Tittel: Trollskallen
Tekst: Alexander Løken
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2014
Antall sider: 208

Brutal ekspedisjon i norsk eventyrland

I den norske naturen ligger det mektige krefter i dvale. Hva skjer om trollene vekkes til live? Hva har en fjortenåring å stille opp med mot en fysisk overlegen motstander?

Vi er i Kristiania på slutten av 1800-tallet og barnehjemsgutten Edvard Frost utbryter at livet er begredelig. Tristessen snur raskt, for snart er Edvard på en livsfarlig ekspedisjon i norsk villmark, som avdekker hva som egentlig skjuler seg i skogene i Østerdalen. Debutanten Alexander Løken har skrevet en fartsfylt spenningsroman som henter stoff fra norske undereventyr og narrative mønstre fra europeisk fortellertradisjon. Romanen holder seg både stilistisk og tematisk godt innenfor sjangergrensene. Her er knapt et hvileskjær – fra start til slutt går det som det suser, når godhet og ondskap atter en gang måler krefter.

Ungdomshelt

Trollskallen har et tydelig dickensk utgangspunkt. Edvard er 14 år gammel og livnærer seg ved å løpe ærender for kjøpmenn i Kristiania. Det er nærmest et sjangerkrav at helten i spenningsromaner, spesielt i fantastiske romaner, befinner seg på utsiden av samfunnets rekker. Det gjelder også her – Edvard er sannsynligvis foreldreløs. Barnehjemmet han bor på later til å være en rekrutteringsarena for kriminelle gjenger, men Edvard holder seg unna den karrierestigen.

Utenom det er det ikke stort vi får vite om ham, men han har et rykte på seg for å være pålitelig som løpegutt, og det er et mystisk oppdrag fra professor Wolf som kvalifiserer Edvard til å være med i den videre handlingen. Rüdiger Wolf er en gammel professor i historie, ekspert på myter og overtro. I Østerdalen er det funnet en svær hodeskalle, etter sigende en trollevning, med mistenkelige inskripsjoner på. Dette må undersøkes. Oppdragsgiver er Lucian Leopold Mink, kjent som Samleren, en rikmann som er lidenskapelig besatt av artefakter og relikvier.

Den norske skogens hemmeligheter

Professoren og Edvard reiser ikke aleine på det som skal vise seg å være alt annet enn en fredelig vandring på norske turstier. Oppdageren Lazarus er Minks mest trofaste mann. I tillegg er det nok av lokalfolk som har sitt å si om ekspedisjonen, men det er kun jenten Alma som blir med. I likhet med Edvard har hun et uavklart foreldreopphav. På omslaget finner vi disse fire karakterene. De står dypt inne i en skog, beina plantet i en myr, og i bakgrunnen lurer en diger skikkelse med utstående ører og øyne som glinser. Mørke farger og høye, nakne trær lager stemningen, her er nok av gotiske trekk som helt sikkert appellerer til lesere som søker gru, uhygge og heroisk innsats.

Edvards oppgave på ekspedisjonen er å bære på kisten med trollskallen i. Det får avgjørende betydning for plottet at trollskallen er med, men på dette tidspunktet i fortellingen virker det rart at de velger å bære med seg en så tung gjenstand uten å ha en klar hensikt med det. Raskt åpenbarer landskapet vesener som vi kjenner til fra forestillinger om det underjordiske i eventyr og i overtro. Tidvis minner den gradvise avdekkingen av trollene om filmen Trolljegeren fra 2010. Finnes trollene, eller er alt bare iscenesettelser? Her kommer svaret raskt: I den norske skogen finnes det ikke bare én type troll, men ulike underjordiske skapninger. Likheten med filmen er stor og det er ikke rart, ettersom de må ha de samme litterære foreleggene.

Framstillingen av skogen er uhyggelig, det er aldri et øyeblikks hvile, potensielle farer lurer overalt. Fra å være en oppdagelsesferd, endrer fortellingen karakter. Noen århundrer tilbake sto et foreløpig siste slag mellom troll og vetter, vettene vant, men inne i trollskallen er fremdeles sjelen til Trollkongen gjemt. Når sjelen hans slipper ut av trollskallen, befinner ekspedisjonen seg midt i en ny strid mellom de underjordiske vesenene. Her finner vi likheter og referanser til norrøn mytologi, til Tolkien-universet og Harry Potter.

Endimensjonale karakterer, handlingsmettet språk

Persongalleriet er sterkt typifisert. Jeg vet ikke om Edvards få og allmenne karaktertrekk skal gjøre det lettere for leseren å identifisere seg med ham. Fortelleren røper lite informasjon om hva Edvard, eller de andre karakterene, tenker og føler. Det begrenser seg stort sett til formuleringer som «så forvirret ut» eller at «en nærmere titt fristet voldsomt». Innimellom påstås det at Edvard føler seg ensom på ekspedisjonen og har hjemlengsel, men når vi tenker tilbake på hvordan livet hans i Kristiania var beskrevet, er ikke det en helt enkel tanke å følge. Jeg lar meg sjelden engasjere av karakterenes emosjoner, kanskje som følge av de gjennomsiktige rollene hver er ment å spille, og det enkle følelseslivet.

Handlingen skyves hele tiden hurtig framover gjennom et dramatisk språk og mange actionfylte scener. Det kan være et naturlig valg i en spenningsroman for aldersgruppen 10–14 år. Likevel ser jeg for meg at større språklig variasjon hadde gjort teksten mer leservennlig. Når det hele tiden kommer ny informasjon, kan det være vanskelig å få med seg alt. Flere ganger måtte jeg sjekke opp sentral informasjon fra tidligere scener underveis. Et tomrom i teksten trenger ikke starte med at Edvard sovner eller besvimer av utmattelse. Jeg savner flere refleksjoner og tilbakeblikk underveis.

Spennende tendenser

Løken har skapt et fruktbart univers som ikke er tømt for stoff, og det legges tydelig opp til en oppfølger. Da håper jeg at karakterdybde og karakterutvikling får større plass. Skjebnen til Alma er et punkt som med fordel kunne blitt undersøkt i større grad. Hva vet hun egentlig om sitt opphav? Plottet er overbevisende komponert, det er etter hvert mange tråder som må knyttes sammen, og flokene som gjenstår får vi håpe blir nøstet opp i en oppfølger. Det er et tiltalende spenningsunivers Løken har skapt, og noe større språklig variasjon kan være med å løfte leservennligheten, og kanskje kan vi bli bedre kjent med karakterene.



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.