Brokete leksjoner og snedige narrestreker

Ragnar Aalbu er en mangesidig forfatter og illustratør, men hans tilbøyelighet for snedige ordspill og minimalistisk formspråk – gjerne i retrostil – skinner alltid igjennom. Den produktive forfatteren som nylig rundet 50 år, har hele 15 utgivelser bak seg, deriblant flere prisbelønte bøker. Nå er han også nominert til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for fjorårets billedbok Krokodille i treet.

Agurknyheter og kongelig humor

« – DEN ENESTE BOKA I LANDET SOM HAR SATT AV EN HEL NATURFAGSIDE TIL VERDENS ANTAKELIG MINSTE AGURK!» Utsagnet møter oss på innsiden av coveret idet vi åpner boken, og dermed vet vi allerede en god del. For hva gjør man når vikaren er syk? «Løsningen er ofte Ragnar. Han er en slags vikarenes vikar. Ragnar er det man kaller en kriseløsning.»

Vikarlærer Aalbu tar oss gjennom en omfangsrik kosetime, fra skolekjøkken med fokus på kjøtt, til «Stillelesning spesial» med gamle krimgåter fra Geitostølen. Nei, det er ingen skrivefeil, bare en av Aalbus tørrvittige ordleker, i god Donald Duck-tradisjon. Videre får vi en leksjon i kongetelling, der medlemmene av Kongehuset representerer hvert sitt tall. Men et av tallene mangler, og dette går ikke ubemerket hen. Vikarlærervikaren mottar følgende e-post fra Kongen:

«Nei, nei, nei. Jeg likte ikke telleboken. Den var meget tåpelig. Det synes dronningen også. Dessuten var den feil. Det manglet et tall. Jeg merket det nok. Og dronningen spiser faktisk ikke kjeks, for kjeksene er mine. Slik en dum bok. Ta den bort. Hilsen Kongen»

Som en rød tråd gjennom alle fagene, finner vi agurken: «HUSK NATURFAGSIDEN MED BILDE AV VERDENS ANTAGELIG MINSTE AGURK. WOW.» Noen sider senere får vi nok en helsides formaning: «OBS! DET ER IKKE LANGT IGJEN TIL NATURFAGSIDEN MED BILDET AV VERDENS ANTAGELIG MINSTE AGURK. SPENNENDE!» Og ganske riktig; omtrent midt inni boken finner vi selveste naturfagsiden med en pil som peker ned mot en bitteliten buet strek, på størrelse med et komma, med underteksten «Verdens antagelig minste agurk». Blar vi om til neste side, kommer en nærmere orientering om saken: «Rektorer over hele landet har mottatt en strøm av sms’er og e-poster fra skolebarn (og lærere) som synes forrige side ble for dum. Altfor dum!»

Og slik forløper handlingen i denne boken, der agurken får spille rollen som gulrot, så å si, i tillegg til å bli symbolet for nonsens og useriøse nyheter. For han driver jo regelrett gjøn med oss, denne vikarlæreren, forfatteren og illustratøren.

Voksne narrestreker

Det er ikke første gangen Aalbu leverer narrestreker. For tre år siden anmeldte jeg boken Opp og frem 1945 for tidsskriftet Numer. Selv om dette var en konstruert faktabok fra etterkrigstiden, har den flere likheter med Vikarlærer Aalbus kosetime. Begge bøkene har et metafiktivt perspektiv, der forfatteren opptrer som «seg selv»; Ragnar Aalbu, lærersønnen fra Oppdal, redaktør av faktaboken og vikarlærer i kosetimen. Begge har et fragmentarisk preg, som en form for oppslagsbøker. Det må likevel tilføyes at Vikarlærer Aalbus kosetime ikke når helt opp til den gjennomførte faktaboken fra etterkrigstiden. Tittelen Opp og frem 1945 etterlot heller ingen tvil om at boken først og fremst var adressert til et voksent publikum.

Hvem som er målgruppen for Vikarlærer Aalbus kosetime er mer usikkert. Den fremstår i større grad som en billedbok for barn og ungdom, men referansene og språkbildene er fortsatt fundamentert i en voksen tilnærming. I «Kongelig tellebok» finner vi  karikaturer av Märtha og Ari, henholdsvis med englevinger og den slentrende replikken «Halla, folkenz». I fargeleggingsboken «Fargelegg med Einar Gerhardsen» skal man fargelegge «den nye bydelen Lambertseter». Visst kan dette også ha sin underholdningsverdi for barn, men meningsinnholdet er utvilsomt rettet mot en voksen leser. Det finnes imidlertid noen unntak, som den lille tegneserien «Anna And presenterer DEN STORE BADEDAGEN», der barna vil ha utbytte av både tegningene og humoren.

Utsøkte illustrasjoner

Boken har mange gode kvaliteter, fra tørrvittige ordspill til snedige, tidvis utsøkte illustrasjoner, i kjent Ragnar Aalbu-stil. Et godt eksempel er avsnittet «La oss snakke om elefanten i rommet», der tegningen av en elefant som svever i verdensrommet fyller en dobbeltside. Elefanten gir både assosiasjoner til den første hunden i verdensrommet; Laika, og uttrykket om «elefanten i rommet». Et annet avsnitt som utmerker seg, er oppslaget om tenner fra «Statlig informasjon for barn og unge». På den ene siden ser vi portrettet av et babyansikt som smiler med én tann. Under bildet står det «1 år». På den andre siden ser vi portrettet av et barneansikt som smiler med en manglende fortann. Under bildet står det «8 år».

Generelt fremstår boken som sprikende, fra geniale partier til overfladisk fyllmateriale. Kanskje er det også et bevisst grep; en kosetime har sjelden noen klare føringer.