Cellegift på savannen

Hvordan skal vi snakke med barn om døden? Hvordan skal vi snakke om døden i det hele tatt, for den saks skyld? Det kommer nye bøker hvert eneste år som på ulike måter vil hjelpe lesere og barna deres å ta inn over seg de dypeste avgrunner – i skrivende stund er for eksempel Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng ute med tegneserien Døden (Cappelen Damm).

På tross av det store tilfanget er jeg overbevist om at få bøker kan overgå Vi är lajon!, som nå er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2020. Bildeboken, som er produsert i et avlangt format, er nærmest perfekt samstemt i tone, tegning, tekst og dramaturgi.

Fantasiverden i flyt

Fortellerstemmen i boken er en liten gutt som forteller om storebroren sin. Sammen er de løver, sammen jakter de i gresset på savannen, sammen ligger de i en løvehaug under bordet og spiser kjeks, sammen legger de seg med et løvebrøl om kvelden.

Denne overgangen mellom barnas fantasiverden og den «virkelige» verden er levende fanget av illustratør Jenny Lucander. Når vi først møter de to brødrene er det en glidende overgang mellom den afrikanske landsbygden med sine regnbuefargede gnuer og buktende flora, og de skakke forstadsvinklene i og rundt huset der de bor.

Lucander leker med farger, perspektiver og mønstre så det er en fryd, med tynne og tydelige streker som forankrer alle de lekne detaljene i noe tilnærmet virkeligheten.

Storebror på sykehus

Men snart er det noe som forstyrrer leken:

«En dag vill inte min bror springa runt på savannen. Han har ont i magen. Jag kallar honom bajsgasell men han morrar inte ens. Han bara gnyr. Det är tråkigt.»

Storebroren må til legen, og så til slutt må han bo på sykehuset. Lillebroren fortsetter løveleken, og «gör lajontricks för att göra honom glad». Han vil ikke sitte med mamma i sofaen og prate, for det gjør ikke løver. På sykehuset gjør han ugagn for foreldrene, før de to brødrene klarer å stikke av. Mens lillebror ruller storebror nedover korridoren for å gå på jakt, lar Lucander igjen verdenene krysse sømløst over hverandre, og de andre pasientene (en «tantzebra» og en «gubbflodhäst») befinner seg midt i barnas fantasiverden. «Flodhästar är bra, de känner rädsla ordentligt», bemerker lillebroren.

Tro mot fortelleren

Den voksne leseren forstår at storebroren dør av kreft, og at det ikke er noe igjen å gjøre. Cellegiften tar ikke knekken på noe annet enn håret hans, pappa flytter på blomstene på bordet uten at det er nødvendig, mens mamma får større ringer under øynene.

Det som er så vakkert løst er hvordan boken er tro mot fortellerstemmen. Fortelleren lillebror forholder seg ikke til ord som kreft, men bemerker at storebror har mistet løvepelsen så han ligner på morfar. Han legger like mye vekt på at han får lov til å spise opp hele desserten til storebror, og han forteller storebror om hvordan ingen på skolen kan leke løve på en skikkelig måte.

Det går en varm, uuttalt søskenkjærlighet gjennom hele boken, og den er minst like tydelig når lillebror er vanskelig og rampete som når han ligger rolig i sengen ved siden av storebror.

Vi är Lajon! er rett og slett en forbilledlig bok om et av de vanskeligste temaene som finnes.