Tittel: Container-fortellinger
Tekst: Andersson, Rune Johan
Forlag: Cappelen
Årstall: 2007
Antall sider: 32

ISBN: 978-82-02-26558-8

Container-fortellinger

Kritikk fra containeren

Den tydelige moralske stemmen i barnelitteraturen er sjelden vare i disse relativistiske tider. Med Rune Johan Anderssons Container-fortellinger stilles leseren overfor en dagsaktuell tematisering av forbrukersamfunnets forhold til ting og tingliggjøring av mennesker. Her lyder en sivilisasjonskritisk røst fra bunnen av avfallshaugen, men boka kan også leses som et knippe fortellinger om å være til nytte og å begynne på nytt.

Uvanlig søppel?
En morgen står det en container i enden av veien, og som containere flest blir den fylt til randen i løpet av noen timer. Men innholdet i denne containeren er noe utenom det vanlige, for frem fra husholdningsavfallet dukker det opp et snakkende trekkspill, en vaskeekte primadonna, en kassert kontorist, en fotballspiller, en liten jente, en gul hund og en komfyr som mimrer om kålstuing og plukkfisk, for bare å nevne noe. Og alle har de en historie å fortelle – en containerfortelling faktisk.

Samfunnskritikk
”Ja er det ikke det jeg sier? Når de ikke har bruk for deg så er det rett ut” uttaler fotballspilleren, og setter dermed ord på det som synes å være den brokete containergjengens problem. Her finner vi de som ikke oppfyller samfunnets krav til skjønnhet, ungdom, produktivitet og vellykthet. Fotballspilleren selv sliter for eksempel veldig med å score mål, og har derfor blitt en byrde for laget, som har valgt å kvitte seg med ham på brutalt vis. Den pertentlige kontoristen har lidd samme skjebne, etter å ha blitt degradert fra kontor til kott og til slutt til containermat. Som et offer for ny sjef og nye tider, fungerer han som et bilde på at effektivisering og omorganisering har sine menneskelige omkostninger. Og slik fortsetter det. Rik og vakker primadonna er ikke lenger verken rik eller vakker, og dermed heller ikke brukbar til noe. Globusens kart stemmer ikke lenger med terrenget, og containeren blir siste stopp. Slik sparker Container-fortellinger i mange retninger, der vestlig (over)forbruksmønster er det mest åpenbare målet. Men også uøkologisk regnskoghogst får sitt pass påskrevet i form av en besjelet klappstol fra Amazonas. Bokas største lyskespark tildeles imidlertid krampeaktige foreldre som nekter å bli voksne. ”Koz og klemz” sms-er de til datteren sin mens de skyver nye dataspill under døren og nedprioriterer avkommet til fordel for gassgrill, boblebad og en voldsom interesse for interiør. Det overtydelige i denne retorikken gir en følelse av at forfatteren sparker inn åpne dører, og når barnet sier ”Nei, de merker ikke at jeg er borte. Jeg har det hyggeligere her med dere” blir det rett og slett litt mye av det gode.

Underliggjøring
Men dette er voksenleserens perspektiv. Ved å lese teksten med mindre metaforiske briller dukker det opp en rar og annerledes fortelling om å finne ting på steder der de ikke hører hjemme. I Container-fortellinger krysses dermed grensene mellom fantastikk og virkelighet på ganske sprekt vis, når ting opptrer med menneskelige egenskaper mens mennesker behandles som ting. Det absurde i dette er både underholdende og ubehagelig på samme tid. Bare tanken på å finne en lys levende kontorist i containeren, fullt utstyrt med svingstol og binderskjede, er jo en underliggjørende og ikke så rent lite original ide.

Tung tekst
Tekstens tyngde er en utfordring. Hver gjenstand og karakter har sin egen stemme og sitt eget språk. Siden de fleste av dem representerer fortiden, manifesteres dette også språklig, noe som kan gjøre teksten vanskelig tilgjengelig for yngre lesere. Slik formulerer for eksempel en avdanket globus seg:

    ”Man kan trygt navigere etter mine meridianer og datolinjer. Mine kontinentriss er helt korrekte. Det er slett ikke min feil at man driver og forandrer landegrenser og skifter navn på byer og hovedsteder i ett sett. Den gang jeg underviste i realskole og gymnas var jeg helt korrekt og oppdatert. Jeg viser tydelig grenselinjen mellom det Osmanske storriket og keiserdømmet Østerrike-Ungarn.”

Med mange referanser og formuleringer som peker ut av barns univers, finner vi likevel mye poesi i tekstens høystemte toneleie. Men den krever en tålmodig leser. Med fare for å være en grinebiter kan man også spørre seg om hvor korrekturleseren var da primadonnaen fant det for godt å si ”…mitt livs kjærlighet fra Amazonas som jeg så svikefullt forlot når pengene tok slutt.” Den gang da og hver gang når!

Gode typetegninger
Poetiske er også Anderssons containergrå illustrasjoner som lyssettes ved hjelp av sterke primærfarger. Fargebruken bidrar også til å understreke de glidende overgangene mellom fantasi og virkelighet og mellom nåtid og fortid. Amazonasjungelens grønne frodighet fremstår som en paradisisk kontrast til alt det grå og traurige, mens de forskjellige karakterene gis overdimensjonerte fysiske trekk som kombinerer det groteske med det sårbare. Slik fanger illustrasjonene både det triste og det komiske i verbalteksten, og levendegjør de ulike typene i mye større grad enn det som formidles gjennom monologene.

Tilbake til naturen
Etter at de har blitt kjent med hverandre finner containergjengen ut at de vil sette seil og reise til Amazonas. Dersom man leser denne teksten som sivilisasjonskritikk, er vel en tilbakevending til den urørte naturen det eneste fornuftige. Kanskje kan det bli bruk for den brokete forsamlingen likevel? Den puslete kontoristen viser i hvert fall ny lederskapsånd idet han rigger til et sinnrikt system og får den bastante containeren til å lette. Så flyr de sin vei, og viser dermed at søppel kan brukes til noe nyttig, og at det du trodde var søppel kanskje var noe helt annet.



Skrevet av:
Kommentarer