Cooper, James Fenimore: Den siste mohikaner

Colten på hylla

Av Ole-Mikal Nilsen, forfatter

I slutten av uka ble bokskapet på den lille todelte skolen på øya Husvær (i Helgeland) låst opp, og vi fikk låne hver vår bok. Siden jeg nettopp hadde lest – og likt – Hjortedreperen, var valget denne gangen enkelt, bok to i samme serien: Den siste mohikaner. Over 300 sider i et kjedelig rødt biblioteksbind, med sterke, dramatiske svart/hvitt-tegninger (dette var altså ikke den sterkt forkortede utgaven på Damm, men, har senere undersøkelser vist, den tilnærmelsesvis fullstendige oversettelsen ved Per Wendelbo fra 1913).

Jeg vil at det skal være en søndag tidlig i mai, jeg vil være ti år. Og jeg ligger på kjøkkendivanen til bestemor og leser. I bakgrunnen durer radiogudstjenesten, men den hører jeg ikke. Jeg er langt inne i den amerikanske villmarken, før den hvite sivilisasjonen invaderte og temmet den, og jeg vendte ikke tilbake før boka var lest.

Da hadde jeg vært på eventyr med den hellige treenigheten: Den hvite Lærstrømpe, indianeren Chingachgook og hans sønn, den djerve Uncas, min helt. Som jeg fulgte på lydløse mokasiner gjennom tett skog fylt av de blodtørstige Huron-indianerne anført av dødsfienden; den grusomme Magua, falsk, slu, ond. Magua tar oberstens (eller var det majorens?) to døtre til fange, bortfører dem. De tre (og jeg) er snart på sporet, og etter mange dramatiske hendelser er det klart for det endelige oppgjøret med Magua. Men han greier å rømme med den ene av jentene, Cora, opp i fjellet, raske Uncas etter, de andre greier ikke å holde tritt, bare jeg, jeg er der, ser Cora dø, ser Magua drepe Uncas, før han selv faller for Lærstrømpes kule. Der slutter boka, ved graven til Uncas, den siste mohikaner.

Jeg leste mange indianerbøker på den tiden, men det var Coopers bok som ble sittende i meg etter at jeg vandret til andre litterære jaktmarker. Akkurat hvorfor er jeg ikke helt sikker på. Men det hadde opplagt noe med den tragiske slutten å gjøre. At en helt kunne dø – og at en roman ikke måtte ha en lykkelig slutt – var på det tidspunktet nytt for meg. Det må også nevnes at denne boka gjorde at jeg begynte å interessere meg for indianerne og deres kultur, deres stolte og tragiske historie (slik den for eksempel blir presentert i Dee Brown: Bury my Heart at Wounded Knee).

Den siste mohikaner gjorde meg ikke til forfatter, nei, men den fikk meg til å legge colten på hylla og oppgi drømmen om å bli vestens raskeste revolvermann. Jeg ble indianer i stedet.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av illustrasjonen. Den fins i deres samling.