Brysom romantikk

Da Allie blir arrestert for tredje gang på ett år, bestemmer foreldrene hennes seg for å sende henne til kostskolen Cimmeria Academy. Det er en «unik utdannelsesinstitusjon» hvor telefoner, datamaskiner og internett er forbudt. Etter noen innkjøringsproblemer finner hun seg til rette, både sosialt og faglig. Dette til tross for at skolen ikke er for problembarn, som Allie tror, men for høyt begavede elever. «Jeg tror de oppdrar oss til å styre verden, eller noe» sier Jo, som blir Allies nærmeste venninne.

Allie får utdelt et mystisk reglement, hvor punkt nummer fem lyder «Særskilt dyktige elever kan få tilbud om å delta i nattakademiet. Det er kun ytterst få, spesielt utvalgte elever som får dette tilbudet; hvis du ikke er blant dem, må du ikke forstyrre eller på noe vis forsøke å skaffe deg adgang. Elever som gjør dette, blir utvist umiddelbart». I tillegg er identiteten til elevene i nattakademiet strengt hemmelig, og det samme gjelder aktivitetene deres.

Uten å avsløre mer om nattakademiet (jeg vil helst unngå utvisning), kan jeg si at de hemmelige aktivitetene ikke står i forhold til hva formålet med nattakademiet er. Tilgang til internett ville faktisk vært en faktor som gjorde dem bedre rustet til det de skal, enn de fleste andre tingene de foretar seg.

Frustrerende spenning

Forfatteren bruker cliffhangere i en så stor grad at jeg til slutt bare blir irritert istedenfor nysgjerrig. Vanligvis synes jeg dette fungerer best dersom svaret på «hva skjer nå», som stilles på slutten av et kapittel, besvares relativt snart etterpå. I hvert fall når historien fortelles av/om én person. Siden vi møter henne allerede på siden etter, ville det være naturlig at hun fortsatte med å gi en slags forklaring. Resultatet av stadige utsettelser kan fort bli at leseren føler seg lurt. Kunsten å få cliffhangerne til å gli naturlig inn i teksten, så leseren nærmest ikke merker at hun blir utsatt for et relativt billig triks, er ikke C.J. Daughertys sterke side.

For lesere som led seg gjennom de romantiske passasjene i Twilight, der Edward Cullen snek seg inn på Bellas rom om natten for å se på at hun sov, vil Allies møter med Carter og Sylvain være, om mulig, enda verre. De har begge en underlig tendens til å dukke opp der Allie er når hun trenger dem, i en slik grad at det unektelig blir komisk.

Sylvain er den sjarmerende, populære franske gutten som alle jentene vil ha, men som ingen får. Utenom Allie, selvsagt. Han kaller henne ma belle, og spår henne i hånden «med en berøring lett som et katteværhår». Hans erkerival Carter er mørk og mystisk, og har rykte på seg som skolens rundbrenner, men til hans forsvar: Det er bare fordi han venter så inderlig på «den rette jenta» at han bare blir nødt til å prøve – og forkaste – alle jentene på skolen. Det oppstår, som forventet, en sterk kjemi mellom ham og Allie, til tross for alle advarslene hun får. Kontrastene mellom Sylvain og Carter, og utviklingen av trekandramaet, er av den så velbrukte og typen at overraskelsesmomentene som er forsøkt lagt inn, på ingen måte fungerer.

Tøff heltinne og interessante bipersoner

Bortsett fra den brysomme romantikken er Allie en interessant heltinne. Hennes smarte og spydige kommentarer krydrer handlingen: «Faen heller. Jeg hadde sagt fra til lokalavisa om tilstandene her, tenkte hun, hvis jeg ikke nettopp hadde begått hærverk» og «De har låst de tomme klasserommene og latt utstyrskottet stå ulåst? Denne skolen er drevet av idioter». Allies grunnholdning er å være negativ til alt, og dette gjør at man virkelig tror på henne når hun innser at hun faktisk trives på Cimmeria. Jeg tror leseren blir engasjert i plottet hovedsakelig fordi man vil at det skal gå bra med Allie. Mot dette fremstår intrigene, spenningen og romantikken som påklistrede forsikringer om at leseren skal fortsette.

Heldigvis kan Daugherty være god på karakterskildring, også når det gjelder bipersoner. Vi vet aldri helt om rektoren Isabelle le Fanult er en skurk, eller om hun prøver å hjelpe. Usikkerheten rundt hennes intensjoner er godt og subtilt gjennomført. Det samme gjelder nevnte Jo, som også overrasker flere ganger ved å være langt fra så forutsigbar som Allies beilere.

Bak murene er C. J. Daughertys debutroman, og er allerede oversatt til over tjue språk. Den er den første i en serie på fem, én for hvert skoleår. Jeg kan forstå at den har appell, mine innvendinger til tross. Romantikk, familiedrama, intriger, mysterier, spenning: Boken har alt, men i dette tilfellet – er det for mye?