Tittel: Hvem rumpet brunosten?
Tekst: Erlend Loe
Illustratør: Kim Hiorthøy
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2021
Antall sider: 40

Crazy-humor forkledd som krim

Absurd tegneseriebok med gøyale ordspill, burleske karakterer og voksenreferanser. Hvem som er hovedmålgruppen til boka, er kanskje det egentlige mysteriet.

Forfatter Erlend Loe og illustratør/kunstner Kim Hiorthøy har laget flere bøker sammen tidligere, som for eksempel Kurt-bøkene. Til Hvem rumpet brunosten? har de også fått ideer og innspill fra den yngre garde, representert ved Jakob Lima de Faria Loe (14 år).

Etter å ha lest boka, er det særlig én ting som har festet seg, nemlig nyordet: å rumpe. Verbet handler om å trykke rumpen så hardt mot noe at det dannes et avtrykk, i den hensikt å ødelegge, fornedre og/eller uttrykke misnøye.

brunost

Noe kriminelt skjer på nattoget

Kongen har invitert osteprodusent Lisen von Kvantum til Slottet. Hun lager nemlig verdens beste brunost på sitt gårdsmeieri, og kongen vil smake. Von Kvantum tar turen med nattoget. Men mens hun sover, er det noen som rumper kongens brunost! Forbrytelsen er et faktum, og konduktør Komle trekker i nødbremsen. Verdens beste detektiv, kriminalbetjent Fluffenberg, blir hastetilkalt, og ingen passasjerer får forlate toget. Detektiven ankommer med helikopter, sammen med kongen. Alle passasjerer blir avhørt, i en humoristisk Agatha Christie-stil. De mistenkte må avlegge rumpeavtrykk, siden det – i dette tilfellet – virker mer naturlig enn fingeravtrykk. Forbrytelsen blir omsider oppklart, og løsningen er noe helt annet enn forventet. Det viser seg også at rumpet brunost ikke smaker så ille som de trodde.

Tog

Absurd overbevisende

Loe og Hiorthøy leder leseren galant inn i en verden så absurd at en ikke reagerer når Kongen sniker seg til å ta mobilbilde av en dames nakne rumpe. Her inne føles utrolig nok ikke en slik handling som uhørt. Kanskje fordi karakterene er så outrerte at de ikke kan sammenlignes med ekte mennesker. Vi får verken sympati med, eller identifiserer oss med noen. Ingen har rent mel i posen, selv ikke offeret. Forbrytelsen er ikke spesielt alvorlig heller, selv om den noe oppblåste Fluffenberg stadig feil-omtaler den som mord.

Når alt er virkelighetsfjernt, gjelder ikke normal moral eller logikk. En av passasjerene har rumpelignende ansikt og ser dermed svært skyldig ut. Men han blir kun bedt om å avlegge avtrykk av rumpa som bevismateriale. Et annet eksempel på bokas logikk finner vi i Fluffenbergs avhørsmetoder:

– Jasså, Herr Müsli, så de er altså 184 centimeter høy?
– Det er korrekt.
– Og de er klar over at brunost skal koke på nøyaktig 184 grader?
– Nei, det var jeg ikke klar over.
– Ha! Der røper de Dem, Herr Müsli.

Avansert uvøren

Måten tegneserien er satt opp på, og den litt hardbarkete, samtidig ufarlige voksenstemningen, gir meg assosiasjoner til Jockum Nordströms bok om Sailor og Pekka.

Hiorthøy har en særegen kunstnerisk stil som kan beskrives som avansert uvøren. Illustrasjonene ser spontane ut, men det skinner også gjennom at dette er erfarent utført. Karakterene er burleske, og scenene er preget av action og barnlig fantasi. Karakteren kongen, for eksempel, får meg til å grøsse og smile samtidig. Han har et antrekk som enten er nattkjole eller blek kongekappe. Muligens har han ikke rukket å stelle seg for dagen, men jeg mistenker at han er slik til vanlig. Håret hans er pistrete, med små skjeggstumper, og minner om en mørk voksenvariant av Thomas, den koselige gutten i Gunilla Woldes klassiske Thomas-bøker.

Ordspill og navnelek 

Teksten til Loe er full av ordspill og omskrivninger som får særlig den litt eldre leser til å trekke på smilebåndet. I den håndskrevne invitasjonen fra Slottet er feilstavelser blitt strøket over: «Hans Majones» er rettet til «Hans Majestet». Også i kolofonen er det humor: Man kan bli straffet med rumping dersom man kopierer materialet uten lov. Når vi blir introdusert for kriminalbetjent Fluffenberg, imponeres vi av det vi leser: «Som regel løser han fire-fem umulige saker før lunsj.» Illustrasjonen viser imidlertid at han leker med den mekaniske puslekuben Rubiks kube. Med ett skjønner vi ordspillet: Puslekuben = den umulige saken. Her betyr altså ’sak’ gjenstand – ikke detektivsak.

oppklaring

Her er flere tysk-klingende navnereferanser, knyttet til tidsepoken rundt begynnelsen av 1900-tallet. Enkefru Freud er en eldre, litt tilknappet, grå dame, med runde, små (Freud-)briller. Jeg begynte for moro skyld å google fotos av Martha Bernays Freud – kvinnen som var gift med den østerrikske psykiateren. Jeg måtte le da jeg så et portrett fra hennes eldre dager. Det var noe med hårfrisyren jeg instinktivt følte å kjenne igjen i Hiorthøys strek. Jeg gjorde research også over Robert Müsli, som jeg lurer på kan ha noe med forfatteren Robert Musil å gjøre. Jeg kan røpe såpass at jeg fant et karakteristisk drag over ansiktet som jeg også synes å se i illustrasjonene. Navn som Lars Lebensraum og Kublai Nullpluss pirrer nysgjerrigheten ytterligere.

Hvem er boka laget for?

Boka er en underholdende parodi på krimsjangeren. Ledetrådene er stort sett tøysete. Men historien har visse frampek og ansatser til videre fundering. Under andre gangs lesing studerte jeg karakterene i persongalleriet som pryder forsats-sidene. Da innså jeg at noen skyldige øyne stirrer på leseren allerede før historien starter.

Boka er markedsført for barn fra 6 år. Jeg undrer meg på om den er noe språklig og kunstnerisk avansert for de yngste. Samtidig virker rumpehumoren en tanke for enkel for de eldste barna. Tatt i betraktning de mange voksenreferansene, er det usikkert hvilken målgruppe duoen egentlig prøver å treffe. Men boka er genial på sitt sære vis, og man trenger ikke få med seg alle poengene for å få noe gøy ut av den.

 



Skrevet av:

Kommentarer