Bye, Einar: Lurven lager lurveleven

”Hjelp for andre»

Av Ragnar Aalbu, mottaker av Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2004 for billedboka Fokus på ku

Den boka jeg husker best fra de tidlige år er en bok jeg egentlig har glemt det meste av, men jeg husker den gode følelsen av å lese den. Jeg leste boka flere ganger da jeg var gutt.

Boka er Lurven lager lurveleven av Einar Bye. Forfatterens egentlige navn var Einar Schibbye, han arbeidet i Nrk, blant annet med Barnetimen. Boka kom på Børrehaug & Remen, og ble trykket i 1949.

Grunnen til at jeg kommer på nettopp denne boka i forbindelse med denne spalten, kan være følgende hendelse: Da jeg skulle besøke et vennepar i deres nye leilighet for noen år siden, stoppet jeg opp ved dørskiltet etter den forrige eier: Navnet var Schibbye, og det var nettopp Einar Schibbye og hans familie som hadde bodd der.

Denne boka har lang fartstid i min familie. Min far fikk den til jul i 1951 av en tante. I voksen alder brukte han boka som lærer, den var populær høytlesing i klasseværelset. Jeg snublet altså over den fordi min far hadde den i hylla.

Den handlet om Lurven, en særs oppfinnsom gutt med de beste intensjoner: Han ønsket å være andre til hjelp. Han opprettet derfor et kontor i vedskjulet og hengte opp et skilt på døra der det stod ”Hjelp for andre”.

Jeg husker ikke så mye av handlingen, annet enn at innholdet til tider var ganske morsomt, men om Lurven var en litt snusfornuftig fyr som ordnet opp eller om han var en sjarmerende kløne, husker jeg ikke. Men kapitlene har glimrende titler: ”Da Lurven hadde vondt i nyrene og hjertet, i brystet og ryggen, i hodet og maven – og i stortåa”. Her ville ikke Lurven gå på skolen, men heller ligge hjemme og spekulere. Og ”Tim Tom Tei – prins av China», der en litt dum gutt ble lurt til å tro at han var… nettopp: prins av Kina.

Lurven gjorde altså inntrykk, såpass at jeg laget et skilt maken til Lurvens, med den hensikt å starte en lignende virksomhet ute i fjøsskjulet. Jeg mener å huske at skiltet ble spikret opp, men i mangel på oppdrag ble det ikke hengende lenge.

Boka står fortsatt i min fars bokhylle, den har dessverre blitt ganske fillete med årene. Jeg husker ikke lenger hvordan det endte med Lurven, og siden boka mangler de siste sidene, får jeg ikke sjekket. Kanskje faren min husker det.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.