Osamu Tezuka
Buddha: Kapilavastu (Bind 1)
Oversatt fra amerikansk til norsk ved Bjarne Robberstad Johnsen
ISBN 978-82-05-37550-5
Gyldendal 2007–2008

Osamu Tezuka
Buddha: Fire møter (Bind 2)
Oversatt fra amerikansk til norsk ved Bjarne Robberstad Johnsen
ISBN 978-82-05-37952-7
Gyldendal 2007–2008

Osamu Tezuka
Buddha: Devadatta (Bind 3)
Oversatt fra amerikansk til norsk ved Bjarne Robberstad Johnsen
ISBN 978-82-05-37953-4
Gyldendal 2007–2008

Buddha

FOLKELIG MANGAKUNST

Den første norske oversettelsen av mangaskaperen Tezuka vil sjarmere unge som gamle med den humane fortellingen om buddhismens grunnlegger.

Mangamanien har vært i Norge siden slutten av 90-tallet, og mange unge har kjennskap til norskoversatte serier som Dragon Ball, Naruto, Ranma ½, Inu Yasha og relativt ferske Deathnote – alle med skyhøye salgstall i hjemlandet Japan. Oversettelser av verkene til den japanske ”kongen av manga”, Osamu Tezuka (1928–1989) har vi imidlertid sett lite til. Det er derfor en slags begivenhet at et av landets største bokforlag nå utgir et påkostet, innbundet åttebindsverk av et av mangamesterens mest anerkjente serier, nemlig den delvis biografiske fortellingen Buddha (1972–1983). Første bind kom i 2007, etterfulgt av bind to og tre i 2008, og nå er det bare å tro og håpe at de siste fem bindene vil komme ut i løpet av få år, for dette er mangakunst og underholdning på sitt beste!

Osamu Tezuka har gått inn i tegneseriehistorien som en av de mest betydningsfulle og elskede serieskaperne overhodet. Han var en uttalt fan av Walt Disneys filmer og figurer, og utseendet på de fiktive karakterene hans er tydelig inspirert av Mikke Mus store hode og øyne. Den barnlige og yndige streken hans forhindrer ikke et innhold som Disney aldri ville tatt i med ildtang: frekk humor, samfunnskritikk, nakenhet, død og vold var ofte faste ingredienser i verkene hans som var rettet mot barn.

Tezuka står bak over 600 tegneserietitler og rundt 60 animerte serier og filmer, og er særlig kjent for de episke fortellingene Princess Knight (1954–1968), Astro Boy (1952), Phoenix (1954–1989) og Buddha. Hans ry i Vesten kan minne om forfatteren Haruki Murakamis. Begge har laget fortellinger i krysningspunktet mellom japansk og euroamerikansk kultur – både av den høye og lavkulturelle sorten. Denne kombinasjonen presenterer de på en måte som gir Vestens lesere både det gjenkjennelige og det eksotiske på en og samme tid. Derfor vil Tezukas mangaserie Buddha også kunne fascinere dagens norske lesere. Serien har en bred appell, men den vil nok i størst grad interessere godt voksne tegneserieelskere og eldre barn med sans for minst ett av disse feltene: action, humor, mangaestetikk og østasiatisk historie og kultur.

Om prinsen – og alle de andre
Buddha er nært knyttet opp mot den historiske Siddhartas liv og lære slik vi kjenner den fra religionshistorien. Men selv om Siddharta er hovedpersonen i serien, får bipersonene mye plass. De volumrike japanske tegneseriene bruker ofte god tid på å utvikle handlingen og presentere persongalleriet. Enkelte av figurene er også mer eller mindre gjenkjennelige fra Tezukas tidligere verker. Tatta, den livsglade naturvennen og heltemodige livvakten til Siddharta og munkevennen Dhepa, er for eksempel til forveksling lik den berømte robotgutten i Astro Boy både av utseende og egenskaper.

På grunn av de mange personene som introduseres, møter vi den indiske prinsen som nyfødt først mot slutten av bind 1. Fra bind 2 og utover ser vi hvordan han forlater et liv i sanselig overflod ved hoffet for å erfare det virkelige livet utenfor slottsveggene. Her konfronteres han med fattigdommen og nøden blant lavkastefolket og pariaen, og den stadige dødstrusselen og lidelsen som preger menneskelivet i en evig krets av gjenfødelser. Prinsen velger å bli munk og går gjennom flere faser i forsøket på å finne frem til en måte mennesket kan komme seg ut av denne ulykkelige tilstanden på, og det siste vi får høre i bind 3, er at Siddharta blir kalt ”Buddha”, den opplyste.

Som for å understreke kritikken av det hinduistiske kastesamfunnets inhumane forskjellsbehandling vier Tezuka mye av handlingen til bipersoner som er fra slavekasten og den kasteløse pariaen. Disse ender opp med å følge eller forfølge Siddharta i løpet av serien. Lavkastefolket blir til tider så dårlig behandlet i samfunnet at livet i en ulveflokk – mistenkelig likt Mowglis oppvekst i Rudyard Kiplings Jungelboka (1894) – byr på langt større muligheter for tilhørighet. Naturens lover fremstilles i det hele tatt som langt mer rettferdige og etiske enn menneskets samfunnsorden. Et av høydepunktene i serien så langt er skildringen av den utstøtte rakkerungen Devadatta – for øvrig også tittelen på bind 3 i serien – som er både usympatisk, grusom, sårbar og raus på en og samme tid, og kanskje den mest menneskelige personen vi møter. I bind 1 følger vi også lavkastegutten Chapras vei til toppen av hierarkiet gjennom å skjule sin identitet som slave, og pariagutten Tatta som blir en sentral medspiller for Siddharta.

Det religiøse budskapet i serien er tonet ned til fordel for en humanistisk, naturelskende fortelling formidlet i et tilgjengelig, humoristisk og kunstnerisk tegneseriespråk. Fortelleformen er klar og rett fram, men tempoet og perspektivet veksler stadig vekk på måter som fanger øyeblikk og stemninger gjennom kombinasjonen av nærbilder og oversiktsbilder, og som avslører Tezukas uttalte fascinasjon for filmmediet. Mens personene kun er delvis realistisk tegnet, med mangaens estetiske særtrekk som store øyne og hoder, små kropper og tykke ben, er selve omgivelsene ofte fulle av detaljerte, naturtro bilder.

Populærkultur til glede og besvær
I et historisk perspektiv er populærkulturen et av tegneseriemediets mest grunnleggende drivkrefter, og Buddha er ikke noe unntak i så måte. Serien er ikke bare en hyllest til Siddhartas medmenneskelighet og en kunstnerisk fremstilt studie i hvordan mennesket kan leve i pakt med naturen. Den er også en feiring av den folkelige og karnevaleske humoren, den spenningsdrevne handlingsutviklingen, heltetilbedelse og stereotype karakterer – heldigvis med opptil flere hederlige unntak.

Skulle jeg komme med en liten innvending, må det være dette: Jeg mistenker Tezuka for å ha sneket tradisjonelle guttemagneter som underbuksehumor, nakne damer og utbroderte kampscener inn bakveien i eposet om Buddhas liv. På sitt beste er disse ingrediensene kreativ og uforglemmelig slapstickhumor, som når han bryter med den realistiske fortellemåten og mennesker blir til bowlingkuler som treffer kjegler idet de kastes av gårde, eller til baller som sprettes opp og ned.

På sitt verste blir de underholdningsspekkede scenene til populærkulturelt fyllstoff. Leseren må stadig vekk foreta en til tider trøttende ”skanning” av side opp og side ned med actionfylte ruter som bryter med den harmoniske flyten i de mange parallelle småhistoriene. Fordommene mine mot disse partiene henger nok sammen med min manglende forståelse for japanernes legendariske hurtigkonsum av mangaserier. For mange japanske lesere er det ikke uvanlig å bla gjennom et par hundre sider på et kvarter, for så å haste videre til neste bind i serien. Sett fra et mer raust synspunkt er det nettopp disse fartsfylte og humoristiske scenene som bringer de unge gutteleserne inn i den dypereliggende fortellingen om en av historiens mest merkverdige menn.

Hvor norsk må en norsk oversettelse være?
Tezuka elsket å overraske leserne sine ved å bryte med fortellingens tid og sted, både ved å tegne seg selv inn i rutene og henvende seg direkte til leseren, og ved å la de fiktive personene kommentere eller besitte samtidige fenomener. Det er mange eksempler på dette i Buddha. I en episode lar han en kraftig vind føre til at det raser en pakke med ferdigsydde sigaretter ut av kappen på en bramin, noe som ikke bare er et tidsmessig malplassert objekt, men også avslører den høyverdige og asketiske braminens bortgjemte laster (Bok 1, s. 29). Et annet eksempel på at tidskoloritten settes ut av spill, er at en kvinne med dystre spådommer om fremtiden får følgende oppgitte kommentar av tjeneren sin: ”Du har sett for mange skrekkfilmer” (Bok 2, s. 349). Hensikten var nok å minske avstanden mellom den historiske tiden i fiksjonen og de unge lesernes liv. I tillegg forsøkte han kanskje å tydeliggjøre på en humoristisk måte at den gamle historien tross alt er formidlet med et visuelt og tekstlig språk som tilhører en moderne tidsepoke.

Så langt i serien har det vært en glede å følge en av Tezukas siste og beste serier i en avslappet og muntlig norsk språkdrakt som kler tegneseriemediet – med ett unntak: til tider blir det veldig tydelig at oversetter Bjarne Robberstad Johnsen har bundet seg for sterkt opp til den amerikanske utgaven. Dette er ikke bare tilfelle når det gjelder kopieringen av den amerikanske speilvendingen av den japanske leseretningen, men også den amerikanske endringen av seriens samtidskommentarer. I USA-utgaven refereres det friskt til det amerikanske 2000-tallet. De unge amerikanske leserne hadde neppe fått noe ut av Tezukas henvisninger til den japanske 70-tallskulturen, så oversettelsen til amerikanske forhold var på alle måter hensiktsmessig. Spørsmålet er hvorfor Johnsen velger å bruke de samme amerikanske referansene i den norske oversettelsen. Hadde det ikke vært bedre å erstatte henvisningene til den amerikanske kulturen med referanser som er tilpasset norske lesere? Det skal ikke mye fantasi til for å komme opp med norske vrier på innholdet i setninger som dette: ”Nå som skuespillere kan bli guvernører, kan vel fattigfolk bli munker og.” (Bind 3, s. 18)

Oversettelse handler som kjent ikke bare om å bevare formen, meningen og uttrykket i originalen, men også om å ta hensyn til særtrekk i mottakerspråket og den tilhørende kulturelle referanserammen. Dette blir kanskje særlig viktig når man låner oversettelsestolkninger fra andre språk enn originalspråket. Johnsens oversettelse av Buddha kunne ha gjort seg mer gjeldende i den norske kulturen ved å gjøre som Sigbjørn Stabbursvik: hans norske oversettelse av tegneserien Calvin and Hobbes (1993), som i dag er kjent som Tommy og Tigeren, fikk velfortjent ros fordi han greide å tilpasse innholdet til en ramme som norske lesere kunne kjenne seg igjen i. Hvis ikke oversetteren kan få til det, hva er da vitsen med en norsk oversettelse? Nordmenn flest er såpass fortrolige med det engelske språket og den amerikanske kulturen at vi uten store problemer kan lese og forstå amerikanske utgivelser. Når vi går til de norske oversettelsene, er det i håp om å finne en tekst som i noen grad henvender seg til oss som nordmenn, eller som i det minste leverer en tekst som er tro mot originalen i form av å referere til Tezukas japanske samtidskommentar i en fotnote. Den norske utgaven gjør verken det ene eller det andre.



Skrevet av:
Kommentarer