Caruso og sangen til månen

Caruso og sangen til månen

Boktittel: Caruso og sangen til månen

Forfatter: Adele Jaunn

Illustratør: Adele Jaunn

Forlag: Omnipax

Årstall: 2004

Antall sider: 46

Katzenjammer for de minste

Det fortelles at stjernetenoren Enrico Caruso ble pepet at scenen flerfoldige ganger da han debuterte i hjemlandet. Hans navnebror av katteslekten lider i første omgang samme skjebne som sin forgjenger. Men den dyriske Caruso foretar også sin litterære debut i disse dager, godt hjulpet av forfatter og illustratør Adele Jaunn.

Jaunn er oppvokst i Norge og bosatt i Australia. Hun har tidligere utgitt billedboken Rømlingene fra Kjeleøya (2002) på norsk. Caruso og sangen til månen gis nå ut simultant på norsk og engelsk, og er dermed forfatterens engelskspråklige svenneprøve. 

Katten Caruso har et påtrengende behov for å synge til ære for månen. Men uansett hvor han fremfører sangen sin, blir han jaget vekk. Helt til han setter seg på taket til familien Fossberg. For der brenner det, og hele familien blir reddet ut takket være Carusos nattlige brannalarm. Slik blir katten dagens helt, og får heretter synge så mye han lyster. 

Teksten er episodisk bygget opp med skalaen som utgangspunkt. Caruso setter seg godt til rette og velger seg en ny tone for hvert oppslag. Denne fremfører han så med stor bravur. Responsen fra omverdenen er imidlertid nådeløs, og sangeren må bøye av for henholdsvis dame, hund og hane. Katterakkerens valg av toneart smitter over i teksten, som med sin utstrakte bruk av bokstavrim, gjør dette til en egnet høytlesningsbok. Slik fortoner det seg når allitterasjonen fremføres i D – dur: 

      Hmmm…Hva med en

delikat

       tone?” tenkte han. Og dermed laget han tonen

D

      . ”

Demp

       deg katte!” freste det morgengretne avisbudet. Og Caruso klarte så vidt å

dukke

     for dagens avis som kom deisende gjennom luften.

Tekstens musikalitet speiles i illustrasjonene, der musikken bokstavelig talt trenger igjennom i form av noter, som beveger seg på kryss og tvers i billedflaten. For den observante leser er hvert oppslag et oppkomme av små fikse detaljer. Carusos overdimensjonerte værhår fungerer som notelinjer, og den aktuelle tonen han til enhver tid konsentrerer seg om, henger og dirrer i kattebarten. Og for virkelig å understreke kattepusens engasjement, tildeles han en G – nøkkelhale, som kroer seg i pur sangglede. 

I tillegg har hvert oppslag en blindpassasjer, som de minste leserne sikkert vil ha stor glede av å jakte på. En liten mus, som teksten ikke nevner med et ord, følger lojalt i sangerens fotspor, og fungerer som eneste positivt innstilte publikummer. Jaunn har fanget og stilisert kattens spenstige kroppsspråk. Den forfulgte kunstneren er stadig midt i spranget, noe som skaper bevegelse og variasjon i bildene, til tross for en nedtonet koloritt. Pusens eventyr er stort sett holdt i brun- og blåtoner, det er jo tross alt om natten det hele foregår. 

Gapet mellom Carusos oppfatning av egne sangprestasjoner og tilhørernes manglende entusiasme uttrykkes på komisk vis idet illustrasjonene fremstiller en Caruso så breddfull av selvtillit og scenesjarm at man bare må legge seg flat. Jaunns bruk av musikkuttrykk som ”crescendo og fortissimo”, gir det hele en pseudoseriøsitet som punkteres effektivt når den rasende nabobikkja lurer bak hjørnet, klar til å jage smørsangeren dit pepper`n gror. 

Caruso og sangen til månen er et helstøpt prosjekt, der temaet musikk gjennomsyrer språk, handling og billedlig fremstillingsform. Jaunns finurlige form fylles ikke med tilsvarende originalt innhold. Dette er en svært enkel historie, og kattens møte med sinna hane og søvndrukken dame er på ingen måte banebrytende. Det hele klinger likevel harmonisk og velmodulert, – kattemusikken til tross. 

Mette Moe

Født 1970. Allmennlærerudannet med hovedfag i nordisk litteratur fra UiO. Har jobbet som lærer i grunnskolen og videregående skole. Førstelektor i norsk ved grunnskolelærerutdanningen ved OsloMet Storbyuniversitetet. Foto: Syver Reinton