan se de to guttene. De skal ri gjennom Kirsebærdalen med frodige, blomstrende trær. Og de skal sitte rundt et bål og lytte til fiendens samtaler. Men nå ligger Kavring alene i leiligheten. Og leiligheten er i biblioteket der jeg sitter. Jeg hører lyden av et nebb mot en rute, ser en fugl utenfor. En due tror jeg det er. Den står nesten stille i luften helt oppe i mønet på biblioteket, og ser på gutten i sengen. Den lille gutten dør. Dette er alt jeg, 20 år senere, kan gjengi fra Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren, men boken har allikevel satt store avtrykk i meg. Det var nok mitt første møte med døden og barn som dør. Og den overveldende følelsen av at noe så trist også kunne være fint, for guttene skulle møtes igjen og dra på nye eventyr sammen.

På tross av at jeg selv som barn var sikker på at jeg skulle bli forlatt eller dø ung, opplever jeg at de fleste barn jeg snakker med har et svært naturlig og ukomplisert forhold til døden. Da datteren min som treåring var ute og fløy satt hun klistret inntil ruten og tittet intenst ut av vinduet. “Mamma, jeg kan ikke se mammaen til Pippi. Og hvor er farfar?” Jeg forstod ikke hva hun mente, og måtte be henne utdype det for meg. “Mammaen til Pippi er en engel i himmelen, og farfar bor også oppe i lufta, så hvorfor kan jeg ikke se dem?”

Jeg har fremdeles flere barnebøker jeg jevnlig leser og finner mot og inspirasjon i. Og heldigvis har jeg fremdeles et lite lerret mellom pannen og nesetippen som rulles ned når boken slås opp.

 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

Marie Sjøvold_litenMarie Sjøvold er fotograf og har gitt ut boken Dust catches light (Journal, 2011) og er med i utgivelsen Norwegian Journal of Photography (Journal, 2013). I tillegg har hun selvpublisert bøkene Pust(2006), Disappearing Hours (2007) og Just a small piece of nature at the centre of their universe (2014).

Marie sender stafettpinnen videre til Nina Strand som også er fotograf og driver kunsttidsskriftet Objektiv.

 



Skrevet av:

,

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.