Widar Aspeli
Skjult i skyggene
130 sider
ISBN: 978-82-91948-96-6
Mangschou 2009

Widar Aspeli
Sirkler av tegn
150 sider
ISBN: 978-82-8238-008-09
Mangschou 2010

Caravan: Skjult i skyggene, Sirkler av tegn

SERIEBOKENS TAKT OG TONE

Widar Aspeli er godt i gang med sin nye spenningsserie Caravan. Men etter to bøker er landskapet fortsatt gåtefullt. Bør ikke en vellykket seriebok også kunne stå for seg selv?

I første bok, Skjult i skyggene, møter vi Syver og nabojenta Inga som er bøkenes unge helter. Når Syver mister hunden sin, begynner de å lete i et skummelt landskap med uvillige voksne og gamle biler. Barna kommuniserer via sms, og de må gugle astrologi på internett når de finner noen bokstavgåter i en gammel campingvogn. Tidvis veksler den klare skildringen med drømmesyner, og det er egentlig litt komplisert å følge handlingen helt detaljert. Heldigvis lander handlingen på velkjente spenningselementer som trange huler og sinte vaktbikkjer.

Mystisk campingvogn
I neste bok, Sirkler av tegn, er gåtene fortsatt uløste, og den mystiske campingvogna blir med på ferieturen nedover i Europa. Nye bokstavgåter dukker opp, løvene glefser i dyreparken, og skumle menn med tatovering og motorsykler forfølger barna. Noe har skjedd i fortiden, men hva? Selv om handlingen er spennende, så er det også irriterende at man har lest to bøker uten å få noen gode svar. Da melder spørsmålet seg: Hva er i egentlig forskjellen på en seriebok, og en oppsplittet bok? Hvor mange bøker har Aspeli egentlig tenkt seg i denne serien?

Skygger og slanger
Det er interessant å lese hvordan forsideillustratør Marvin Halleraker tolker bøkene. De to omslagstegningene gir serien sitt varemerke gjennom et fast og stilrent grafisk valg. Begge omslagene har en dominerende fargekontrast i rødt og grønt, effektfullt satt mot en dus og fargenøytral bakgrunn. De unge heltene beveger seg i et tåkelandskap hvor busker og trær er erstattet av bilvrak og metallstolper. En skyggeaktig katt og en slangetatovering markerer mystikken, mens den mer realistiske spenningen er illustrert med lommelykt og pistol.

Tåkete halvmystikk
Illustratøren har tydelig markert bøkenes splittede fiksjonsnivå, mens forfatteren ikke vil avklare denne grensen. På ett plan er miljøet en gjenkjennelig miks av Harry Potter og Fem-bøkene, men i tåkete halvmystikk er det også vanskelig å se en klar handling. Slike bøker er ikke nødvendigvis død fisk for unge lesere. De er gjerne mer ydmyke overfor forfatterens påstander, og kan bruke egen fortellekompetanse til å fylle hullene der voksne lesere ser rot og tilfeldigheter. Men når bøkene presenterer seg som seriebøker, venter vi ikke da et mer avklart univers?

Drømmesyner
Det er ikke til avklaring at Aspeli er gjerrig på scene- og rollebeskrivelser. Hvordan skal en ung leser kunne identifisere seg med jevngamle som fra første side befinner seg i et uavklart landskap mellom bilvrak, bokstavgåter og drømmesyner? Det er også forvirrende at ingen voksne er tegnet som avklarte venner eller fiender. Etter hvert beveger barna seg nedover i Europa. Da ser heldigvis forfatteren sin plikt til å klargjøre miljøene, og viser at geografikunnskap kan være morsomt krydder.

Rebusløp
Bøkenes unge helter suger til seg kunnskap, og bruker mye tid på å løse gåter i form av bokstavkoder. Men hvor har de denne interessen fra, og hvor har de skaffet seg kunnskapen? Det verste er at leseren ikke har noen forutsetninger for å løse gåtene selv. Det er svak krim når detektiven ikke viser sine kort underveis, og derfor blir det bare flau applaus når koder plutselig og tilfeldig knekkes. Caravan-bøkene legger opp til et finurlig rebusløp, og da er det desto mer skuffende at de spennende scenene bare er basert på velbrukte forfølgelsesgrep.

Saftige metaforer
I dette drysset av gåter er det en stor fordel at Aspeli fører et klart og effektivt språk. Han kan også koste på seg saftige metaforer for å besjele de skumle omgivelsene, som når en bil med tilhenger «gled som et leddet dyr over fartsdumpene» (s 7). Dialogen mellom de unge personene glir også naturlig, uten at forfatteren behøver å ty til spesielle ungdomsmarkører. Mer usikkert er det om han treffer stiltonen når han skal gjengi en artikkel fra Wikipedia og bruker uttrykket «sprøyt og visvas»(s 133).

Seriebok?
Utgiversignalet er seriebok, men hvilken type seriebok? Grovt sett er det tre undersjangre: Noen seriebøker er formatert for uendeligheten (Hardy-guttene), mens andre bare er oppsplittede bøker (Spiderwick-mysteriet). I noen TV-serier ser vi en mellomform, et spill mellom hjelpekonflikter som avsluttes i hver episode, innlagt i en hovedkonflikt som strekker seg over hele serien. Selv bøkene om Pippi Langstrømpe trengte en hovedkonflikt for å vekke vår dypeste sympati, og serien ble klokt og ovalt avrundet før seriemonotonien tok overhånd.

Takt og tone
I tilfellet «Caravan» er sjangeren foreløpig helt åpen, men ligger nærmest varianten «oppsplittet bok». Det er i hvert fall vanskelig å tenke seg at det er mulig å lese hver enkelt bok episodisk. Denne anmelderen tviler egentlig ikke på underholdningsverdien for unge bokslukere, men lurer fortsatt på hvor mange bøker Aspeli har tenkt seg i denne serien. Så lenge hovedpersonene baler med det samme mysteriet, så er det vel god serietakt og -tone å holde seg til en og samme bok?



Skrevet av:
Kommentarer