Co2-dagboka 2017

DET STORE BILDET

Revolusjon! Ingenting synes lenger normalt i Co2-dagboka 2017. Kombinasjonen av tenåringsroman og politisk stordrama i et dagbokformat gir en økothriller som fungerer overraskende godt.

Framtidsscenarioet som Co2-dagboka 2017 skisserer, framstår som både gjennomtenkt og troverdig. I 2017 har de negative konsekvensene av et klima i endring blitt en dominerende faktor i livet til den britiske 18-åringen Laura Brown. Store deler av kloden preges av vannkrise og hungersnød, og basale ressurser har blitt knappe. Den britiske hovedstaden trues av akutt oversvømmelse, noe som har ført familien Brown til å flykte fra London og ut til landsbygda. Den beinharde karbonrasjoneringa som Storbritannia og flere andre land har innført, antyder at verdens land er i ferd med å løse klimakrisa. Men bildet nyanseres raskt. De rike og velstående synes å slippe unna klimadugnaden. Konsekvensen har blitt sosial uro og en ny, skjerpet klassekamp. En korrupt og autoritær regjering møter ressursknappheten med brutale nedskjæringer, og i hele Europa er nyfascistiske bevegelser på frammarsj. Den sosiale og geopolitiske virkeligheten presenteres ikke i noen sammenhengende, beskrivende form, men kommer som drypp gjennom Lauras dagbok, i takt med hendelsene i boka og hovedpersonens personlige, politiske utvikling.

Tenåringen Laura
Laura Brown er ikke noe politisk dyr, men blir skildret som en temmelig typisk, nesten stereotypisk, britisk 18-åring. Viktigst er kjæresten Adi, bandet hennes Dirty Angels og å klare seg som student i røffe London uten å være avhengig av foreldrene. Dirty Angels spiller politisk punk, men Laura distanserer seg fra, ja, nesten forakter, de mer hardbarka politiske aktivistene som hun møter i den britiske hovedstaden. Men de stadig hardere realitetene i Storbritannia og verden i 2017 innhenter Laura Brown. Laura og vennene hennes dras stadig mer inn i aktivistmiljøet i London og i kampen mot nyfascistene i Forent Front og de korrupte myndighetene. Turneen med Dirty Angels til Frankrike fører Laura og vennene gjennom et Europa på randen av storkrig og tilbake til et Storbritannia på vei mot borgerkrig. Laura rives stadig mellom krysspresset fra kjæreste, foreldre, bandet og et samfunn med sterke sammenbruddstendenser.

Vi følger en stor personlig utvikling i Laura, som dagbokformatet skildrer effektivt. Språket er tilgjengelig og emosjonelt, selv om sjargongen kanskje ikke alltid framstår som like autentisk i den norske oversettelsen, med flittig bruk av superlativer som ”døds” og ”super”. Bilder, tekstmeldinger, eposter, sangtekst og andre ”innstikk” i dagboka krydrer og gjør historien levende.

Flere lag

Gode barne- og ungdomsbøker kjennetegnes ofte av at de har flere lag, og kan nytes av så vel unge som voksne, med ulike forutsetninger og interesser. Slik er også langt på vei Co2-dagboka 2017. Den politiske leser vil sette pris på troverdige både klimatiske og politiske framskrivninger, med en god oppmerksomhet til detaljer (som tidspunktet for det franske presidentvalget). En mer typisk ungdomsleser vil trolig kjenne seg godt igjen i problemstillingene i Lauras liv, selv om virkeligheten i 2017 setter mange av dem på spissen. Boka kan også leses med godt utbytte uavhengig av forløperen, Co2-dagboka 2015.

Nok en klam ungdomsroman?
Sjangeren som Saci Lloyd begir seg inn i, byr på mange fallgruver. Ungdomsromaner med et såpass tydelig politisk og sosialt budskap, kan fort ende opp med å oppfattes av leseren som klamme og kleine. De kan også bli verken fugl eller fisk: verken god ungdomslitteratur eller god samfunnslitteratur. Dedikasjonen av boka til to ungdommer på 17 og 22 som ”falt i forsvar for menneskerettighetene” etablerer først som sist en humanistisk agenda og utgangspunkt for boka. Forordet etablerer forfatterens ønske om å skrive om dystre tema på en måte som kan få leseren også til å le. Lloyd greier i Co2-dagboka 2017 å unngå de viktigste fallgruvene, og presenterer en gjennomført sjanger som følger regelen om ”show, don’t tell.” Boka spiller på hele registeret av følelser hos leseren.

Engasjementets dilemma
Denne anmelder oppfatter et av de sentrale spørsmålene i CO2-dagboka 2017 som det man kan kalle et slags engasjementets dilemma. Hvor mye engasjement kan man kreve av seg selv? Hvordan svarer man når elendigheten og urettferdigheten blir stadig mer påtakelig, men prisen å betale for å engasjere seg også blir tilsvarende høyere? Problemstillinga blir satt på spissen når hele tyngden av verdens elendighet synes å falle ned over Laura Brown, men det grunnleggende dilemmaet burde være gjenkjennelig for mange ungdommer også i Norge i 2011. Undersøkelser viser at det er ungdom som mer enn noen bekymrer seg for klimakrisa, og som ønsker seg handling. Samtidig strømmer ikke akkurat aktivistene til miljøbevegelsen og miljøkampen – selv om klimagassutslippene stadig øker. Hvor mye kan vi kreve av oss selv? Saci Lloyd har levert en kraftfull og elegant appell, med et tydelig og optimistisk svar.