Clarice Bean, ikke snu deg

Det handler om kombinasjoner

Om du kan tenke deg at Adrian Mole entrer Tommy og Tigerns univers for å fordype seg i Hakkespettboka, er du på god vei til å skjønne hvordan Lauren Childs bok, Clarice Bean, ikke snu deg, ligger i det filosofiske landskapet. Clarice Bean er hovedperson og jeg-forteller i denne boka som gir deg innblikk i hennes hverdagsliv.

Clarices største interesse er den Nancy Drew-lignende Ruby Redfort. Hun har egne håndbøker, egen film, egne lommelykter, penner, egne merker for spionklubben sin og Clarice og hennes bestevenninne Betty Moody er noen av hennes mest ihuga tilhengere. Men Clarice Bean har også sin egen bok som hun fører sine bekymringer inn i, boken for store bekymringer, for som hun sier:

folk sier at ting ikke er så ille hvis man lager en liste.

En av hennes bekymringer er at Betty Moody flytter til USA og Clarice blir alene igjen. I tillegg blir huset deres pusset opp, badet og kjøkkenet er tidvis ufunksjonelt, komfyren virker ikke, og Clarice og hennes tre søsken lever bokstavelig talt på ristet brød (dette kan man for øvrig lese mer om i «Bekymring nr 11: er det mulig å leve av bare ristet brød?»). En ny jente begynner i klassen hennes, blir tildelt Betty Moodys pult og alle svermer omkring denne nye jenta, til og med Karl, Clarices venn. Oppi alt dette leser Clarice Ruby-håndbøkene og forsøker å klare seg som best. Noe hun for så vidt lykkes med.

Forfatteren følger opp
Forfatteren Lauren Child skriver i et lett og elegant, men også energisk språk. Boken er lettlest på den måten at det gjennom dialog og fortelling er en god sammenheng, det er ingen løse tråder. Når vi for eksempel i starten av boka blir presentert for flua (som er Ruby Redforts hemmelige merke) og vi møter flua igjen senere i boka, kobler vi lett til spionflua med en gang. Og når Clarices bestefar sier at Maurice (søsteren til Clarice) er dratt i lag med hun med blå negler, vet vi at det er Maurices venninne Stan det dreier seg om. Dette vet vi fordi hun introduseres helt i starten av boka hvor de to lakket hverandres negler med blå neglelakk. Forfatteren er flink til å legge ut slike spor som følges opp, ingen detaljer skurrer.

Utformingen av boka er også lagt opp til at leseren utfordres, gjennom alternering av ulike fonter, ulike fontstørrelser, innlagte illustrasjoner og anekdoter. Det er 35 kapitler fordelt på disse 250 sidene, overskriftene er veiledende og ofte morsomme, men uten å være påtrengende flåsete. Oversetteren Hilde Lyng ser ut til å ha funnet den riktige nøkkelen for Lauren Childs drivende språk.

Spenning og logikk
Ruby Redforts håndbøker; Overlevelseshåndboka og Spionguiden inneholder mer eller mindre gode råd for ulike situasjoner. Råd som i beste Hakkespettbokånd ville fungert perfekt og som tar for seg problemer man sikkert ville opplevd oftere om man levde som skogvokter i Canada – eller overvintret i en fangsthytte på Svalbard. Hovedpersonen Clarice er derimot flink til å overføre disse rådene slik at hun kan gjøre bruk av dem i sin egen situasjon. I Overlevelseshåndboka står det for eksempel:

HVA GJØR DU NÅR DET ER FOR LITE MAT? Ruby sier: «Når det er matmangel, må du utnytte alle muligheter som byr seg – hvis du er sulten, klarer du ikke å tenke raskt, og i en overlevelsessituasjon kan det å tenke raskt redde skinnet ditt. NB. Du må aldri spise isbjørnlever – samme hvor sulten du er. Ikke at det er sannsynlig at du får sjansen, for før du kommer så langt, har den nok allerede spist din.»

Så istedenfor å sulte i hjel på ristet brød, ringer Clarice til Betty og blir med deres familie på økologisk hurtigmatkafé. Clarice er fremstilt som en nøktern og praktisk jente, med nese for gode intriger og med en sunn nysgjerrighet.

Allsidig tematikk
Kanskje kan man si at dette er en bok for de som sverger til detektivbøker og spenningskurver, men denne strekker seg litt lengre. Vi blir godt kjent med Clarices familie, deres relasjoner med hverandre, foreldrenes jobbsituasjon, hvordan det er å miste noe man ikke egentlig trodde man godt kunne leve uten. Språket åpner for videre tenking, det er ikke overøst med adjektiver og ledende slutninger og den lune humoren trekker boka opp fra den rene detektivhistorien. Verdt å lese, absolutt.