Mitt barnebokminne - av Kjetil Strømme,
forlagsredaktør i Aschehoug
Sangen om landet langt borte ( The song of Pentecost)
W. J. Corbett

Oversatt av Tor Edvin Dahl
Gyldendal, 1984

Corbett, W. J.: Sangen om landet langt borte

Triveligtriste traumer

Av Kjetil Strømme, forlagsredaktør i Aschehoug

Det har kommet meg for øre at det fortsatt finnes mennesker som ikke har lest Sangen om landet langt borte. La meg derfor først gi en rask presentasjon av de mest sentrale karakterene i dette mesterstykket av en allalderroman.

Hør Orms historie: Først pakker hans mor kofferten og forlater hans far. Så forulykker den samme far i en uskyldig knutelek med sin sønn, etter at Orm forgjeves har forsøkt å løse farens selvpåførte og akk så dødbringende floke. Før Orm rekker å hente seg inn etter denne grusomme hendelsen, får han besøk av en ”fetter” som elegant og uten skrupler fravrister ham farsarven, den pittoreske Grønskedammen, med hjelp fra Frosk. Orms eneste håp er å presse Frosk til å innrømme svindelen, men hvordan gjøre det når Frosk er sporløst forsvunnet …?

Hør Frosks historie: Frosks far var en lykkelig ungkar, som så liten eller ingen grunn til å vedkjenne seg farskapet da Frosks mor holdt den nyfødte Frosk frem for ham. For Frosk var det tungt å innrømme for de andre barna at han var farløs, og dermed begynte en løgnspiral som gjorde Frosk til det han er i dag: En notorisk løgner med sterke psykosomatiske smerter i venstre side (eller var det høyre? Vanskelig å si med sikkerhet all den stund Frosk er kilden). Frosk tror han har sluppet unna den hevnlystne Orm for godt, men så møter han dvergmusen Pinse.

Hør Pinses historie: Pinse er dvergmusenes leder i en krisetid av de sjeldne. Byen vokser seg nærmere, og dvergmusene (den gretne Onkel og de stadig stråflettende grandtantene inkludert) ser ingen annen mulighet enn å inngå en usikker pakt med Orm; en pakt som skal gi dem et nytt land langt borte dersom de hjelper Orm med å gjenvinne hans farsarv. Musene fanger Frosk, og sammen med Orm legger de ut på den farefulle ferden mot Grønskedammen og den forgjettede Licky-toppen, der Ugle regjerer.

Hør Ugles historie: Ugle ble klekket noen uker før sin bror, og gledet seg voldsomt til å bli storebror. Stort var derfor sjokket for Ugles foreldre da de kom hjem fra matauk og fant en stammende og hysterisk Ugle ved siden av brorens knuste egg. Ugle fikk aldri sjansen til å forklare hva som hadde hendt, verken for foreldrene eller for seg selv. Den rasende faren kastet ham ut av redet, selv om moren ba for ham, og Ugle streifet ut i verden og endte opp på Licky-toppen, der tanken på brodermordet plager og piner ham hver bidige dag. Hans eneste kontakt med omverdenen er gjennom den allestedsnærværende Muslingsnerren.

Hør Muslingsnerrens historie: En muslingsnerre er egentlig for liten til å ha en historie, men er til gjengjeld et svært sjeldent insekt. Nå er ikke empati blant muslingsnerrenes fremste kvaliteter, men akkurat denne muslingsnerren er uvanlig samvittighetsløs (selv til muslingsnerre å være), og lever av å samle informasjon den bruker til å sette parter opp mot hverandre til sin egen fordel. Muslingsnerren var dessuten det eneste vitnet til eggetragedien i Ugles ungdom, men gjør ingenting for å hjelpe Ugle til å huske hva som egentlig skjedde. I hvert fall ikke før den selv kan ha noe å tjene på det.

Så mange dyr, så mange traumer. Og det er fler, for mange til at alle kan nevnes her. Etter hvert som romanen skrider frem, veves skjebnene sammen. Iblant til glede, men også til stor sorg for både dyr og lesere.

Selv om jeg hadde stor glede av å lese boken igjen, er alle karakterene for meg evig og uløselig knyttet til min mors fenomenale innlevelse. Ingen kan som henne uanstrengt gestalte mymler og filifjonker, store, vennlige kjemper og veldig små knøtt, eller som her: nevrotiske frosker, jublende mus og innsmigrende muslingsnerrer. Det er hennes stemme jeg hører når den enfoldig geniale Pinse møter døden med et smil om munnen. Og det er først når jeg lukker øynene og er ti år at jeg virkelig synes jeg kan høre Orm smyge seg forbi med et følge av ivrige dvergmus i hælene, på vei mot en drøm som bare er oppnåelig hvis man både tror og er trofast.



Skrevet av:
Kommentarer